skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Merker dere det ikke - at vi er i ferd med å dø?
Mikkel Vigilius Bibelsk Tro Nr.1 /2004

En av de største farer for den kristne menighet er selvfølgeligheten. Det vil si at vi tar vårt eget åndelige liv for gitt. Faren er der til enhver tid, også for oss som hører til de gamle vekkelsesbevegelser. Vi står i en rik åndelig tradisjon preget av evangelisk vekkelsesliv, og vi vedkjenner oss fullt ut denne tradisjon. Nettopp derfor er det nærliggende å regne med at livet også finnes hos oss i dag. For vi har jo ikke endret teologi! I hvert fall ikke bevisst. Vi bekjenner oss stadig som bibel- og bekjennelsestro.

Det er grunn til å glede seg over alle som vil avlegge den gode bekjennelse til Jesus som frelser og Herre og til Bibelen som Guds Ord. Og det er grunn til å glede segover hver forening og lokal forsamling som vil stå sammen om denne bekjennelse. Men i seg selv er det ingen garanti for åndelig liv.

Det åndelige liv skapes og fornyes i det personlige møte med Gud, slik som han har åpenbart seg i sitt Ord. Lever vi her – for Guds ansikt og i åpenhet overfor hans Ord? Livet for Guds ansikt setter spor etter seg: I frykt for Guds vrede, i anfektelse over hjertets hardhet og i frykt for det åndelige selvbedrag. I lengsel etter og glede over evangeliet om korset, blodet og nåden i Kristus. I nød for de ufrelste, jubel over den ene omvendte og forankring i det evige liv.

Kanskje har vi ikke bevisst endret teologi. Vi er villige til å bekrefte alle de trossannheter som de gamle kjempet for! Men det alvorlige og ransakende er at det på ingen måte utelukker at vi har endret teologi – i praksis! Det er ikke hva vi er villige til å bekrefte, som viser vår teologi, men hva vi selv betoner og legger vekt på! Hva er det for et gudsbilde som kommer til uttrykk i våre vitnesbyrd, sanger og prekener? Hva er det vi takker og lovpriser Gud for? Hva er det vi ønsker å høre og ber predikantene tale til oss om? Hva er det vi brenner for og ber om at andre må høre og se?

En human kristendom

Vi ser mer nyansert og balansert på mange ting i dag. Ofte taler vi om det på en måte som kan gi inntrykk av en viss overbærenhet i forhold til de gamle troende: "De så ikke så klart den gang. Derfor ble alt litt ensidig, skarpt og sort-hvitt. Nå har vi kommet videre. Nå ser vi begge sider av saken." Og så legger vi vekt på å tale om og betone alle de nyanser som de gamle ikke fikk med. Til tider kan man få inntrykk av at selve evangeliet ligger i alle disse nyanser, som lar oss sitte igjen med en langt mer forståelig, akseptabel og human kristendom.

Nyanseringer og balanse er uten tvil et gode – i den rette sammenheng. Men kan man tale om menneskets situasjon over for den hellige og allmektige Gud utelukkende i balanserte vendinger? Gjør Bibelens profeter og apostler det? Gjør Jesus det? Det er ild og brodd og salt i deres tale. Det er vekkende skarphet og rystende alvor. Følelsene røres, samvittigheten tiltales og fornuften støtes. Det er radikalitet og ensidighet i den bibelske forkynnelse – hvem kan benekte det? Men Gud skje takk nettopp for dette! For nettopp det radikale og ensidige ord om Guds dom og nåde, om den evige frelse og den evige fortapelse, om vår fortjeneste og om Kristi forsoning – nettopp det ord har kraft til å vekke den sovende og selvsikre, og til å trøste og løse den som er anfektet. Gud gi oss det ord – alltid! Det er livets ord. Det er det ordet alene som kan gi oss troens liv og fornye livet hos oss.

Finnes livet hos oss i dag?

Merker dere det ikke?


