Søkelys på helbredelsesforkynnelsen

Tanker over Mat 8,1-4

"Du som hadde ei mor som var syk hele sitt liv, en far som satt i rullestol i 24 år og som har hatt ei kone som i over 30 år har levd med en menneskelig talt uhelbredelig MS lidelse, har du aldri som predikant hatt tro for å be for dem til helbredelse?"

Jeg fikk dette spørsmål, ikke så uventet fra en representant for de moderne trosbevegelser. Egentlig var det godt at det var til meg spørsmålet var stillet, da en skal høre så mangt før ørene detter. Jeg har allikevel gjennom årenes løp stanset opp for spørsmålsstillerens spørsmål ved uttrykket "å ha tro for helbredelse."
Fra en side sett kan et slikt spørsmål virke pinlig og samtidig oppleves meget vondt og smertefullt, når et menneske som egentlig har nok med sin sykdom får det spørsmål lagt inn på seg som en tung byrde, ja som en tilleggsbelastning: "Har du tro for helbredelse?"

For slik dette er blitt fremstilt og likeledes forkynt fra ulike hold ligger troen på helbredelse, tegn og under nærmest på menneskets egen evne til å yte tro. Kan man prestere tro ved egne kraftanstrengelser, da ligger helbredelsesunderet opp i dagen.
Egentlig er denne trosforkynnelse totalt på villspor og aldeles fjernt fra det bibelske trosbudskap. Når ord som Johs 11,40: "Dersom du tror, skal du se Guds herlighet" og Hebr 11,1: "Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser, " når slike bibelsteder blir revet ut av sin sammenheng og gitt en annen mening enn der de hører hjemme, da må det ropes et varsku fra våre prekestoler mot en sådan vrang lære. Ja, det spørs om ikke vi må besinne oss på Bibelens grunnlære om tro også i vårt møte med syke, prøvede og sterkt forvirrede mennesker.
Her vil jeg minne om de gamle haugianeres forkynnelse og deres formidling av hva den kristne tro egentlig inneholdt. I fire punkter sa de det slik:
1) Tro er tillit til Gud, samstemt tillit.
2) Tro er gave, ikke krav.
3) Tro er ditt ja og amen til Jesu frelsesverk.
4) Tro er å ta sin tilflukt til Gud.
I disse vers fra Mat 8,1-4 møter vi et sykt menneske som med sin spedalskhet kommer til Jesus. Altså, vedkommende hadde tro for helbredelse og renselse. Men her ser vi at utgangspunktet for den spedalskes tro ligger ikke på et prestasjonsplan, men ene og alene i ydmyk tillit til Jesus som allmaktens Gud.
Så merker vi det ydmyke og tillitsfulle i ordene: "Herre, om du vil, så kan du gjøre meg ren!" (v 2) Legg merke til Jesus-tilliten hos den syke og hvor overlatt den spedalske var til Jesu omsorg. I denne beretning ble mannen helbredet og renset. I andre beretninger fra Det Nye Testamente skjedde det samme. Ja, endog i vår tid har undere skjedd gjennom helbredelse ved bønn og praksis av Jak 5, 14-15 uten sensasjonspreg og førstesidestoff i pressen, radio og på TV.
I motsetning til det jeg her har talt, må jeg få sagt følgende: For noen år siden kom det ut en bok forfattet av den amerikanske kjendispredikanten T.L. Osborn med tittelen: "Helbred de syke!" Denne boken høstet bifall av ytterliggående karismatikere og skapte stor usikkerhet hos vaklende kristne. I et avsnitt hevder han følgende: "Den største barrikade for troen til mange som søker helbredelse i våre dager er usikkerhet i deres sinn om det er Guds vilje å helbrede alle." Menigheten kan ikke lenger be for de syke med den trosødeleggende frase: "Dersom det er din vilje." I denne bok blir det sagt med klare ord at "kristne aldri trenger å bli syke," og det er alltid Guds vilje å helbrede deg fullkomment når du godtar hans betingelser.
Hva et slikt syn på helbredelse fører til, kommer også fram i boken. Det blir en negativ innstilling til bruk av leger og en fordømmelse av legevitenskap og legernidler. Et slikt syn viser også en uhørt forakt for sykepleie og barmhjertighetsarbeid. "Videre gjør sykdom dem som pleier de syke til slaver. Dersom en av deres kjære er syk, så er de oppe dag og natt og steller med den syke, mens glede, søvn og hvile er tatt fra dem." (Så langt sitater fra Osborns bok)

