Hellig Undring
Og alle som hørte det, undret seg over det som ble sagt av hyrdene. Luk.2,18.
    Denne undring dør bort i gamle, kristne land. Den hører med til nybrottstidene i Guds rikes utbredelse på jorden.
    Det var da Jesus ble født, da budskapet om verdens frelser første gang ble forkynt, at «alle som hørte det, undret seg». Det var noe nytt, noe som aldri før var hørt.
    Og senere under hans treårige virke på jorden finner vi det samme. Vi nevner her bare ett av de steder der Bibelen forteller om denne undring over det Jesus gjorde: - Og alle var slått av forundring over Guds storhet.  - Men mens alle undret seg over alt det han gjorde. Luk.9,43-44.
    Undre seg - over Guds storhet!
Men så var det også noe å undre seg over. For like foran leser vi: - Ennå mens han (Jesus) var på veien til ham, rev og slet den onde ånd i ham. Men Jesus truet den onde ånd og helbredet gutten og ga ham tilbake til hans far. Den samme undring finner vi også omtalt i Apostlenes gjerninger - like etter at Jesus har forlatt jorden:
    - Og hele folket så ham gå omkring og love Gud. - Og de kjente ham, de så at han var den som satt ved den fagre tempeldør for å få almisse, og de ble fulle av forundring og redsel over det som var vederfaret ham. Apgj. 3, 9-10.

    Denne undring skapes ved - eller fødes ut av selve underet - frelsens under eller helbredelsesunderet.
    Jeg har sett den samme undring der ute blant de fargede folk, når de hørte om Jesus for første gang. De satt der med vidåpen munn og øyne som glemte å blunke. Det var hyrdene som kom om igjen, som sa det om igjen til noen som ikke hadde hørt det før. Jeg så den forundring og redsel som oppsto da Jesus steg inn til en besatt kineser som lå der surret med trosser, og løste ham av Satans i makt. Og jeg har sett denne undring i unge, gyllenbrune ansikter når de leste sitt Nye Testamente for første gang og oppdaget Riket stykke for stykke fat for fot.

    Jeg er så mye borte fra mitt hjemland - det gamle, kristne Norge - så jeg tar kan hende feil. Men i den tiden jeg var hjemme i Norge melIom periodene på misjonsmarken, lyttet jeg mye etter disse toner - undringens hellige toner - og la øret til vitnesbyrdene - til bønnene. Undringen er der vel kanskje. Det er bare mitt øre som ikke oppfanger den. Men jeg har speidet over benkeradene - om jeg kunne finne noe av undringen .... Så har jeg vendt meg mot mitt eget hjerte: Hvorfor speider du, hvorfor lytter du, når det er så lite av dette i ditt eget liv?

    Hva, jeg mener med den hellige undring?
    Den hellige undring er den evige, bankende, uutslukkelige undring over at Jesus ville komme ned til vår jord - for min skyld. Der står jeg foran hyrdene og undres sammen med de andre som får høre disse merkelige ord.
    Det er undringen over dette som jeg her nede aldri noen gang helt ut vil forstå: «Det var en som var villig å dø i mitt sted .. »
    Og at jeg ved denne død er løskjøpt og får tilgivelse for alle mine synder - uforskyldt. Se, dette blir jeg aldri ferdig med å undre meg over. For hver eneste dag bøyer Jesus seg ned til meg og sier: Barn, også i dag tilgir jeg deg. Han kommer full av nåde og sannhet. Og så må jeg undres på nytt.
    Det er den bortkomne - eller hjemkomne sønns undring. Vi leser om dette i Luk. 15. Gutten undret seg sikkert over mye den kvelden han var kommet hjem: Alle gjestene, gjøkalvsteken, de fine nye klærne, ringen og de nye sko. Men om og om igjen så han bort på sin far. Han kunne ikke begripe det - umulig forstå det. Men da han barbent og fillet nærmet seg hjemmet, hadde far kommet springende, falt ham om halsen og kysset ham. Og da han tak til å tale om sin uverdighet, hadde far ropt på tjenerne at de skulle komme med både det ene og det andre. Og alt de kom med, var det dyreste og det beste i hjemmet. Nei, han begrep det ikke, han som hadde satt overstyr alt det han eide.
    I sin dype undring glemte gutten steken, glemte de fine, nye klærne, glemte ringen og de nye sko. Og hele livet ble han ikke ferdig med denne undring.
    For den hellige undring er en undring over tilgivelsen - en full syndenes forlatelse. en undring over barnekåret og over fars hus. Kan hende mest en undring over fars gIede .. Han burde bebreidet meg for alt jeg hadde satt overstyr - for årene jeg har forspilt - syndet bort i det fremmede land. I stedet glemmer han det alt i gleden over å se meg hjemme igjen. Og guttens øyne følger faren i stor og voksende undring.

