Misjonen og Jesu gjenkomst
Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme. Matt 24,14

    Professor Ole Hallesby har kalt Jesu gjenkomst "Sentrum i det kristne håp", fordi man her berører det dypeste og fineste i de troendes forventning. Sagt i bibelsk billedspråk: Det er bruden som venter på sin brudgom. Nå er det blitt sagt at Jesu gjenkomst (Kristi 2. komme) skal være nevnt 260 ganger i Det Gamle Testamentet og 319 ganger i Det Nye Testamentet. Med unntakelse av Galaterbrevet og brevet til Filemon er Jesu gjenkomst nevnt i hver eneste bok i Det Nye Testamentet. Mens apostelen Paulus for eks. omtaler dåpen 13 ganger, berører han Jesu gjenkomst ikke mindre enn 50 ganger. Budskapet om Jesu gjenkomst mottok de første kristne med glede, derfor hadde det en annen klang, en egen friskhet blant Jesu venner i aposteltida enn hva tilfellet er i dag. Spør vi etter årsaken til avskallingen av endetidsforkynnelsen, finner jeg flere svar, og skal nevne to:

    For det første finner vi blant prester og forkynnere en tendens både av likegyldighet og fortielse hva endetidsforkynnelse angår. Vi møter presten som aldri har hatt tid til å studere Jesu gjenkomst på fakultetet, og vi møter predikanter som vil hevde at de ingen nådegaver har til å forkynne de siste tider. "Det overlater jeg til spesialistene", var det en som uttalte. Så opplever man på stormøter at Jesu gjenkomst sjelden blir forkynt. Det passer liksom ikke inn i åndsstrømningene i dag.

    Den motsatte ytterlighet av endetidsforkynnelse finner vi i svermeriet, hvor det er så typisk både å tidfeste begivenheten og å bruke den som et skremmeskudd. Eller man vekker sensasjon ved å lage seg et endetidsskjema, en slags rundetabell over "når og hvorledes Jesus kommer". I 2.Peter 3,4 advarer Peter mot likegyldig skepsis og i 2. Tess. 2,2 retter Paulus en advarende pekefinger mot all svermerisk ånd.

Hvilket siktemål har så endetidsforkynnelsen?

 Hensikten med den er ikke i første rekke å påpeke politiske begivenheter, men å holde Jesu venner våkne.
    Dernest har den det siktemål å fylle Kristi venner med glede og trøst. For et hvert Guds barn burde budskapet om Jesu gjenkomst være til trøst og inderlig oppmuntring (se Luk. 21,28 - 1. Tess 4,18 og Åp. 19,7 ). "La oss glede oss og juble og gi ham æren. Tiden er kommet for Lammets bryllup. Hans brud har gjort seg rede", eller for å sitere 1. Johs. 3,2. "Mine kjære, nå er vi Guds barn og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli. Vi vet at når Han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er". Når Jesus kommer igjen, henter han oss ikke til begravelse, men til fest, ja, til bryllup.

Ja, slik synger lesarpredikanten fra Flåbygd, Ole Brattekaas.
    Og endelig, for det tredje, har endetidsforkynnelsen det mål å skape forventning. Et urovekkende trekk i dagens åndelige situasjon er mangelsyke på forventning. Mange har i dag ikke noen plass for Jesu gjenkomst i sin tro. Herren-kommer-ropet lyder for svakt. Vi lever på en av-esjatologisert kristendom. I den siste tid før Jesus kommer igjen, synes forkynnelsen ikke å ha maktet å holde forventningen i live. Det står i ligningen om de 10 jomfruer i Mat. 25 at "de sovnet alle". I lys av denne lignelsens dype alvor, spør jeg med rette. Var forkynnelsen av Kristi gjenkomst forstummet? Eller var den blitt så uklar at man ikke lenger la vekt på den? Jeg bare spør. Jeg vet ikke. Et annet spørsmål som også er kommet til meg er dette alvorlige. "Mon det er oss som er Herrens vitner i den tid da det står at de sovnet alle"? Er det det, så sier jeg: Gud forbarme seg over oss. De sovnet alle fordi at de som skulle holde dem våkne, selv hadde sovnet. Jeg tror nok at jeg uten overdrivelse kan si at vi som forkynnere i dag, ikke har maktet forkynnelsen av Kristi komme. Vi har underslått hele denne del av åpenbaringsordet for våre tilhørere. Derfor har vi skyld overfor dem som hører på oss at forventningen er så liten. For det som ikke blir forkynt blir dødt. Ved forkynnelsen av Jesu gjenkomst må alt som smaker av sensasjon bannlyses. Vi må bort fra det interessante og spekulative. Menneskefantasier og eventyrdrømmer må lukes vekk. Vi skal ikke forkynne: Nå kommer Jesus, derfor må dere være rede. Nei, i stedet skal vi forkynne som i Matt. 24,42: "Våk derfor, for dere vet ikke hva dag deres Herre kommer". Vi må ikke begrense forkynnelsen av Kristi komme bare til særskilte foredrag og emner. Tvert i mot gjelder det å få denne del av åpenbaringsordet med i vår evangelieforkynnelse. "Det er repet som vi skal binde hele lasset med", sier Pontoppidan. Med Krist komme begynner et helt nytt avsnitt av Guds rike. Hans komme betyr Guds rike i herlighet - i fullkommenhet. Hva det bærer i seg, er vel ikke gitt noe menneske å utsi. Men troen på det som står skrevet lar oss ane noe usigelig stort og herlig som venter oss i framtida.
    Om vi skal behandle Bibelens endetidsstoff med varsomhet og nøkternhet, må det ikke forties at Guds Ord har gitt oss visse tegn på at Jesu gjenkomst er nært forestående. "Frelsen er oss nærmere nå enn da vi kom til troen", skriver apostelen i Rom. 13,11.

