Når kristenheten ferdes uten Gudsfrygt

Lettsindighet eller Gudsfrykt

Motstykket til å "ferdes i frykt" er å vandre i lettsindighet. Dette er verdens vis å vandre på. Overskriften på denne artikkelen er derfor egentlig en selvmotsigelse. Men det er mye som tyder på at lettsindighet har tatt makten i mange av de kristne sammenhenger, sammenhenger som for ikke så lenge siden utgjorde et viktig korrektiv og salt mot den forflatende og slappe holdning som etter hvert har fått dominere i de nasjonale kirkene, og i samfunnet for øvrig. Litt etter litt har saltet mer og mer mistet sin kraft. Dessverre gjelder dette også strømninger i de bibel- og bekjennelsesbevegelser som etter hvert har blitt som "stumme hunder" (Es.56,10 ) - uten bitt, men som er opptatt av å overleve i ytre forstand. Og her er vi alle delaktige (Dan.9,5ff ). Vi trenger å få Gudsfrykten tilbake.
    Denne lettsindigheten gir seg utslag i at Den Hellige Guds dødende tale (1.Sam.2,6 ; Jer.23,29ff ;Matt.23 ) blir satt til side. Og også ved en mer og mer tilsløring av budskapet om at mennesket risikerer en evig fordømmelse - selv under en ytre bekjennelse og kirkefasade. Dermed blir vandringen ikke lenger en vandring i frykt. Ei heller blir den en vandring i "utlendighets" ånd, som Herrens disipler - ifølge både GT og NT - begynner å preges av ved sin omvendelse og tro på Jesus alene.
    Det frigjorte sinn, som er en følge av mottakelsen av Guds Nådes Evangelium, er slett ikke det samme som lettsindighet. Derfor foregår det en stadig ransakeIse der Jesus er Herre. Den som har fått sitt sinn, sin samvittighet og hjerte lettet ved Evangeliets ord, har også fått et ydmykt sinn som frykter for å gjøre Gud imot. Av dette følger også den ånd som bekjenner seg som "fremmed og utlending på jorden " (Hebr.11,13 ), og som stadig søker syndenes forlatelse hos Jesus, som sin eneste grunn til liv og salighet.
    Det finnes allikevel en "kristendoms- og fromhetstype som har navn av å være evangelisk, men som søker å unngå (eller i alle fall vegrer seg mot) all tale om og erfaring av samvittighetskval, anger, bot og omvendelse - det vil si den sjelstilstand som oppstår når samvittigheten blir forskrekket, og når Evangeliet blir, for dette mennesket i nød, hva det er i seg selv. Så vel bekjennelsestroskap som nidkjærhet for lærens renhet kan være med i den lettsindighet vi her tenker på. Dette har i første rekke å gjøre med en flukt fra dommen. Vi kan i denne forbindelse tenke på Erik Pontoppidans ord: "Et menneske kan utvise stor flid i sitt embete, stor trofasthet i sine ord og gjerninger, han kan kjenne hele bibelen, slutte seg til og erkjenne dens innhold, tappert og standhaftig bekjenne den sanne læren, ja, også besegle den med sitt blod, og om menighetens tilstand fordrer det, og om Gud så vil - gjøre tegn og under i Jesu navn; men ikke desto mindre kan han fare til helvete" (fra Troens speil). Det er jo ikke lettsindighet det her er tale om, men snarere nidkjærhet. Allikevel er det en lettsindighet i salighetsspørsmålet, ved selvbedrag. Det ble ingen personlig konkurs.
    Vi har mange profetiske og apostoliske advarsler mot en slik vandring. Følgene av en slik vandring er også beskrevet. Først og fremst har den tre uhyggelige følger: Å falle i fra ved å bli stor i seg selv, å dø åndelig, og til sist å miste livets krone. Noe verre kan ikke tenkes - særlig fordi en var så nære, en syntes å være så nære, men gikk allikevel fortapt. Men dette skjer når kristenheten smittes av verden, søker etter sin egen vekst, og vandrer uten Gudsfrykt.