For et par år siden kom jeg i et svensk arkiv over et brev som var skrevet i 1930 av den gamle svenske vekkelsesleder Axel B. Svensson. Det var et åpent brev til vennene i den svenske misjonsorganisasjon Bibeltrogna Vänner. Hans ord rystet meg. Aller mest fordi jeg opplevde dem som uhyre aktuelle for vår tid:
 „Må Herren nådig bevare oss, så vi ikke skal ende som en skog av døde saltstøtter. Slik kan det bare altfor lett gå. Derfor har vi ingen grunn til å opphøye oss over det som ser ut som ytre framgang. Rent personlig føler jeg et større behov enn noen gang for Guds folks forbønn. Det er ingen frase når jeg sier at i mitt indre gråter og roper jeg til Herren etter hjelp. Og jeg ber våre kjære venner landet rundt om ikke å gi seg noen ro, men å påkalle Herren om hjelp. Be, kjære venner, be for meg, for styrets medlemmer, for misjonærene med vantrosnatten og satansmakten omkring seg, for predikantene og de andre venner. Overlater Herren oss til oss selv, går vi under! Vi har behov for fornyelsestider for Herrens ansikt! Vi har bruk for omvendelsens nåde. Vi har bruk for en besøkelses- og nådetid her i Norden. Merker dere det ikke, kjære venner, at vi er i ferd med å dø? Vi er i ferd med å bli forstenet og dø – som saltstøtter. Livet er i ferd med å forlate oss. Og hva hjelper det da med vakre, rettlærende former? Vi behøver en vekkelse, ikke en kunstig vekkelse, men en vekkelse fra Gud. Å, om vi måtte lytte til hans røst mens han ennå taler ømt og bevegende til oss!»

Vår nød i dag

Hva er nøden og problemet for de gamle vekkelsesbevegelser i dag? Tar vi utgangspunkt i de emner som opptar oss mest og tar mest tid i våre innbyrdes samtaler, kan man lett komme til å tro at vår største nød er våre arbeids- og formidlingsformer. Hvordan finner vi menighets-, arbeids- og forkynnelsesformer som gjør oss i stand til å gi våre ikke-kristne landsmenn evangeliet? Vi har jo det best tenkelige budskap. Det er vår arv og tradisjon. Budskapet er intet problem. Nei, problemet er å få det formidlet.

Jeg skal ikke underslå den misjonsutfordring vi står overfor i møtet med de nyhedenske skandinaver. Og jeg skal være den siste til å avvise behovet for å gjennomtenke våre menighetsformer. Men er det virkelig dette som er vår mest avgjørende nød? Har vi virkelig klarhet over hva vi skal forkynne? Er det ikke akkurat det motsatte som kommer til uttrykk i vår samtaler om denne sak? Vi står famlende i møtet med de av våre landsmenn som ingen bekymringer gjør seg om synd og skyld og dom. De føler intet behov for nåde, de har intet problem med Gud, og de spør om hjelp til helt andre problemer. Hva skal vi si til dem? Hvor skal vi begynne?

Det er tankevekkende å lese Apostlenes gjerninger. Etter pinsedag og Åndens utgytelse er det ingen vakling eller nøling hos apostlene i spørsmålet om forkynnelsens innhold og mål. Mennesker skal møte himmelens Gud til syndserkjennelse, omvendelse og tro på Jesus. Står apostlene overfor hedninger, så bygger de det sanne verdens- og gudsbilde opp for dem med forkynnelsens og vitnesbyrdets ord. Det ord som skaper hva det nevner! Og deretter lyder kallet til å tro på Jesus som frelseren fra Guds dom og vrede! Det er dette budskap som ligger dem på hjerte, for det er det som de selv lever ved! Og med deres enkle, levende og målrettede vitnesbyrd setter de verden i brann! Og det samme har kunnet sies om enhver sann vekkelsesbevegelse siden. Hva er vår nød? Er det virkelig våre dårlige kommunikasjonsformer? Eller er det heller vår åndsfattigdom, vår mangel på virkelig nød både for oss selv og for andre, vårt overflatiske og selvfølgelige forhold til evangeliet, at bønnen opphører og troslivet dør bort?

Vi kaller oss for «vekkelsesbevegelser», men er vi det mer enn i navnet?

