Alene
I den forrige utgaven av Sangboken sto det en liten sang med tittelen "Alene". Melodien til den var "I ensomme stunde" (av Ole Bull). Det ble en litt eiendommelig, dobbelt understreking av ensomhet.
Samtidig peker dette på noe som mange kjemper med. Det sies at for svært mange mennesker i våre dager er ensomhet og fremmedgjøring hovedproblemet. Kommunikasjonen har blitt mye bedre, og i og med at flere og flere bosetter seg i byer og tettbygde strøk, blir den geografiske avstanden til andre kortere. Likevel har det visst aldri vært så mange ensomme mennesker som i dag.

Ensomhet

Årsakene til dette kan være mange og forskjellige – og ensomheten kan derfor også gi seg utslag på ulike måter.
Det kan være at en blir boende på et sted en kjenner få, og det er få en kan ha kontakt med. Det kan være at alle en omgåes til daglig, er så opptatt med sine gjøremål at det blir liten tid eller interesse for personlig samtale. En kan bli tilsidesatt ved sykdom eller annet. Noe av det vondeste er nok å miste den som har stått en nærmest i livet. Videre kan det oppstå familieproblemer som gjør at en ikke lenger kjenner det naturlige fellesskapet med sine nærmeste. Det kan finnes trekk ved ens personlighet og oppførsel som gjør at det ikke er så lett å omgåes andre. Det kan være en må gjøre noe eller gi uttrykk for noe som andre ikke har forståelse for, og dermed blir stående alene. Kanskje har en ikke noen å betro seg til om det en strever med. Det kan oppstå noe som gjør at en blir isolert også i sammenhenger der en tidligere hadde sin naturlige plass. Ikke minst den åndelige utvikling og utglidning som har foregått i mange kretser i seinere tid, kan gjøre at det er vanskelig å finne det gode åndelige samfunnet som en tidligere kjente.
Matias Orheim gir uttrykk for noe av dette når han synger:


Det er den åndelige siden av ensomhet som vi har lyst til å si litt om i dette stykket, og også prøve å peke på noe av det som det er viktigst å minnes i denne sammenhengen.

Å kjenne Jesus

Det første vi bør understreke, er at den som kjenner Jesus Kristus, er aldri alene, selv om det stundom kan kjennes slik.
Vi må ikke underslå at en troende godt kan føle seg ensom. Ikke minst i åndelige kriser og under anfektelse kan det gå lang tid da det føles som om Jesus er blitt borte, at Gud ikke bryr seg om en. Bibelen viser flere eksempler på dette – som Job, profeten Elias (1 Kong 19) og profeten Jeremia.
Også da gjelder det som ble sagt til Job – selv om det noen ganger kan gå lang tid før en forstår at det er et ord som gjelder en selv: "Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må vente på ham" (Job 35,14).
Bibelen er realistisk, og sier ikke noe om at det er unormalt å være ensom. Men den understreker samtidig at Jesus, han som døde og sto opp for vår skyld, er med alle som hører ham til, hver dag – uansett hvordan situasjonen er i verden og i vårt liv (Matt 28,20). Den som får vende seg til ham og får sine synder tilgitt, er salig – og det innebærer også at en eier Jesu løfte om at han alltid vil være med.

Hva er viktigst?

En annen grunnleggende sak som vi bør tenke over, kan vi med et moderne ord kalle for spørsmålet om "prioritering". Det gjelder hva som er viktigst for oss.
For det kan i noen tilfelle hende at det som ser ut til å være veien ut av ensomheten, innebærer et valg mellom det å stå fast på sin overbevisning – eller kanskje å være tro mot et kall en har fått, og det å "følge med strømmen". Er det personlige egenheter som gjør at en skiller seg fra de andre, kan det saktens være spørsmål om en ikke bør vise mer elastistisitet. Men sin overbevisning skal en være varsom med å gi slipp på, så sant den er grunnlagt på Bibelens ord.
Til Job ble det gitt et råd som gjør dette konkret: «Vokt deg, vend deg ikke til synd! For det foretrekker du framfor å lide" (Job 36,21). Og Jesu disipler sto en dag framfor et avgjørende valg, da store folkemengder som hadde fulgt Jesus, begynte å ta avstand fra ham. Jesus spurte dem: "Vil også dere gå bort?" Det er den viktigste overbevisning av alt som kommer til uttrykk i Peters svar: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord…" (Joh 6,67-69). Det er bedre å kjempe en kamp som verdens mennesker ikke forstår, enn å miste det evige livet. Det vet vi, men vi trenger noen ganger å bli minnet om det på nytt.
Det å bli bevisst på hva som er det viktigste for oss, og aller mest å se dette i sammenheng med forholdet til Jesus, skulle også hjelpe oss å bli bevart fra fristelsen til bitterhet og dømmesyke.