De profetiske og apostoliske advarslene

De profetiske og apostoliske advarslene er mangfoldige, men i tillegg til den ovennevnte formaningen i 1.Peters brev, skal vi her bare berøre et fåtall av disse. I Esek 13 finnes det en konsentrert beskrivelse av, og dom over, de falske profetene. Det er en Herrens advarsel mot den ånd som ved såkalte åndelige personer og embetspersoner, under et skinn av fromhet, gir mennesker falske forhåpninger: " ... dere styrker den ugudeliges hender, så han ikke vender om fra sin onde vei, så jeg kan la ham leve" (Ezekiel.13,22 ). Denne forførelsen fremmes ved en binding til og avhengighet av en viss embetsmyndighet. De farligste forførerne av Guds hjord er ikke de vi finner utenfor kristenheten. De går derimot innenfor som sultne ulver. De håper at deres ord skal gå i oppfyllelse. De søker å være mennesker til lags, og de søker etter egen vinning. De ønsker å stå i første rekke. Og det kan de bli ved å være mennesker til lags - kanskje i sin egen krets.
    Med forbindelse bakover - dels med Israelsfolket under ørkenvandringen, og dels med de gammeltestamentlige profetene og deres vandring i en "ond og utro slekt" - gir apostelen Paulus i 1.Kor 10 en beskrivelse av hvordan det hadde gått med det folk som gikk ut i ørkenen under ledelse av Den Hellige. De gikk ikke bare ut i ørkenen. Mange kom aldri fram. Mange omkom i ørkenen, for "Gud (fant) ikke behag i de fleste av dem" (1.Kor.10,5 ). Og apostelen skriver at også dette ble "skrevet til formaning for oss, som de siste tider er kommet til" (1.Kor 10,11).
    Videre leser vi i Juda v.4 om hvordan noen mennesker, allerede på apostlenes tid, snek seg inn i den kristne forsamlingen, og lærte at evangeliet innebar all slags frihet. Apostelen advarer mot å "forvende vår Guds nåde til skamløshet". Med "skamløshet" mener apostelen ganske sikkert ikke bare umoral, men også løsaktighet og ensidighet i bruken av Guds ord - som i dette tilfellet innebærer antinomisme. De som snek seg inn var den gangen i mindretall, men de har senere økt til flertall.
    Deres motstykke, legalismen eller moralismen, er ut fra det vi nå kan se en mindre fare i dag. En større fare er lære- og moraloppløsningen. Om dette taler også apostelen Peter. Han henvender seg til den kristnes ferd, ettersom Herrens dag nærmer seg: "Da nå alt dette går i oppløsning, hvor viktig er det da at dere ferdes i hellighet og gudsfrykt" (2.Pet.3,11 ). At denne oppløsningen hører sammen med "syndens menneske" (2.Thes.2,3 ) er åpenbart. Det er også åpenbart at "lovløshetens hemmelighet" som har vært virksom i det skjulte (2.Tess 2,7) mer og mer skal avsløres når det nærmer seg slutten på denne tidsregning. Tar vi disse ting til hjertet?
    Hvor aktuelle disse advarslene alltid er kan vi se når vi betrakter kirkehistorien fram til i dag, og det som har skjedd av ensidigheter og feilsteg. Men kirkehistorien etter apostlenes tid består ikke bare i dette. Også reaksjoner har kommet. Mennesker har latt seg advare, men hvordan er det med dagens kristenhet?
    Det er nyttig å betrakte hvordan pendelen svinger. Vår falske sikkerhet må få motstand og knekkes. Reformasjonens Ånd er ikke en stillestående Ånd. Guds Ånd som taler gjennom Skriftens profeter, evangelister og apostler, med en samstemmende tale, advarer stadig mot selvtilfredshetens ånd i det sjelelige mennesket. Og i en hel del underlige forhold kan vi se hvordan Den Hellige har latt ensidigheten virke slik at mennesker har latt seg advare. Det er ikke slik at vi er henvist til rolig å se på og tåle alt, bare fordi det bærer et kristelig, kirkelig, eller evangelisk navn. Guds Ånd er virksom for at saltet og lyset ikke skal tape sin kraft. Dette er en prøvelse Herren sender også i dag.
    I Jes 30,21 leser vi: "Når du viker av til høyre eller til venstre, skal dine ører høre et ord lyde bak deg: Dette er veien, gå på den!" Det ordet som lyder "bak deg" - det ordet som er "bakfra kommende" - er det ord som kalles det "korrigerende ord", ut fra de forhold som har blitt kjent for oss - i Israels folks vandring, gjennom profetene, og den tidligere kristenhetens strider. Disse tider er bak oss, men de er hyperaktuelle. Derfor er den rette måte å gå fram på å høre og lære det Ordet som kommer "bakfra" . Dette er for det meste forkastet i dagens kristenhet. Nesten uten unntak er det forkastet av kirkeledelse og personer på toppen som ikke hører det som lyder bak. Man vil skape sin egen historie. Men alt har blitt forutsagt ... Ta dere i vare, sier Herren.
    Det kan av korttenkte mennesker oppfattes som noe fortidig og uvesentlig å betrakte disse vandringene tusener av år tilbake. Men i virkeligheten opphever man da også all lærdom fra den sikre kilden som heter Bibelen. Der, i det fortidige, finnes urmønsteret som det nåtidige og det framtidige er innesluttet i. Vi kan ikke - slik enkelte tenker og handler - rive oss løs fra Bibelens tid. Det foregår en oppfyllelse, som også senere tiders historie og dagens hendelser kan vise oss. Like fullt er også de innesluttet i Bibelen.
    "Bakfra kommende" er også forhold som ligger nærmere bak oss i tid. Også i den senere kirkehistorien kan vi lære en hel del om vandring i lettsindighet eller i Gudsfrykt.

