skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Drama
Hans Erik Nissen  - Bibelsk Tro Nr.5 /2006
( "Båndet" 1982 - men højaktuel i 2006
Lyt også til Beroa:
Edelt og uedelt i vort arbejde af Jan Bygstad)


Over alt i verden forsøker man i vår tid å forkynne det kristne budskap gjennom drama. Ordet drama anvendes især om et alvorlig skuespill med en fortettet handling.
Kan denne form anvendes til kristen forkynnelse? Flere og flere kristne stiller seg dette spørsmålet. Man har fått øynene opp for at det er makt i drama. Men hvilken makt?

Forskjellige former for teater:

Debatteater, som ikke er et tilbud på sannheten, men et diskusjonsopplegg.

Aksjonsteater. Her overskrider en de normer som normalt er gjeldende i det borgerlige samfunn.

Forumsteater, som innbyr tilskueren å være med inn i spillet.

Den undertryktes teater, som vil rive tilskueren ut av hans passivt receptive rolle og tildele ham en hovedrolle i spillet.

Det usynlige teater trekker tilskueren inn i en tilrettelagt handling uten at han vet det.

Det frigjørende teater bruker teateret til å frigjøre mennesket.

Søramerikaneren Augusto Boala har spilt en sentral rolle for utviklingen av det politiske teater. Han sier direkte at for ham er teateret  "en forberedelse til revolusjon, til dens studium og analyse."
Kristne skal ikke forberede en jordisk revolusjon. Men kan de ikke bruke dramatikkens mange muligheter til å vinne mennesker for Guds rike?
Nei, nei og atter nei!
Forkynnelse er noe annet enn agitasjon. Vi kan ikke manipulere mennesker inn i Guds rike, og vi skal ikke gjøre det. Guds rike fødes man inn i ved Den Hellige And. Vekkelser som er skapt av kjødets trang til makt over andre, fører ikke en eneste sjel fra mørket til lyset.

Det tradisjonelle teateret
Men teater kan også være noe annet. Det kan være kunst. Da blir det anvendt en form der tilskueren får lov til å være seg selv. Når spillet blir framført, sitter tilskueren objektivt og vurderer. Han bedømmer hvordan instruktøren oppfatter stykket. Hvordan den enkelte skuespiller klarer sin rolle. Enhver teateranmeldelse viser at disse spørsmål er helt sentrale. Teateret er til lyst om enn "ikke bare til lyst". Det er også en lærdom - god eller dårlig.
Når Herren taler, skjer det gjennom forkynnelsens dårskap. Da Paulus stod overfor et teatervant publikum i Korint, trådte han fram med mye frykt og beven. Hans tale virket ikke ved visdoms overtalende ord, men ved ånds og krafts bevis.
Da er synderen under den levende Guds tiltale. Han er ikke som i teater en objektiv tilskuer, men står ansikt til ansikt med Gud. Er det ikke innlysende at vi ved formidlingen av Guds Ord ikke kan bruke en form, som gjør at det menneske vi vil nå, blir sittende i objektiv nytelse og vurdering? Guds Ord er ikke et middel til underholdning.

Skuespilleren - en hykler
Det vesterlandske teaters vogge stod i Grekenland. Der sa man tingene rett ut. Det greske ord for skuespiller betyr hykler. Det er en skuespillers oppgave å gi seg ut for noe. Hvordan skuespilleren personlig forholder seg til lærdommen i stykket er likegyldig. Skuespilleren skal bare spille sin rolle med overbevisning. At det forholder seg slik, er tilskueren helt klar over. Han vil aldri drømme om å gjøre skuespilleren personlig ansvarlig for ord og handlinger, som skuespilleren bruker munn og kropp til gjennom sitt spill.
Det er nesten overflødig å spørre: Kan evangeliet framføres i en form, der den som meddeler budskapet ikke behøver å gå god for det? Nei, det er utenkelig med en situasjon der vi skulle betale fremragende skuespillere for å vitne om Jesus. Vi er kalt til det, vi som selv har opplevd og sett og kan gå god for det vi sier. Vitne kan man aldri være, når man spiller en rolle og man lever et liv som ikke er ens eget.
For øvrig er jeg overbevist om at det "kristne" teater bare vil bekrefte det som mange verdslige har ment om kristendom: "Det hele er bare rollespill og teater."