Kirkehistoriens vekkelsesbevegelser har som hovedregel hatt en begrenset levetid som redskaper for sann, bibelsk vekkelsesforkynnelse og misjon. Etter et par generasjoner har de mistet sin åndelige dynamikk og har stivnet til i institusjonalisering. Den opprinnelige åndelige livskraft er gradvis blitt avløst av en svak forkynnelse og utvendig kristendom. Betraktningen av arbeidet som et åndelig arbeid som i ett og alt beror på Gud, er blitt avløst av en fokusering på arbeidets organisatoriske ytterside og av kyndig uttenkte strategier til å sikre dette. Ulykkelig ofte er vekkelsesbevegelsene endt med at de til forveksling ligner det kirkelige miljø som de opprinnelig prekte vekkelse til!

Vekkelseskristendom – i tider uten vekkelse!


Kan de gamle misjonsforeninger fortsatt betegnes som vekkelsesbevegelser? Det avgjørende i denne sammenheng er ikke om bevegelsene fortsatt opplever omfattende vekkelser. De kan godt representere sann vekkelseskristendom selv om vekkelsene uteblir. Vekkelse er Guds verk. Han sender vekkelse når og hvor han vil det. Den kristne menighet må til enhver tid be om og arbeide for vekkelse. Men å framstille vekkelsen som den situasjon som egentlig kunne og burde råde til stadighet, har intet bibelsk grunnlag, og vil bare føre til motløshet.

Historien og utviklingen til Indre Mission i Danmark i etterkrigstiden er en ettertanke verd i denne sammenheng. Når man leser Indre Missions Tidende fra 2. verdenskrig fram til 1970-årene, er det ett tema som går igjen. Det er spørsmålet om hvor vekkelsen er blitt av: Hvorfor opplever vi ingen vekkelse? Hvorfor blir så få omvendt? Hva gjør vi galt, siden det ikke kommer vekkelse – som i gamle dager? Christian Bartholdy var formann 1934-1959. Han var en refser av indremisjonen. Som han så det, var indremisjonens kall og oppgave i folkekirken å være et redskap for folkevekkelse. Når Indre Mission ikke opplevde vekkelser som før, så rørte det ved selve bevegelsens eksistensberettigelse. Gjennom hele sin formannstid brukte Bartholdy jevnlig en del av sin formannsberetning på å sammenligne de bedrøvelige tilstander i det nåværende Indre Mission med de tilstander som rådet under tidligere tiders vekkelse, og på å tale om hva indremisjonsfolket kunne og burde gjøre for å fremme vekkelse. Det er tankevekkende at det var i den samme periode Indre Mission mistet en meget stor del av sine unge. Man taler som kjent om «den tapte generasjon» i Indre Mission, og man ser stadig at den mangler i misjonshusene i dag.

Der har nok vært mer enn én grunn til at en stor del av en ungdomsgenerasjon ble tapt, og det kan sies mye til forsvar for Christian Bartholdys forkynnelse om og hans lidenskap for vekkelse. Men det maner ikke desto mindre til ettertanke at utviklingen i Indre Mission først for alvor ble snudd da forkynnelsen fikk nye toner. En ny generasjon av forkynnere vendte tilbake til en mer radikal og frigjørende forkynnelse av synd og nåde, lov og evangelium. Det ble ikke talt så mye om vekkelse som til vekkelse. At Gud virker alene, ble betont både i forhold til den enkeltes omvendelse og frelse, og i forhold til de omfattende vekkelser. En frigjørende evangelisk tone kom til å prege arbeidet.

Det går altså an å være vekkelsesbevegelse i realiteten også i en tid uten egentlig vekkelse. Indre Missions tidligere formann K. Lindhardt Jensen omtalte for et par år siden vår tid og åndelige situasjon som "hundevakten". Det er den mørkeste og kaldeste vakten. Hans poeng var enkelt og godt. Vi er blitt satt til å tjene Gud i vår tid, slik som den er. Den er annerledes enn vekkelsestiden på 1800-tallet, og den er også forskjellig fra stagnasjons- og fornyelsestiden på 1900-tallet. Det kan godt vise seg at Gud har tildelt oss "hundevakten". Men det må ikke ta hverken frimodigheten eller arbeidsgleden fra oss. Evangeliet er det samme, Guds makt og hans rikes herlighet er den samme – også i dag! Det må vi glede oss over, og så trofast tjene Gud i den tid, som er vår.