Advarsler fra reformasjons- og vekkelsestider

La oss bare antyde noen forhold av betydning, som advarende eksempler.
   
    A. Tiden da reformasjonen inntraff had de det vært en lang forfallsperiode som ytret seg på mange vis. For eksempel ytret det seg ved en moralsk forfallen kirkeledelse og et kirkelig botsinstitutt, som bandt mennesker til underlige vrangforestillinger. Men det ytret seg også ved et avgudsforhold til det som kaltes den geistlige stand. Men etter det vi kan forstå fantes det også blant menneskene en gjenværende frykt for Den Hellige Gud. Men denne frykten ble utnyttet av kirkens prester og biskoper, og av paven, til egen fordel. Dette er en advarsel for dem som innehar en tjenerstilling i dag. De kan søke å bli herrer, til og med i en kvinnes skikkelse, og berøver dermed Herren æren.
    Hele dette pavekirkevesenet var godt forankret inne i Martin Luthers person. Reformasjonen kan dermed nærmest liknes med en eksplosjon innenifra, virket av Guds Ånd og Ord. Den frihet som Luther fant fram til ved Evangeliet er kjent. Og snart ble han også blandet inn i konflikter - først med pavekirken, men senere også innen egne rekker. En av advarslene fra disse indre konfliktene handler om den antinomistiske striden. Når Luther brakte Evangeliet ut, ble dette for enkelte et signal om løsaktighet i forhold til Loven. Dette skillet mellom Luther og disse andre kan delvis forklares med det alvor som Luther personlig kjempet med den Gud han fryktet. Det fantes ikke lettsindighet i denne kampen. Den var ekte - på liv og død. For dem som bare sier reformasjonen etter i ord, har denne personlige kampen uteblitt. Man tar fram en "pakke", men man kan ikke fatte dens sjelesørgeriske innhold på grunn av at den personlige kampen er uteblitt. Det som står igjen er en "firkantet" læreforståelse. Slikt må Guds Ånd uroe og advare mot. Det er ikke liv alt som larmer!
   
    B. Når reformasjonens ånd uteblir er årsaken ofte knyttet til en manglende personlig kamp. Da søker man å sikre de reformatoriske lærdommene på ytre vis. Når Guds Ånd skaper uro i denne sikkerheten, kan han forveksles med fredsforstyrreren Satan. Dette talte også fariseerne om da Jesus forstyret deres fred: "Det er bare ved Beelsebul, de onde ånders fyrste, han driver de onde ånder ut" (Mat 12,24; Mark 3,22; jf Joh 8,48ff). Men Guds Ånd er ikke tifreds med en fasade, eller med et system, eller med et sett av ytre former. Reformasjonen var fra begynnelsen av en nød og en vekkelse i samvittigheten, og den var et oppbrudd fra det aksepterte. Men etter en tid var Han ikke lenger kjent blant dem. Han som kom med den Ånd som ransaker hjertene. Da lot Herren "pietistiske" fredsforstyrrere opptre. Advarselen var tydelig: la ikke former, system eller "sikkerhet" settes høyere enn Ham som føder på ny ved sin Ånd, gjennom sitt Ord. I denne forstand fantes det mange "pietister" allerede i Noahs dager. De fikk nåde til å ta Guds advarsler på alvor. Men Noah fikk se at mangfoldige mennesker avviste Guds ark - og dermed Guds frelse.

    C. Når den nyevangeliske bevegelsen brøt fram, kan vi se et lærerikt forhold mellom Lov og Evangelium i det forhold at en forberedelsestid hadde gått forut. Mennesker hadde fått møte Den Hellige Gud i Lovens og botens prediken. Visst var dette ikke en tale uten Evangeliet, men det var Den Hellige som hadde blitt framstilt. Det fantes derfor hungrende mennesker. Den vårvind som kom med denne såkalte nyevangeliske bevegelsen hadde en klar kobling til tiden forut. Vi behøver ikke i denne bevegelsen - slik det nå ofte er tilfellet - se mennesker bruke Guds nåde til løsaktighet. Til dette er Evangeliet for dyrebart. De hadde fått en nød for seg selv. Men det er også et faktum som vi ikke skal stikke under en stol: det fantes dem som ikke hadde evne til å vise måtehold. Når ordet "bakfra" nådde dem, om at det fantes grøfter både til høyre og til venstre, havnet de i antinomismens grøft. Tidligere hadde andre snarere havnet i den motsatte grøfta. Og begge tilfellene er aktuelle, også i dag. Det finnes en menneskelig innlæringsprosess på det ytre plan som kan arbeide imot Guds And og den personlige kampen.