De helliges samfunn

På det menneskelige plan vil godt vennskap og sunne interesser være noen av de beste botemidler mot følelsen av ensomhet. I åndelig sammenheng har Gud gitt oss de helliges samfunn til å hjelpe oss i vår livssituasjon.
Dette er det beste fellesskap som finnes her i verden. Her knyttes mennesker sammen på en helt spesiell måte. De forskjellige betegnelser som brukes i Bibelen, viser dette klart. Det er som regel bilder som er hentet fra det organiske liv – et legeme og dets lemmer, vintreet med dets greiner, et tre ved rennende bekker. Den kraft som gjennomsyrer dette fellesskapet, kalles broderkjærlighet. Den innebærer omsorg for hverandre.
Men dette levende fellesskapet er ikke bare mellom mennesker. Det er samfunnet med Kristus som er det sentrale, og som holder det hele oppe. De helliges samfunn er fellesskapet av de mennesker som kjenner ham. Broderkjærlighet er noe som han skaper og gir, fordi han har elsket oss så høyt at han ga seg selv for oss. Det er i Kristi nåde det åndelige livet har sitt utspring og finner den kilden som gjør alt nytt (jf. Heb 12,15).
I dette fellesskapet får vi det vi trenger for vårt åndelige liv. Som Luther sier det: "I denne kristne menighet gir han (Kristus) meg og alle troende hver dag rikelig alle synders forlatelse". Og i dette fellesskapet framskynder Den Hellige Ånd sunn "aktivitet" – nådegaver og tjeneste.
Men hva så om en ikke synes en får oppleve dette fellesskapet – om splid og menneskers selvhevdelse preger forsamlingen, eller om den blir opptatt av andre ting på en slik måte at sann oppbyggelse om Guds ord ikke blir det viktigste? Skal en da straks bryte ut og forsøke å danne et nytt og fullkomment fellesskap?
Når vi tenker over disse spørsmålene, er det to viktige sider å ta hensyn til.

Det finnes ingen fullkommen menighet på jorden

For det første må vi være klar over at her på jorden er det ikke mulig å organisere en fullkommen menighet.
Det er flere årsaker til det. En ting er at vi er ufullkomne mennesker som lever i syndens verden. Kristi menighet står hele tiden i kamp. Vi fristes til å legge mer vekt på egne meninger og egen anerkjennelse enn på Guds ord. Menneskers synd kan lett komme inn – både i livsførsel og i lære – og skape uro og strid. Det som en annen sier og legger vekt på, passer kanskje ikke for en selv. Kanskje vi selv forandrer oss også, og de behov vi kjenner på. Og ikke minst, nettopp det at den sanne menighet ikke er menneskers byggverk, og dermed heller ikke en institusjon vi organiserer og styrer, gjør at det er Guds ord og samfunnet med Kristus som hele tiden må bevare og holde oppe det rette åndelige samfunn. Vi skal derfor ikke vente at alt skal være fullkomment for oss.
Men når det er sagt, må vi også understreke den andre siden – at det er ikke likegyldig hva som preger det åndelige samfunnet.

Det avgjørende i åndelig fellesskap

Guds ord viser oss klart hvilke funksjoner som er de avgjørende i det åndelige fellesskapet.
Det første og aller viktigste er at Guds ord blir lest, og at en får høre en klar og rett forkynnelse av Guds ord (1 Tim 4,13). Det er ved Ordet de troende blir oppbygget, veiledet, formant og trøstet. Blir hovedvekten i en kristen forsamling lagt på menneskelig og sosialt samvær, vil en våken kristen forstå at det vesentligste mangler, og kjenne seg heimløs.

Men det er ikke bare tale om passiv lytting. Vi skal vitne for hverandre ut fra Guds ord, samtale, formane, trøste og oppbygge hverandre.

Sammen med Ordet hører de andre nådemidlene, sakramentene – dåpen og nattverden, som skal brukes i samsvar med Jesu befaling.

Videre har vi bønn og forbønn (1 Tim 2,1 flg). Dette inkluderer det å be for hverandre under spesielle forhold, som sykdom (Jak 5,13 flg).
Og til det kristne samfunnet hører tjeneste – ved de ulike nådegaver.

Hva med mangler i det kristne samfunnet?