Vekkelseskristendommens historiske dynamikk er blitt sammenlignet med et elveløp. I visse perioder har den framtrådt som en sterk, omfattende og brusende strøm – synlig for alle. I andre perioder er den blitt redusert til en underjordisk vannåre. Stadig levende og frisk, men ubemerket. Nye vekkelser har gang på gang hatt sitt utgangspunkt i små grupper av troende, hvor vekkelseskristendommen tross omfattende åndelig forfall i den kirkelige sammenheng, har levd videre og bevart mye av sin opprinnelige klarhet og kraft.

Spørsmålet er så om dette kan sies om de gamle misjonsforeninger. Er de fortsatt bærere av sann vekkelseskristendom? Er vekkelseskristendommens kjennetegn levende i deres arbeid – i forkynnelse, teologi, arbeidsformer og tenkning? Eller er de størknet til i mer eller mindre død rettroenhet og aktivisme?

Forkynnelsen i dag


Med god grunn har de danske vekkelsesbevegelser tillagt forkynnelsen den avgjørende vekt og betydning i deres arbeid. Man har forstått at Ordet er Åndens redskap, og at arbeidets åndelige verdi henger uløselig sammen med det budskap som forkynnes. I vekkelsesbevegelsene har det vært et hovedmål å fremme sann, bibeltro vekkelsesforkynnelse både blant lekpredikanter og blant kirkens prester. Ikke uten grunn har de støttet opp om de bibeltro teologiske utdannelsesinstitusjoner, Dansk Bibel-Institut (DBI) og Menighedsfakultetet (MF). Man har oppmuntret unge fra sine egne rekker til å la seg utdanne her, og hatt forventning om at teologiske kandidater herfra kunne bli redskaper for sann vekkelsesforkynnelse, og støtter i vekkelsesbevegelsenes arbeid. Er det skjedd?

Det er åpenbart at teologer fra DBI og MF gjennom de siste tjue år har fått ledende roller i alle de tre misjonsorganisasjoner i Danmark, og at de står som fremtredende representanter for det som forkynnes i disse organisasjonene. Men hva forkynner de, og gir det grunn til fortrøstning på vegne av sann vekkelseskristendom i vår tid?

Vurderingen av dette spørsmålet synes å være nokså forskjellig alt etter hvem man lytter til. I nummer 2, 2000 av MF’s studentblad, ICHTYS, gir kandidatstipendiat ved MF, Per Damgaard Pedersen, følgende vurdering av MF og DBI-teologenes virksomhet og betydning i kirken:

«Kan man forestille seg noe så oppløftende som å betrakte den kirkelige virkelighet i Danmark? Nei, vel! Vi går fra seier til seier. Det blir feiret gudstjenester og preket bibeltro, søndag etter søndag over hele landet! Evangeliet blir forkynt for, jeg vet ikke hvor mange konfirmanter. Ved utallige begravelser blir det vist hen til Kristus, som har overvunnet død og djevel. Det blir ført samtaler, holdt bibelstudier, avlagt husbesøk... Vi besitter den høyeste teologiske ekspertise. Vi har etablert bibeltro utdannelsesinstitusjoner, samlinger, nettverk, tidsskrifter og kurs. Vi er mange med felles bakgrunn på MF og DBI. Jeg er stolt av å være en del av denne offensiv. Vi har talenter og kraft, og vi blir i høy grad brukt».

Per Damgaard Pedersen legger i sin artikkel ikke skjul på at det er mye å være bedrøvet, foruroliget og opprørt over i folkekirken, og at noen bibeltro teologer lider mye for deres overbevisning. Men han synes grunnleggende overbevist om at de bibeltro teologer, som får embete, representerer en kraftfull og livgivende evangelisk forkynnelse. Andre gir uttrykk for vesentlig annerledes vurdering. I Båndet skrev forstander Hans Erik Nissen i mai måned 2000 om de bibeltro forkynnere:

