skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Metoder og arbeidsformer i den kristne virksomhet.
Dag Risdal - "Åndelig lederskab"

I de senere år er det tatt i bruk en del nye former og virkemidler for presentasjonen av det krisne budskap. Eksempelvis kan nevnes dialog, konfrontasjon, drama, situasjonsspill, ny musikk, nye sanger, kirkespill, nye former for gudstjeneste, osv.
Rent prinsipielt behøver dette i og for seg ikke være noe galt. Tvertimot kan det være sunt og riktig at man søker å l finne nye måter å uttrykke det krisne budskap på for vår tids mennesker.
På den annen side bør kristne ledere forsøke å vurdere de nye metoder og arbeidsformer etter teologiske og bibelske kriterier. Man bør nemlig være klar over at de virkemidler man benytter for å presentere evangeliet på, ofte vil ha sammenheng med et bestemt skriftsyn. Rent kirkehistorisk kan det påvises en nær sammenheng mellom skriftsyn, bekjennelse og forkynnelse (eller arbeidsformer), I tider der skriftsynet har en klar forankring i det bibelske åpenbaringsbudskap, vil dette som regel føre til en sterk og markert forkynnelse av Guds ord. I åndelige vekkelsestider vil derfor forkynneIsen nesten være enerådende som arbeidsmiddel i Guds rike. En klar evangelisk forkynnelse vil på sin side skape tillit til Bibelen som Guds ord. Og den vil rent sjelesørgerisk formidle tros- og frelsesvisshet.

Omvendt vil et svakt eller liberalisert skriftsyn lett medføre en svak eller allmennreligiøs forkynnelse. Et liberalt eller modernistisk skriftsyn synes dessuten å gi øket interesse for nye metoder eller arbeidsformer. Dette siste fenomen kunne man lett iaktta i de kretser der,den liberale teologi fikk innflytelse i begynnelsen av 1900-tallet, for eks. innen det kristne studentarbeid. I stedet for en klar evangelisk linje, var det nå «forumslinjen» som ble dominerende. Man mistet derved balansen mellom forkynnelse og problemdebatt. Dialogen og konfrontasjonen ble benyttet som arbeidsmidler.
Noe tilsvarende synes å skje nettopp i våre dager. De nye teologiske strømninger, enten det nå gjelder «kerygmateologien» eller «sekulariseringsteologien» i en eller annen utgave, har tendens til å avstreife den vertikale dimensjon i Skriften. Den bibelske forsoningsteologi svekkes. Forkynnelsen får i det hele tatt lite bibelsk substans.
Samtidig merker vi i vår tid at nye metoder tas i bruk. Når skflftsynet blir svakt og teologien blir utflytende, går man inn for nye metoder i et kristelige arbeid. Et typisk eksempel på en slik tankegang finner vi i boken "Fri kirke" av Stephan Tschudi. Forfatteren ønsker frihet på alle områder, også når det gjelder teologi. Dermed kommer også friheten til å eksperiementere inn. Vi siterer fra hans bok: «Når kristne grupper blir frigjort, kommer eksperiementene av seg selv, de som kan peke ut en ny vei. Det lille som har vært forsøkt, har støtt på motstand. Men det nytter ikke å vente på alminnelig enighet. Tilbudene står i kø: drama, dialog, ballett, ny musikk, nye sanger, gudstjenester utenom kirkehusene, kategorialmenigheter. Mye kan vise seg å være døgnfluer. Men pointet er friheten til å prøve» ("Fri kirke",s.56)
Flere faktorer kan tyde på at det er en sammenheng mellom nye strømninger innen moderne teologi - kombinert med et sterkt sosialetisk engasjement - og vår tids eksperiementering med nye metoder og former i menighets­arbeidet.
Det alvorlige og kritiske ved situasjonen er imidlertid at den moderne teologi ikke er i stand til å gi sjelesørgerisk hjelp eller tillit til Bibelens løfter. Det blir liten eller ingen trosfrimodighet eller frelsesvisshet i dens spor. Derfor er det viktig for kristne ledere at man ikke bare retter søke­lyset mot selve arbeidsmetodene som sådanne, men mot den teologi som ligger til grunn.
(Åndelig Lederskab s.155-157)

Lov og evangelium i forkynnelsen

Det er blitt påpekt at vår forkynnelse er inne i en krise for tiden. Forkynnelsen er for allmennreligiøs, uten bibelsk substans. Pastor Erling Utnem har skrevet en artikkel om «Vår forkynnelseskrise», som vi her siterer et avsnitt fra:
 «Jeg tror at det som er nøden i vår forkynnelsesnød, først og fremst er dette at den skjer med så liten åndelig myndighet og med så liten profetisk dynamikk. Vi har mistet urkristendommens åndskraft, og vi taler som de skriftlærde. Folk blir ikke «slått» og «forferdet» over det budskap vi bærer frem, for vi er blitt predikanter uten virkelig «budskap» til vår tid. Guds Ånd vibrerer ikke i våre ord, så forkynnelsen slår ned som en «ild», en «hammer», døder og gjør levende, omstyrter og oppreiser, slik vi ser det i vår Bibel.

Vi kan regne med at i samme grad som vi er på bølgelengde med det budskap som Gud vil ha talt til vår tid, vil både myndigheten og åndskraften til å bære det frem meddeles oss. Men svikter vi budskapet, svikter også myndigheten og dynamikken oss.

I en frafallstid med dimensjoner som er uoverskuelige i kristenheten, skulle det ikke være vanskelig å vite at det vi som Herrens herolder aktuelt er sendt for å forkynne, er et inderlig og alarmerende botsopprop til vårt folk, et artikulert og myndig omvendelsesbudskap». 
Det som saken egentlig dreier seg om er nettopp at lov og evangelium ikke blir klart utmyntet i forkynnelsen. Om dette sier Konkordieformelen: «Forskjellen mellom lov og evangelium er et stort og herlig lys som tjener til at Guds ord blir delt rett og de hellige profeters og apostlers skrifter riktig forstått».
Det er neppe noe som bedre kan hjelpe oss til å forstå vår Bibel, enn en klar innsikt i forskjellen mellom lov og evangelium. Dette er også viktig fra forkynnelsens synspunkt. Luther har understreket at kjennetegnet på en sann og rett forkynner er at han kan skjelne mellom lov og evangelium. Forskjellen mellom lov og evangelium består ikke i det som noen iblant hevder, at loven bare hører til i Det gamle testamente og evangeliet i Det nye testamente. Nei, det dreier seg ikke om et skille mellom bok og bok, men mellom sak og sak innenfor de to bøker. ....

Det er viktig i forkynnersituasjonen at vi lar lov være lov og evangelium være evangelium. Begge deler må forkynnes klart, uten sammenblanding. En av årsakene til den forkynnerkrise vi nå befinner oss i, er vel nettop svikt på dette punkt. Ordet om Guds vrede over synd og vantro og Skriftens tale om den evige fortapeIse for dem som ikke vil omvende seg, holder på å forstumme i mye av vår tids forkynnelse.
(Uddrag fra "Åndelig Lederskab" s.159 flg. - "Åndelig Lederskab" af Dag Risdal 1970)