Advarsler i nåtiden

I lyset av Guds Ord, og ved de tidligere tiders feil, får vi se hvordan det går dem som vandrer i lettsindighet i dag. Dette framstår ikke alltid som et skjøgevesen i fysisk forstand, men det er det like fullt i åndelig forstand. I dette åndelige skjøgevesenet finnes nemlig en skjult skamløshet, noe den fysiske skjøgen ikke evner å ta etter. Denne skamløsheten er den åndelige lettsindighetens ektefødte arving. Den har "skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft" (2.Tim.3,5 ). Denne skamløsheten skjules under forskjellige åndelige og kirkelige klær og aktiviteter som finner aksept blant mennesker, men som fornekter veien til dommen og til "åndelig fattigdom". Det er derfor Jesus sier at "tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike" (Mat 21,31). Den prostituertes og horkarens skam, som visselig ofte avfeies i den seksuelle frigjøringskampen, er dog etter sin art (løsaktighet) i slekt med den åpenbare skam, som en avslørt synder får erfare i møtet med Den Hellige. Denne bevisstheten om virkelig synd og kjennbar skam, som også er å finne i horers og horkarers virksomhet, har blitt utestengt fra mange åndelige sammenhenger. Dermed stilner ropet etter Nåde. Men nåden blir stjålet - som en selvfølgelig rettighet. Vi står overfor en alvorlig situasjon, som vi også kan se i de tegn som er beskrevet i Ordet. Den Hellige Gud er satt utenfor i mange kirker og forsamlinger, for Hans nåde blir stjålet, i og med at Hans rettergang med syndere som lever i dag holdes unna. Han er stadig i sitt Ord. Men da dette Ordet ikke blir båret fram i sin helhet, oppstår det heller ingen sann Gudsfrykt som kan føde døende til liv gjennom Evangeliet - til Ham som frelser den ugudelige.
    Skal vi trekke en konklusjon av det som skjer kan vi kanskje si at vandringen i lettsindighet medfører en stadig større verdslighet innad i kristenheten. Slik har også Jesus varslet at det vil være like før hans gjenkomst: "Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?" (Luk 18,8). Derfor, du som er med på vegen: " .. .ferdes i frykt i deres utlendighets tid" (1.Pet.1,17 ). Av trykt for Den Hellige følger også frykt for deg selv - og for andre bedragere.
    Den tro som Jesus spør etter er den tro som er født av Gud. Og da den er født av Gud, har den i seg en berettiget frimodighet i spørsmålet om dommens dag. Denne frimodighets grunn og forutsetning er gitt gjennom det Evangeliet som heter Jesus Kristus, Han som tok på seg de skamløses skam, og som er Underet over alle under for dem som tar imot Ham. For Han ble - i dommen over dem og i deres erfaring av skammen - deres eneste tilflukt og styrke. Slik bærer Han dem inn i framtiden.

Advarsler for framtiden

I Guds Ord lyder alltid denne formaningen som jeg leste på veggen hos en gammel slektning: "Gårsdagen er forbi, morgendagen har ingen sett, i dag hjelper Herren ". Dette er en advarsel mot å forlate avhengighetsforholdet til Herren, til Hjelperen, til fordel for alt det andre som vil ta mer og mer plass. Men hvordan er det i dag? Kristenheten av i dag er inne på farlige veier. Man finner så mye av interesse i denne verden, at tanken på Herrens gjenkomst blir mindre eller overfladisk. Han kan nok få være med i ytre ord og oppførsel, virksomhet og samtale og kirkestrategier. Men det er ikke desto mindre slik at Han uteblir der Han ikke er velkommen inn som Frelser. Derfor: trakt ikke etter det som er høyt, og som aktes høyt her på jorden. Dens framtid er kort. Den er, i det lengste, like kort som ditt eget liv. Men dette kan forkortes ytterligere dersom han kommer igjen på himmelens skyer før du dør. Herren har selv advart mot denne lettsindigheten i de siste tider, ved å henvise til det "bakfra kommende" Ordet: "Og som Noahs dager var, slik skal Mennskesønnens komme være" (Mat 24,37 ff; Luk 17,26 ff). Til deg som har blitt forskrekket lyder ordet: "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende" (Åb.1,18 ). Med Ham trenger du ikke frykte for noe ondt (Salme 23 ).
    Så blir din "fremtids dag lys og lang ... ".

---