Skaden i Guds folk
"De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred! Fred! Og det er ingen fred." (Jer 6,14)

I vår tid settes det utrolig meget inn på å skape fred. Enorme ressurser brukes på fredsforskning og annet fredsarbeid. Alt synes imidlertid å være forgjeves. Vel erkjennes ufreden, men man står maktesløs overfor den. Mange ønsker egentlig heller ikke fred, av forskjellige politiske grunner. Slik oppleves det i global sammenheng. Men også i hjemmet er freden mange steder spolert. Ufreden synes å foreta flere og flere landevinninger.

Blant Guds folk hersker det heller ikke ubetinget fred. Onde åndsmakter er i virksomhet som nesten aldri før. På profeten Jeremias tid var fred også en "mangelvare", selv om fredsforkynnelse ble dosert i utstrakt grad. Men Herrens profet måtte si noe annet: Det er ingen fred.

Jeremia advarte folket mot gudløshet. Han forkynte et budskap som måtte mane til ettertanke. Men ingenting hjalp. Hans forkynnelse resulterte i at han ble satt i fengsel, og hans trykte budskap ble brent (kap 20 og 36).
Når et folk blir refset for deres synd og ugudelighet, må vi se det som en advarsel og et kall fra Gud. Det er et rop fra den Gud som alltid vil mennesker det som er godt, som alltid har til hensikt å føre mennesker inn på rett vei, og som alltid har til hensikt å ville frelse.

Med usigelig smerte gråt profeten sine tårer over det folk som han gjorde seg til ett med. Og med disse klagesmerter (Klag 3) stilles vi inn i en situasjon, som tydelig peker på Ham som er større enn Jeremia, nemlig Smertenes mann, som også måtte gråte tårer over folket. Når den sanne fredsforkynnelse blir ringeaktet og overhørt, da erstattes den hurtig av en falsk. Og falsk fredsforkynnelse har også funnet god grobunn i vår tid. Likegyldigheten har fått god vind i seilene og mennesker blir trøstet på feil grunnlag. Derfor får mennesker nytt mot til å fortsette i syndens likegyldighet og makelighet: "Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barm, så de drister seg til å gjøre det som er ondt" (Pred 8,11).

Hva består den skade av som også vårt folk trenger legedom for i dag? Den består først og fremst av løsrivelse fra Gud. Det har bevirket at Ordet ikke lenger blir hørt. Mange steder hvor det stadig lyder, er det blitt forfalsket og gjort ukjennelig. Det fremstår nye sendebud, som lar forkynnelsen finne sin aktualitet i menneskers forjagede liv, og dermed til en "nødvendig" trang til hjelp her i livet, mens Guds Ords sanne og virkelige aktualitet ganske overses.
Og denne kreftskade har bredt seg i rekkene hos Guds folk. Og da er ulykken blitt stor – for da holder saltet på å miste sin kraft. På profetenes tid ville de falske profeter gjerne utføre helbredelse, men det gjorde de på lettferdig vis i en forkynnelse som mer gikk på menneske- tanker enn på Guds Ord.

Det er denne forkynnelse som får flere og flere etterfølgere. Men den virkelige nød vi befinner oss i, som kristenfolk, blir det sjeldent pekt på. Og hvis sannheten ikke forkynnes, om vår virkelige åndelige tilstand, da blir Jer 6,14 også vår situasjon. Da blir gudsfrykten minimert og verdsligheten får gode kår iblant oss.
Men finnes freden da ikke blant Guds folk i dag? Ja, om det menes fred som går ut på tilfredshet og harmoni og mye aktivitet, da er det fred i mange forsamlinger. Da er det ingen fare på ferde.

Men, er det da ingen som er redd for at den falske fred også har sneket seg inn i Guds folk i dag? Var det kun på profetenes tid at folk gikk sine egne selvvalgte veier?

Etter hvert som flere og flere tiltak ser dagens lys blant Guds folk, og ofte tiltak i overensstemmelse med verdslig tankegang og væremåte, er det i sannhet stor grunn til å være både oppmerksom og engstelig. Åp 3,1 treffer inn i en nåtidig menighetssituasjon: "Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever, men du er død." Kan noe mer alvorlig sies til en forsamling? Er det ikke stor grunn til at vi alle tar disse ord inn over oss, til ransakelse?
Får Guds sannhetsord ikke adgang til våre hjerter og vekke oss opp, da får løgnen og usannheten fortsatt de avgjørende ord, og de kommer til å bre seg som ringer i vannet.

I en slik situasjon får evangeliet trange kår. Vel forkynnes evangeliet, mener man, men det blir alt for ofte et "evangelium" som blir plaster på et sår som bevirker at det ikke blir legt. Såret er stadig sykt. Det blir ingen endring. Ingen nyskapelse og ingen syndenød. Det fortsettes som før. Mennesker er godt tilfreds. Fred, fred og ingen fare!

I mange år har det lydt en "evangelisk fredsforkynnelse", som ikke har vist mennesket dets sanne stilling og situasjon. For loven, Guds hellige krav er i mye forkynnelse blitt forsømt. På grunn av dette har loven "syknet til" i mange troendes liv. Resultatet er blitt at synden i tilsvarende grad er "syknet til" (Rom 7,8). Likegyldigheten og overfladiskheten har innfanget oss. Vi er blitt et kristenfolk som stort sett er tilfreds med den situasjon som vi nå en gang befinner oss i. Fra mange prekestoler er synden blitt avskaffet. Men stadig lyder det mange ord, også riktige ord. Men hjertets smerte over synd og likegyldighet og overflatiskhet og verdslighet er ganske forsvunnet.

Profeten Jesaja sier fra Herren i kap 29 vers 13: "Dette folk holder seg nær til meg med munnen og ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg . . . ." Hjertet er langt borte fra Gud. Det vil si det har forlatt hans ord. Ikke med munn og lepper. Det lyder stadig en forkynnelse som "fanger" og som man kan nikke godkjennende til, men den forårsaker at man er ganske godt tilfreds med det liv man lever, uten noen særlig bedrøvelse over egen og folkets tilstand. En vedvarende likegyldighet overfor sannhetsordet ender med den evige død. Hva gjør vi i denne ulykkelige situasjon? Skal vi bare fortsette, som om ingenting skjer?

Skulle vi ikke gråte og klage vår nød ut for vår himmelske far? Gråte, først og fremst over oss selv. Over hjertekulde og likegyldighet. Og så be om vekkelse, ikke først og fremst hos andre, men hos oss selv. Be om vekkelse inn i våre egne forsamlinger. La oss ikke slå oss til ro med at det er fred. For det er ikke fred. Fred blir det kun om Gud griper inn i våre liv og vi får nåde til å se både falskhet, lunkenhet og fortapthet i øynene.

La oss be om at Gud vil oppreise flere og nye forkynnere iblant oss. Forkynnere som ikke skjeler til mennesker og som ikke frykter mennesker, men Gud. Forkynnere som vil stå på Guds åpenbarte sannhetsord og forkynne dom over likegyldighetens og makelighetens etablerte liv. Be om forkynnere som tør stå frem som Jeremia, og her i endetiden si: "Så sier Herren!"
Men det kommer til å koste en pris, for både forkynner og tilhører. Vil vi betale den?
La oss så være mange, så mange som mulig, som roper til vår Frelser: Forbarm deg over oss, og tilgi oss våre mange synder. Tilgi, at også vi, har sviktet. Rens oss på ny i ditt dyrebare blod. La oss ikke forbli i en fred som ingen fred er.