Det er ikke vanskelig å se at et slikt syn strider mot Jesu ord om barmhjertighet. Det er nok å minne om "den barmhjertige samaritan" som forbandt den skaddes sår og helte olje og vin i dem, og demest førte ham til et herberge og pleide ham, Luk 10,34.
Et slikt syn, som blir hevdet i Osborns bok, kan bli en hindring for mange syke til å ta imot de helbredende og frigjørende krefter som Guds Ord kan gi oss.
Flere ganger har jeg møtt syke mennesker som har hatt kontakt med dette helbredelsessyn og ingen hjelp fått. De bad om forbønn og hjelp og ble da spurt om de trodde på forbønnensmakt. "Ja!" var svaret. "Tror du at Gud kan helbrede all sykdom?" var spørsmålet videre, og så svarte du forsiktig: "Ja, det tror jeg, dersom Gud vil!" Der har vi det! "Du tror likevel ikke at Gud vil helbrede deg her og nå." "Jo, det gjør jeg, dersom det er Hans vilje!" Da ble de møtt med: "Du er nok ikke moden for guddommelig helbredelse, dessuten er ikke troen din sterk nok!"
For mange er dette blitt en stor påkjenning og en ytterligere tung prøvestein lagt på sin knallharde livsskjebne. Noen glir også inn i en nevrose som gjør dem enda sykere enn før, med stadig hyppigere besøk hos lege og på sykehus.
Kjære Venn! Det er en grov feil, en stor misforståelse og klart i strid med Den Hellige Skrift å hevde at vi ikke skal spørre etter Guds vilje når det gjelder helbredelse. Se bare enda en gang på teksten som jeg gikk ut fra og merk deg ordene fra den spedalske: "Herre, om du vi!, så kan du gjøre meg ren!" Mat 8,2. Legg merke til at Jesus bebreider ham ikke. Han sa ikke: Slik må du ikke be, du må ikke spørre om jeg vil. Nei og atter nei. Tvert imot imøtekom Jesus mannens nød og den sykdomssituasjon han befant seg i og hjalp ham i hans forkomne tilstand. Ja, vi merker oss til og med at for vår Mester var dette med Guds vilje det alvorligste av alle spørsmål.

Likevel må vi spørre i dypeste alvor: Når Jesus gjorde slike under mens han vandret på jord, kan Gud virkelig helbrede også i vår tid? Ja, han kan! La oss slå det fast fra første stund. Gud gjør fremdeles under. Likevel blir dette med helbredelse for manges vedkommende et tankekors, og svært vanskelig å finne ut av. Likevel gjør vi klokt i å spørre: Hvor kommer sykdommen fra og hva er dens opphav? Ut fra Bibelens første blader (1 Mos 1 og 2) leser vi at før syndefallet i Edens hage fantes det verken sykdom eller død. Det var ikke engang torner eller tistler. Men så kom synden inn i verden (1 Mos 3) og dermed sykdom, lidelse, nød og død som har gått i arv slektsledd etter slektsledd, "arvesynden" som den er blitt kalt.
Jeg vet at mange mennesker har vært redde for at den sykdom de var blitt påført skyldtes synd de selv hadde gjort, og det skal selvsagt ikke underslås at visse sykdommer kan komme av et vilt og utsvevende liv. Likevel tror jeg det er rett å si klart og tydelig ifra at hvis du og jeg skulle hatt alle de sykdommer som fantes etter de synder vi hadde begått, ville vi vært døde forlengst alle sammen. Også disiplene funderte på hvem som hadde syndet, den unge gutten eller hans foreldre, siden gutten var født blind (Joh 9,2). Men dere husker sikkert Jesu direkte svar:" Det er verken han eller hans foreldre, men dette har skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham" leser vi i verset etter (Joh 9,3). I 2 Kor 12,7 hører vi at Paulus hadde bedt tre ganger om å bli kvitt en Satans engel, men Gud hadde sagt nei. "Min kraft fullendes i skrøpelighet" står det i v 9. Det er jo litt merkelig at Paulus ikke engang skulle bli kvitt en Satans engel. Legg merke til at det ikke var en Guds engel som ble brukt. Her stanser vår forstand opp, men ut fra Guds Ord ser vi at Den Allmektige Gud til og med bruker Djevelen i sin tjeneste for å vise hvem som er sjef og hvem som er visergutt.

Paulus måtte også reise fra en syk venn og la ham bli igjen leser vi i 2 Tim 4,20.
Hvis det bare var så enkelt bestandig å bruke helbredeisens nådegave, så kunne jo Paulus ha gjort det, men det hender at Guds tanker, planer og veier er annerledes. Det hendte den gang, og det hender i dag. Sykdommen i seg selv er ingen velsignelse, men den kan bli til velsignelse. For når sykdommen kommer, så kommer også Gud og møter oss der vi er, og så kan vi takke også for sykdommen. Ja, vi aner litt av dybdene bak ordene i Jes 38,17 når profeten uttrykker: "Til fred ble meg det bitre, ja, det bitre. "

