Evig frelse og evig fortapelse I de senere år er det kommet læremessige antydninger fra ulike hold som er i strid med Bibelens lære om skillet mellom evig frelse og evig fortapelse.

Apostelen Paulus, derimot, holdt ikke noe tilbake, men forkynte hele Guds råd (Apg 20, 27). Han har derved også talt sterke ord om "en evig fortapelse borte fra Herrens åsyn" de skal lide som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium (2 Tess 1,8-9).

En av de farligste forførelser i tiden er nettopp de retninger som fornekter læren om den evige fortapelse. La meg derfor henvise til Guds ord i dette uhyre alvorlige emnet; "og de mange som sover i jordens muld, skal yåkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky" (Dan 12,2)
Videre: "og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv" (Matt 25,46).

"Og de skal komme ut, de som har gjort det gode. (omvendt seg og kommet til tro på Jesus), til livets oppstandeIse, men de som har gjort det onde (avvist budskapet om frelsen i vantro), til dommens oppstandelse" (Joh 5,29). Både de frelste og de fortapte skal få sine legemer igjen. Det dreier seg om en legemlig oppstandelse for alle mennesker.

Derfor sier Jesus: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!" (Matt 1 0,28). Men det alvorlige er at når Guds ord sier en sannhet, kommer djevelen og sier noe annet; "Har Gud virkelig sagt? " (1 Mos 3,1).

Alle som fornekter Skriftens lære om fortapelsen og den evige pine, må på en eller annen måte fornekte eller se bort fra klare ord i Bibelen. Av den grunn er det så avgjørende for oss å få stadfestet Bibelens lære i denne saken.

For så langt jeg kan se i min Bibel, finnes det intet belegg for tanken om de vantros utslettelse eller alle tings gjenopprettelse - slik enkelte håper og sier. Bibelen lærer klart en evig fortapelse for de vantro.

Men nå har Gud i himmelen gjort alt som står i hans makt for at ingen skal gå fortapt; "For så har Gud elsket verden at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv" (Joh 3,16). Slik er Guds kjærlighet at han gav Sønnen, og slik er hans vrede at han måtte gi Sønnen (Einar Solli). - Gud har gjort alt for at ingen behøver å gå fortapt, - nemlig da han sendte sin sønn.

Saken er denne: Fra fødselen av er vi av naturen "vredens barn" (Ef 2,3). Av den grunn er fortapelsen ikke en mulighet, men en virkelighet. Frelsen, derimot, er en mulighet - for de fortapte!

Frelsens bakgrunn er nemlig syndefallet og Guds vrede. Å bli frelst innebærer å bli frelst fra Guds vrede ved Guds Sønns blod (Rom 5,9).
Hvert menneske er enten på vei til himmelen eller til fortapeisen - enten frelst eller ufrelst - enten under Guds nåde eller Guds vrede. Her er ingen nøytral sone. "Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham" (Joh 3,36).

Hele tiden tales det i Bibelen om to utganger etter dette livet: Lasarus er i Abrahams skjød - den rike mann er på pinens sted (Luk 16,22-23).
Men å være i Guds dom og vrede i all evighet må være det mest forferdelige av alt forferdelig. Ja, det er nettopp derfor vi forkynner Ordet om korset og driver misjon - både her hjemme og i andre land: "Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formante ved ass. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud. " (2Kor 5,20)

Hvis det ikke var noen evig fortapelse - slik Bibelen lærer - da var alt misjonsarbeid grunnløst og unyttig. Derfor er det uhyre skjebnesvangert om enkelte teologer eller kirkesamfunn begynner å så tvil om Bibelens lære om fortapelsen. For dermed tas grunnen bort for all misjonsvirksomhet. Derfor ser jeg også meget alvorlig på den historisk-kritiske metodes påvirkning i undervisning og gjennom bibelkommentarer. I lengden virker den undergravende for evangelieforkynnelsen og misjonen.
Jesus taler med rystende alvor om forførelsen: "Men den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernsten ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp. Ve verden for forførelser. For forførelser må komme, men ve det menneske som forførelsen kommer ved!" (Matt 18,6-7).
Til sist vil j eg nevne en klargjørende bok om emnet, utgitt av professorene ved Menighetsfakultetet i 1953, med titte len "Evig liv - evig død".

---