Det er godt å få oppleve et godt åndelig fellesskap. "Hvor godt og liflig det er at brødre også bor sammen" (Salm 133,1).
Men mange ensomme synes det er nettopp dette de ikke får oppleve. Og det vil ikke være rett å slå seg til ro med et amputert åndelig fellesskap. Det kan lett føre til et avstumpet åndelig liv.
Det er derfor ikke galt – til en viss grad – å være "kresen" med hensyn til åndelig fellesskap. Det vil ikke si at en skal bryte ut av det fellesskapet en har hørt heime i, straks det oppstår problemer eller noe en er misfornøyd med. Men dersom det vedvarende er mangelfull forkynnelse, som en ikke kan gjøre noe med, eller dersom det ikke blir samfunnet om Kristus og Ordet som står i sentrum, vil det ikke være galt å søke samfunn og oppbyggelse andre steder. Og er det tale om en som direkte forkynner vranglære, skal ikke troende lytte til vedkommende. Til sine tider kan det være en bør gjøre noe spesielt for å danne et fellesskap som legger vekt på det en kristen forsamling skal gjøre.
Likevel – som vi har vært inne på – det er urealistisk å tenke at en kan danne et fullkomment samfunn. Det er derfor ikke sikkert at det å "organisere en ny forsamling" nødvendigvis er det som skal til.
Det er ikke lett å kjenne seg ensom og tilsidesatt som kristen. Men det kan hende at Gud har hjelp å gi på en enklere og mer direkte måte enn vi ofte har lett for å tenke.

Ta vare på det en har

Vi bør ta utgangspunkt i det som er det avgjørende – samfunnet med Kristus. Det åndelige fellesskap – de troendes samfunn – er noe Gud skaper, ikke vi selv. Derfor er det også han som gir det vi trenger, som fyller de åndelige behov som han vet vi har. Og vi skal få be om at han må gjøre det.
La oss for det første glede oss over, og gjøre bruk av muligheten vi har til å høre solid forkynnelse. På den andre siden må vi ha rett til å la være å delta i sammenhenger der vi er redd for at vi ikke får mat for vårt åndelige liv. Vi skal ikke slå oss til ro med at det er langt mellom slike åndelige hvilestunder, men vi vet at det stundom hender at ett godt møte har mye større betydning enn mange middelmådige samlingsstunder.
Selv om det ikke er det samme som å treffes med andre troende, er det viktig med all den gode oppbyggelse vi kan få gjennom kassetter, litteratur og så videre. Slik "enveistrafikk" kan også ha stor betydning. For det er jo Guds ord vi lever av.
La oss tenke over betydningen av Jesu løfte om å være nær der to eller tre er samlet i hans navn (Matt 18,20). Jeg tror nok de som samles på denne måten, hele tiden vil være i bønn om at det må bli flere som kjenner på trangen til å samles på denne måten. Men Jesu løfte betyr jo at om det for eksempel ikke skulle være flere enn to stykker – som et ektepar – som deler troens samfunn, har de likevel rett til å lese Guds ord, be sammen, vitne for hverandre, dele nattverden sammen, og foreta dåp. I en heim har husfaren forstanderansvar.
La oss gjøre bruk av samtalen om åndelige saker (jf. Mal 3,16). Det kan dreie seg om sjelesørgerisk hjelp, eller om fordyping i hva Guds ord sier. Det er godt om en kan møte hverandre, men brev og telefon bør vi også benytte. Det går godt an å be sammen i en telefonsamtale.
Til et rett åndelig samfunn hører det med å ha åndelige veiledere, det som Bibelen kaller eldste. Men la oss være klar over at dette ikke nødvendigvis behøver å være organisert, selv om det ofte vil være det. Kjenner en ikke noen i nabolaget som en er fortrolig med, åndelig sett, går det an å henvende seg til andre som en har tillit til. Det kan være sjelesorg og veiledning, eller bønn for syke (jf. Jak 5,13 flg). Det er gått av mote å tale om åndelige høvdinger i våre dager, men vi har noe å lære av vår vekkelseshistorie med hensyn til dette. For de som i tidligere generasjoner ble ansett for å være åndelige "høvdinger", var det ikke i kraft av sin stilling, men fordi de i sin forkynnelse og veiledning konsekvent hadde vist seg å formidle et budskap som de troende kjente kom fra Guds ord. (I våre dager, derimot, er det blitt mer og mer vanlig at ledere blir mektige i kraft av en organisasjon.)
Vi bør også si litt om tjenesten. Har vi fått et konkret ansvar, er det om å gjøre å ta vare på det. Undres en på hva Gud vil en skal gjøre, skal vi huske at også dette er noe han vil legge til rette (Ef 2,10).

Disse linjene er ikke skrevet for å avvise at det dannes "forsamlinger", grupper eller "samfunn" etter bibelske retningslinjer der det ligger til rette for det. Ikke minst med tanke på kristen oppfostring av barn og unge kan det ha stor betydning med en god tilhørighet på denne måten. Men hensikten med å minne om det vi har nevnt ovenfor, har vært å peke på Gud har omsorg også for dem som er ensomme. Får en ikke alltid holde fast ved det som er det sentrale, åndelig sett, blir også ytre fellesskap noe annet enn det skulle være.

Alene

---