Tenk på alle kunstnere som vi har både i musikk og maling, for ikke å snakke om sang og salmeskatt som er blitt til under trengsel og smerte! Kjente de ikke til sykdom, kors og prøvelse? Jo visst, husk at det er i motvind ørnen løfter vingene. Gud svarer alltid på bønn, men han sier nei noen ganger. Det er heller ikke alltid slik at Gud tar bort sykdommen fra oss, men det hender at han bærer den for oss iblant.
Faren for mange som ber om helbredelse for andre, er at de lover for mye på forhånd. Det som de lover, skjer ikke, og så tror den syke at det er noe galt med troen eller kristenlivet. Jesus har ikke sagt at alle som ber om helbredelse skal bli bra, men han har sagt at han vil hjelpe oss med sykdommen, ja, han vil bære den for oss. "Han er såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen ble lagt på ham for at vi skulle få fred, og ved hans sår har vi fått legedom " Jes 53,5.
I Det Nye Testamente (Luk 4,26) leser vi at i Sarepta ble Elias bare sendt til enken, og i verset etter (v 27) står det "at det var mange spedalske i Israel på profeten Elias tid, men ingen av dem ble renset uten syreren Naaman". Jeg tror ikke vi kan vite på forhånd hvem som skal bli helbredet, men jeg tror det kan forekomme noen ganger at vi får en fornemmelse av at her har Gud grepet inn. I slike situasjoner er bønnen ikke noe vi starter med, men den har sitt utgangspunkt hos Gud. Han sender bønnens gave til oss, og vi returnerer den tilbake til ham. Da blir ikke bønnen i første rekke åndelig tiggeri, men den blir i stedet synderens fortrolige samtale med Gud. Det er vel noe av dette som ligger gjemt bak ordene: "Før dere ber, så skal jeg svare" Jes 65,24.
Den kjente presten, nå avdøde Ivar Ruud, fortalte en gang om en mann som takket Gud fordi han hadde fått epilepsi. Ufattelig sier noen. Kunne ikke Gud ha møtt ham uten at han fikk en slik sykdom. Jo visst kunne han det, men nå ble det nå engang slik for denne mannen, og det var hans vitnesbyrd. Dette beviser bare at hva som enn skjer, så er Herren med, og han gjør endog det vonde til noe godt, ja, han synliggjør sin herlighet gjennom lidelse. Det er da man begynner å tilegne seg ordene fra Rom 8,28 at "alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt."

Blir du rammet av sykdom, så ikke unngå å gå til lege, for leger er Guds tjenere, og Gud vil vi skal bruke de muligheter som han har stilt til rådighet. Noen ganger kan ikke mennesker og heller ikke leger gjøre noe, og det er nok i mange slike tilfeller at bare Gud kan hjelpe, lindre og helbrede. Men i det alt gjør Herren det som tjener Hans navn best, for hvis Kristi navn blir mer herliggjort ved at han styrker oss i sykdommen fremfor å fri oss fra den og helbrede oss helt, så gjør han det også. Helbredelse skjer heller ikke alltid momentant. Noen ganger virker det som om Gud har meget god tid.
En gang bad Jesus en mann om å gå og vaske seg i Siloa-damrnen (Joh 9,7). Det er blitt fortalt meg at vannet fra den renner så langsomt. Ja, den renner så langsomt at noen ganger kan en faktisk ikke se i hvilken retning den renner. Slik er det også enkelte ganger når Gud helbreder. Helbreder han, eller gjør han det ikke. Om sykdommen rammer deg, så legg den i hvert fall fram for Jesus og overlat resultatet til ham, for han vet best hvilken betydning den har.
For 45 år siden fulgte jeg en tekstgjennomgang av tekster fra Matteusevangeliet hvor Professor Carl Fr. Wisløff nede på det daværende Menighetsfakultet hadde teksten fra Mat 8,1-4 til behandling. Over disse vers sa han følgende, ordrett, sitert fra mine gamle notater:
"Har man en uklar, amputert forkynnelse av Kristi forsoning, blir også forkynnelsen av Jesu undergjerninger forførende og villedende. For uten en klar forsoningsforkynnelse som er skjøvet ut over sidelinjen, har det liten eller ingen hensikt å si et eneste ord om helbredelse, tegn og under, da man i kjødelig kraft har saget av den gren man selv sitter på."

Til sist! Dere undres sikkert over hvorfor jeg tok utgangspunkt i disse vers fra Mat 8. Det har hatt sin grunn i at jeg i over 30 år har levd med en alvorlig sykdom i mitt eget hjem ved at min kjære kone slet med den lumske sykdommen MS som endte med hennes død 12. sept. nå i høst. Men tross de legemlige plager, svekket taleevne, store spise- og svelgeproblemer, påkrevd pleieomsorg 24 timer i døgnet, merket vi mer enn en gang Jesu nærhet i heimen vår. I det alt sammen stod han oss nær og gav oss sin kraft. Derfor fant vi trøst i sangen:

---