Syndenød og frelsesfryd som drama
Å være kristen er å være dømt i møte med den hellige Gud og være oppreist ved Hans nåde i Kristus. Menneskets svar på dommen er syndenøden. Svaret på nåden er frelsesfryden. Hvordan framstilles dette dramatisk? Det blir teatralsk. Det vil si:
Tilgjort og uekte.
Det er noe som hører hjemme i det skjulte liv med Herren. Der skal vi la det være. Gjør vi ikke det, går vi i fariseemes fotspor. De likte å stille sin fromhet offentlig til skue.

Jesus som rolle
Dreier det seg om bibelske spill, kommer vi ikke utenom hele problematikken om Jesus som rolle. Jesus var sant menneske. Men han var samtidig sann Gud. Derfor er hvert forsøk på å spille Jesus på forhånd dømt til å mislykkes, ja, det er i virkeligheten en fornektelse av ham som Gud. Det er noe som er for hellig for oss til at vi skal prøve å spille det: Han, som har revet oss ut av mørkets makt. Vi skal etterfølge ham, og han skal vinne skikkelse i oss ved troen, men dette skjer i det skjulte liv med Jesus.

Hva blir det tilbake?
Når Han som de kristne har navn etter, ikke kan etterlignes ved å bruke spill, og når vi heller ikke kan framstille det egentlige i det å være en dømt og frikjent kristen, hva blir det så tilbake?
Det blir en framstilling av synden som noe ytre. Mennesket blir skyldig ifølge politivedtekten, for å bruke et utrykk fra Kierkegaard. Men det er noe helt annet å være under Guds vrede. Man kan også framstille kristendommens livsforvandlende makt. Nettopp på det område vil det utvilsomt bli løyet mye i det "kristne" teater. Det skjer forandringer i det ytre med et menneske som blir kristen. Men også i det ytre er det mange syndens flekker som merker oss til vår grav.
Man kan også framstille kristendommens psykiske virkninger på et menneske.
Det er karakteristisk at det som kan framstilles, er det som kristendommen har til felles med hedenske religioner. Budskapet i "kristne" dramaer vil i mange tilfeller ha tydelige paralleller i de hinduistiske dramaer. Ja, det er hinduistiske dramaer som godt kan spilles i "kristne" sammenhenger. Dramaet kan på denne måten ikke bare som religiøs uttrykksform, men også i sitt budskap være med å bane vei for en følelse av enhet og forståelse verdens religioner imellom.
Man spør seg selv: Vil dramatikken være med til å bane vei for verdens-religionenes enhet i den antikristelige verdenskirke ?

Vårt kall
Ingen kan med rette kreve en bekjennelse av en skuespillers holdning til den rolle han spiller. Hans oppgave er å skape en illusjon. På den bakgrunn er det ikke underlig at urmenigheten stilte seg avvisende til teateret. Gud vil frelse verden gjennom forkynnelsens dårskap og ikke gjennom det spennende og oppsiktsvekkende. I første omgang ser ikke prekenen ut for å være noe særlig. Men når den er sann, har den et karakteristikum: Predikanten er ett med sitt budskap. Han
spiller ikke en rolle. Han taler som vitne. Gud har rørt hans hjerte.
Omkring år 900 skjedde det en endring i kirkens forhold til teateret. Man begynte å framstille det bibelske stoff dramatisk. Samtidig gikk kirken inn i noen av sine mørkeste århundrer, der gjerningsvesen, overtro og mirakler florerte. Dette er tankevekkende Vi bør kunne å lære av historien. Vinner det "kristne" drama innpass, kan det meget vel bli en medvirkende årsak til et nytt åndelig middelaldermørke.
La oss holde fast på forkynnelsens dårskap. _ (Publisert i "Båndet", 1982)