Kirkevekst
Jeg har i en to års tid tygget på ordet ”kirkevekst,” men nå spytter
jeg det ut. Det har ingen ting med at jeg ikke ønsker vekst i Guds
rike. Alle kristne ber om vekkelse. Vekkelse i bygden, i familien, i
klassen og på arbeidsplassen. Det er ingen ting vi mer lengter etter
enn at flere må lære Jesus å kjenne. Vi har vekst i leirarbeidet på
Fjell-ly. Vi har lagt til rette et fint leirsted der mange barn og unge
nå samles. Misjonsheimen på Ask er en perle på Askøy. Vi legger til
rette en god og trygg ramme for de som bor der. Flere ganger i uken
samles de til andakt. I møte med mennesker som vi møter i hverdagen
vår, har vi muligheter til å fortelle om Jesus. De fleste mennesker som
blir vunnet for himmelen, blir det gjennom den personlige samtalen.
Vitnesbyrdet har stor verdi. ”Kast derfor ikke bort deres frimodighet,
som har stor lønn.” Hebr 10, 35.
Kirkeveksten som vi hører om i dag, blir lagt
opp slik at det naturlige menneske skal trives. Fruktene av det er
religiøsitet. Det har den norske kirke alltid hatt monopol på. I dag
hører vi ofte at vi trenger flere ledere med apostolisk myndighet,
sterkt og strategisk lederskap, kvalitets menigheter, varme relasjoner,
inspirerende møter, økt energi og mer aktiv handling fra medlemmene. På
denne måten får Gud et drømmelag som har et engasjert og entusiastisk
trosliv. Hva er det kirkeveksten har tro på? Den har tro på seg selv.
Den har flyttet troen bort fra Gud og Bibelen til menneske. Det er en
god del visdom i å ha et engasjert trosliv, men faren er stor for at en
flytter fra troen og over til gjerningene.
Da
Bill Hybels startet Willow Creek Community Church var det med en
spørre- undersøkelse om hva folk ønsket at en kirke skulle være. Er det
slik vi skal få veksten? Vi gir det folket ønsker. Det er dokumentert
at latter i møtene gir vekst! Skal vi gjøre Guds rike om til en pizza?
Kirkeveksten blir som en bestillingsmeny. En har gjort kirken til det
som en selv ønsker at den skal være.
Kirkeveksten teller. Den teller hvor mange
flere medlemmer de har fått den siste tiden. Den norske kirke teller
alle som har blitt døpt. Det er en trend i tiden at vi skal være mange.
Vi skal være attraktive og innbydende. Det er blitt om å gjøre å være
flest mulig. Ut fra en menneskelig tankegang, er vi sterkere dess flere
vi er. Men har det noe med Guds rike å gjøre?
David
ble fristet til å telle folket, og Herren ble vred på kongen. Når du
leser dette i 1 Krøn 21, har David flyttet tilliten fra Gud og til
mengden av mennesker. ”Det som var skjedd, var ondt i Guds øyne, og han
slo Israel.” 1 Krøn 21, 7.
Salomo gjorde noe
av det samme. Han elsket mange fremmede kvinner, og han flørtet med
deres avguder. Da ble Salomo fristet til å telle gullet sitt. ”Vekten
av det gullet som i ett år kom inn til Salomo, var seks hundre og
sekstiseks talenter.” 1 Kong 10, 14. Tallet på vekten er i seg selv nok
til å streke under at dette ikke var av Gud. David og Salomo vitner om
en verdslig ånd og tenkemåte. Vi kan også lese om folket i Babel i 1.
Mos 11. Hvorfor var ingenting umulig for menneskene? Fordi de var
mange. La ikke Babels ånd og innflytelse komme inn i Guds menighet. I
Babel ble det ikke bare språkforvirring, men også sinnsforvirring. (
Dan 4) Når disse to ting blandes sammen, blir det til dømes som i den
norske kirke som ikke har tatt et klart standpunkt til homofili og
lesbisk livsførsel. Kirken taler ikke lenger klart.
Jesus fortalte lignelsen om sennepsfrøet som
ble til et stort tre. Men sennepsfrøet blir ikke noe annet enn en
vanlig hagebusk. Men vi ønsker at Guds rike skal være noe mer og
større. Så gir vi Guds menighet åndelige veksthormoner. Det gir en
hurtig vekst som resultat. Den smale vei gjøres bred så det blir plass
til flere. Vi gjør Guds rike om til noe der alle skal trives. Toleranse
er blitt varemerket. Guds rike har rom for alle. Dette blir det vekst
av! Men hva har vi da gjort? Fokusen er blitt flyttet fra Jesus til
forsamlingen. Fokusen er blitt flyttet fra frelsen til religiøsitet.
Det blir ikke lenger hva Jesus har gjort, men hva vi skal gjøre. I Guds
rike har vi ikke annet å gjøre enn å plante og vanne. Det er Gud som
gir vekst. Da blir det også frukter. Vi må ikke komme dit at vi setter
oss i Guds sted og ordner med veksten. Det var det Abraham gjorde da
han ble utålmodig og ikke ville vente på Gud mer. Han brukte sin
intelligens, og det mest naturlige i verden var at han gikk inn til
trellkvinna Hagar og fødte ”løftes” sønnen med Hagar. Ismael ble født.
Abraham hadde gjort en strålende innsats og det hadde gitt et fint
resultat. Det er mange ting som gledelig er med det Abraham gjorde, men
det kan likevel ikke forklares på annen måte enn at det var kjøds lyst
og vilje.
Isak ble født i kraft av løfte fra
Gud. Det er slik Guds ord er. ”For han talte, og det skjedde. Han bød,
og det stod der.” Salme 33, 9. Troen kommer når Kristi ord forkynnes.
Rom 10, 17. Det livgivende sæd som skaper det nye livet, er Guds ord. 1
Pet 1, 23. Selv om hele verden går i oppløsning, er Guds ord det samme.
Mt 24, 35.
Guds
rike bygges med ORD, Guds ord!