    Den hellige undring er en undring over det som venter, det jeg engang skal oppnå - gå inn i - når jeg står på den andre siden.             Johannes' Åpenbaring er Bibelens «Undringsbok».
    Her stanses jeg. Ettervinteren ved bibelskolen på Taiwan stiger så levende fram i mitt minne. I en av klassene tok vi fatt på Åpenbaringsboken. Første timen ba jeg dem som ikke hadde lest hele denne bok i Bibelen om å rekke opp hånden. Det ble ganske stille et øyeblikk. Det var jo en bibelskole, og så ikke ha lest Det nye testamente igjennom .... ?
    Men så kommer en hånd opp borte ved veggen, nølende og sent, men den kommer opp. Det var en Taiwan-gutt.
    - Syntes du den var for vanskelig? spør jeg.
    Han reiser seg:
    - Begynte på den engang, men forsto den ikke ..
    - Og så sluttet du?
    - Ja, jeg sluttet.
    - Men nå vil vi lese den sammen.
    Det blir vel denne eleven jeg kommer til å huske lengst fra disse timene. Det unge, gyllenbrune ansikt fullt av undring ettersom segl etter segl ble åpnet, skåler ble tømt og basuner gjallet. Han hadde så mange spørsmål, og hvert eneste ett var sprunget ut av en ny og stor undring født i hans hjerte. Jeg husker da vi kom til fjerde kapitel, og jeg skrev på tavlen som overskrift over det kapitlet «Guds trone». Han satt en stund og så på det der på tavlen. Og jeg tenkte at jeg had de skrevet tegnene galt - at en strek manglet, eller der var en for mye. Slikt hendte ofte.
    Jeg så på ham:
    - Er det ikke riktig skrevet?
    - Riktig, smiler han tilbake.
    Og så var det som han kom til seg selv igjen. Senere glemte han aldri det fjerde kapitel i Åpenbaringsboken - Guds trone. Og han ble aldri (og vil aldri bli håper jeg) ferdig med å undre seg over den, og over han som satt der, og alt som var omkring den tronen i himmelen. Det ble som en åpenbaring for ham - noe helt nytt etter som jeg forklarte og tegnet sirklene om tronen på tavlen.
    Etter en slik time, går han ut som den siste, og med den store undring i sitt ansikt stanser han og sier: - Så stor Gud vi har!
    Og jeg husker hvordan undringen hans økte som vi kom til de siste kapitler - til det nye Jerusalem, den nye himmel og den nye jord - alt det som er der oppe - alt det som venter - alt det vi engang skal nå fram til.
    Jeg tror at denne eleven vekte meg.
    I alle fall fikk jeg mye å tenke på. For Bibelen holdt på å bli en lærebok for meg i stedet for en stor «Undringsbok». Uten det vil det aldri bli noe av den guddommelige, hellige spenning over min forkynnelse, eller min undervisning i en kristen skole. Så lenge jeg undrer meg, så lenge er jeg brukbar.
    Og denne hellige undring slutter ikke med Bibelens siste blad. Denne gutten fra bibelskolen var en slik underlig ærlig og åpen type. Han rakte hånden opp. Om han hadde villet, kunne han jo ha skjult for meg at han ikke hadde lest igjennom Åpenbaringsboken. Han kom med så mange spørsmål. Og da vi var ferdige med boken - hadde lest det siste kapitel og timen var slutt - stanste han igjen der framme ved kateteret, og smilet kom:
    - Det er ikke slutt! Det slutter aldri ....
    Med det samme forsto jeg det ikke. Visste ikke riktig hva han mente. Nå vet jeg det. Det var født i hans unge hjerte en hellig undring som viIle fortsette etter at det siste kapitel i Johannes' Åpenbaring var lest.
    Og salig er den kristen som kan undres ....
    For denne hellige guddommelige undring er hemmeligheten til det vi foran har taIt med hverandre om. Den er nøkkelen til dørene inn til den hellige uro, den hellige frykt, den hellige sorg. I det kristenliv hvor det ikke er noe av den hellige undring, dør uroen, visner frykten, og den hellige higen blir borte.
    Han som fikk de store syner på Patmos, apostelen Johannes, eide denne undring:
    - l elskede, nå er vi Guds barn, men det er ennå ikke åPenbart hva vi skal bH. Vi vet at når han åPenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er. 1. Johs. 3, 2.
    David sto ved Guds sirkel lenge før Johannes. Han sier det slik -:
    - Å forstå dette er meg for underlig, det er for høyt, jeg makter det ikke .... (Salme 139, 6). Gjennom hele sitt liv sto David der ved sirkelgrensen og skuet innover mot tronen - mot sentrum. Sto der i undring. Om du ikke har gjort det før, så prøv engang å lese hans salmer med dette i minne. Det er derfor de lever. Vil alltid leve. De er født i undring og spenning der ved sirkelgrensen ..
    Det er grensen, sirkelen om Herrens trone, som skaper denne undring. Og da vet vi at den er villet av Gud. Den kommer inn i vårt liv ved den nye fødsel.
    Derfor er det at Paulus utbryter der ved sirkelgrensen:
    - For hvem har kjent Herrens sinn? 1.Kor.2,16 .
    Her er den guddommelige, hellige spenning i kristenlivet - her er noe uoppdaget - noe uutgrunnet - noe som ennå ikke er fattet eller oppkommet i noe menneskes hjerte .. Å, hvor det ville omskape oss og våre forsamlinger om noe av denne hellige undring fikk gjennomstrømme oss som et pust fra tronen - et guddommelig åndepust.

---