«En av kristenhetens største farer er de vellykkede predikanter. De kan alt – unntatt én sak: å preke om Lammets blod og Kristi seier, så det går til hjertet. Den vellykkede predikant kan håndverket, men det er ikke nok. Man kan utdannes, men aldri til ånd. En sann og ekte forkynner må dannes av den levende Gud. Alt for mye av nåtidens bibeltro forkynnelse oppleves tørr og teoretisk. Hvorfor? Den mangler karakteren av vitnesbyrd. Skal en forkynner være til hjelp, må han selv leve i spenningen mellom lov og evangelium. Kjenner han ikke syndenøden innenfra, når hans ord ikke inn til dem som ikke kan se nåden. Lever han ikke selv i den vidunderlige frigjørelse fra loven, løser hans ord ikke dem som er bundne. Alt for mye forkynnelse smaker av teologisk arbeid og skrivebord, eller av tanker man har gjort seg om hvordan budskapet skal kommunisere. Der er så lite sjelekamp i det ... Når vi har trøst og mot i kraft av noe av vårt eget, overlater Gud oss til oss selv. Det er de fattige i ånden som eier himmelriket. Det er de sørgende Herren trøster».

Kort før sin meget tidlige død skrev den tidligere forstander for Indre Missions Bibelskole i Børkop, Asger Dahl Sørensen, en sterkt ransakende artikkel i Indre Missions Tidende om vekkelse. Her ga han uttrykk for en alvorlig bekymring angående de gode MF- og DBI-teologers forkynnelse:

«Dere prester med den fine teologi, de gode taler, den høyt besungne IM-bakgrunn. Hvor er sentrum i deres fine prekener blitt av? Er nådekallet til synderes omvendelse forsvunnet i ønsket om å leve opp til det moderne menneskes behov for terapi og underholdning, så det kan klare det vanskelige liv? Hva sier dere til begravelse, vielse, på pleiehjemmet, husbesøk? ... Lyder ikke ordet om korset, har vekkelsens Ånd ikke noe redskap å bruke. Har dere prester glemt hvem deres sognebarn er – fortapte syndere, som ikke kan nøyes med mindre enn Jesus til frelse? Er kallet til vekkelse og omvendelse under deres sognekirkelige nivå? ... Det skal tales som Guds ord taler om Gud, om mennesker og om forholdet mellom Gud og mennesker. Moralisme og symptombehandling redder intet. Jeg sier ikke at alle gjør slik, men det kan godt vekke bekymring at så mye av det som høres, er benfritt og ufarlig. Det er lett å ende i alminneligheter og i folkereligiøse floskler. Det kan godt være hyggelig og inkluderende, men hvem vekker det? ... Nøden er vår mangel på nød! Ikke mangel på nød for andre, men for oss selv, for vårt eget forhold til Gud. Hvor snart blir det ikke rutine og selvfølge, og så er det ikke langt til likegyldigheten. Vekkelsen skal kan hende begynne hos oss selv med en bønn om at Gud vil lære oss å bli den som Herren vil se til, "det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord" (Jes 66,2). Man skal være i nød for å kunne nøde».

Denne artikkelen er skrevet av en DBI-teolog og predikant i Luthersk Missionsforening, en som er blitt personlig tiltalt og anfektet av de to sistnevnte artikler. I første omgang må deres spørsmål og utfordringer rettes innover til overveielse og ransakelse for den som står med et forkynneransvar. Begge artikler peker på forkynnerens personlige forhold til Gud og hans Ord som den avgjørende kampplass. I andre omgang må de anspore til bønn for vekkelsesbevegelsene.

Åndelig forfall – og Guds folks rest


Vi lever i en åndelig forfallstid. Det er tydelig både i vårt folk og i vår kirke. Men hva med vekkelsesbevegelsene? Er de selv blitt en del av det åndelige forfallet, langsomt og umerkelig – samtidig med at de roser seg av å representere sann vekkelseskristendom? Det er mer enn en enkelt tanke verd, at selvbedraget er det åndelige forfalls trofaste følgesvenn.

Vekkelsens budskap må tilegnes av hver ny generasjon, og det kan bare holdes friskt og levende i et nært samliv med Gud under hans ords tiltale, under hans Ånds ydmykelse og oppreisning. Gud gi at det må skje hos oss!

Dødsrikets porter skal aldri få makt over Guds kirke! Det løftet står fast til hver tid. I Skriften ser vi det oppfylt gjennom selv de verste forfallstider. Alltid bevarer Gud en rest av sitt folk, som ved hans ord holdes åndelig levende og sunne – som lys og salt i verden.

Må det samme skje hos oss i vår tid, og må de gamle misjonsforeninger bli redskap til dette!

Kyrie eleison – Herre forbarm deg over oss
!