Åndens stille sus eller hedningenes larm?
”For så sa Herren Herren, Israels Hellige: Dersom dere vender om og holder dere i ro, skal dere bli frelst. I stillhet og i tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke” (Jes 30:15)

I min gjerning som generalsekretær i Kristen Muslimmisjon har jeg noen ganger besøkt vår misjonsstasjon i Sajinipara, ca 25 mil nord for Calcutta. Besøkene har gitt mye, og har vært til stor lærdom og inspirasjon. Et forhold som har vært til særlig ettertanke er den stillhet og fred som preger misjonsstasjonen, midt i en folkevrimmel som nettopp preges av stor uro. Ofte er det vanskelig å få sove om natten p.g.a. fester og ritualer. Kontrasten mellom Åndens stille og milde nærvær på misjonsstasjonen og larmen utenfor er påtakelig. For meg har denne erfaring blitt en bekreftelse på hva vi også møter i Guds Ord, hvor Guds sanne menighet nettopp kjennetegnes av stillhet og fred, mens larmen følger hedenskapet. Det har vært mye larm opp igjennom historien, og det er mye larm i dag, men aller mest larm vil det bli i forbindelse med trengselstiden. Da skal Salme 2:1 endelig oppfylles: ”Hvorfor larmer hedningene? Og hvorfor grunner folkene på det som fåfengt er?”

Det som så er skjedd i den senere tid er at larmen fra verden mer og mer er sneket seg inn i den troende forsamling. Dette har skjedd i takt med den øvrige verdsliggjøringen, ofte under den falske parole at musikk og virkemidler utgjør nøytrale størrelser. En har sagt det så treffende: ”Når troen på Gud svikter da begynner knepene”. Innenfor såkalt markedstilpassede kirkevekstprogrammer er jeg redd virkemidlene lett kommer i fokus mens budskapet kommer i bakgrunnen. Formen blir viktigere enn innholdet. Parolen blir: Det er ikke så nøye hva som skjer, bare det virker. Resultatet blir mer larm!

I 1Kong 19:11-12 leser vi om Elias møte med Herren. Elias får beskjed om å gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen. Ut fra stillheten talte så Herren, og ga Elias det budskap han hadde behov for i sin tjeneste! Gjennom dette avsnitt skal vi merke oss at Guds Ånd er i stillheten! Det står derfor så betegnende i Salme 65:2: ”Gud, i stillhet priser de deg på Sion”. I Jes 8:6 står det om Siloas vann at de renner så stille, og i Salme 23:2 står det så fint at Herren leder til hvilens vann. Guds folk er det hørende folk, og kjennetegnes på at det hører Guds ord! Joh 10:27 sier: ”Mine får hører min røst”, og i Jes 55:3: ”Hør! Så skal deres sjel leve”. For at vi skal være i stand til å høre Herrens ord er det nødvendig med stillhet. Merk ellers at Guds barn i Salme 35:20 kalles for de stille i landet!

I et brev som ble sendt til kristne i Vesten fra tidligere forfulgte kristne, en ikkeregistrert menighet i Russland, lyder det bl.a.: ”I tretti år har vi lidd under en intensiv forfølgelse, og nå forårsaker friheten nye lidelser i våre forsamlinger, i form av rockemusikk, som kristne i USA sender hit når de sender evangelister herover sammen med store rockegrupper”. Det er en nød for meg at også våre kristne forsamlinger må få mer av stillheten tilbake, slik at det kan være mulig å høre røsten av Den Gode Hyrde! I Jerm 50:6 lyder det: ”Fortapte får var mitt folk. Deres hyrder hadde ført dem vill, til fjellene hadde de drevet dem bort. Fra fjell til haug gikk de, de glemte sitt hvilested”

---