De negative tegn

På den ene side har vi de negative tegn og endetidssymptomer som Jesus peker på i Matt. 24 og Luk. 21.
    Tegn i natur og folkehav, angst og forvirring, krig, revolusjon og lovløshet, forfølgelse og trengsel, falske profeter og messiasser, Antikrist og den falske profet.
    Ja, vår tidsalder er preget av onde åndsmakter. I følge Skriften kan vi ikke vente noe godt av denne verden, da det falne menneske har forsøplet den. Grunntonen i verden er motstand mot Gud. Tiden vi lever i er de siste tider. Til tross for lettelser i Øst-Europa er verden verden.
    I Åp. 13.1-7 taler Bibelen om Antikrist og hans inntreden på verdensarenaen. Den verdslige statsmakt vil tilrive seg makten over jorden og et ugudelig despoti skal herske over menneskene. I Åp. 13,11 ser Johannes "et annet dyr". Verdensherskerens propaganda-minister. Dyret tillater ikke avvik, den antikristelige parole i endetida går ut på å tenke i tråd med Dyret. "Humanitet uten divinitet er bestialitet", sier dr. theol. David Hedegård. Mennesket uten Gud er dyrisk. I Åp. 17,1-8 møter vi bildet av skjøgen. Enkelte har ment at skjøgen er verdensbyen Rom. Men de gamle bibelfortolkerne, samt Luther selv, taler om skjøgen som et bilde på den falske kirke og den frafalne kristenhet. Johannes ser i ånden skjøgen. Luther taler om den falske og den sanne kirke. Den falske kirke har som mål i endetida å forfølge sannheten. Med sine prester, biskoper og forkynnere forkynner den falske kirke galt. Derfor "må vi prøve åndene om de er av Gud. Tro ikke en hver ånd", sier Johs. i 1. Johs. 4,1-6. Vi lever i en tid hvor alt på overflaten synes bra, hvor toleranse og glattbarberingsteologi er på fremmarsj. Derfor må vi be fram nådegaven i mellom oss til å prøve ånder, slik at vi gjennom den kan skille klart mellom det som er falskt og det som er ekte. Men fremfor alt, enkeltvis gjelder det å prøve det som blir forkynt på Skriften selv. Det får være nok om de negative tegn i tida. Typisk for dem er at de blir tydeligere og tydeligere.

De positive tegn

Men vi har Gud være takk også de positive tegn på endens tid, og her er misjonen det aller tydeligste. Legg merke til at i temaet vårt for bibeltimen i dag stod ordet "misjon" i bestemt form. Det forteller oss at i dette ord ligger hele evangeliets sprengkraft, for gjennom evangeliet sprer budskapet om Jesus seg som ild i tørt gress. I Mat. 19,28 taler Jesus om "verdensgjenfødelsen". I Åp. 6,2 tales det i bilder om rytteren på den hvite hest som hadde en bue, og det ble gitt ham en krone, og han dro ut med seier og for å seire. I billedspråk et bilde på evangeliet, dets ringvirkninger og misjonens seiersgang i verden.
    Misjon er altså nødvendig for at Jesu gjenkomst skal skje. Guds menighet skal ikke bare vente på Jesu gjenkomst, men fremskynde Dagen (2.Pet. 3,12). Før Jesus kommer skal en levning av Israelsfolket omvende seg og hedningenes fylde samles inn, heter det i Rom. 11,25-26.
    I følge Guds Ord er Israels forherdelse midlertidig. I følge Sakarja 12,10 vil vekkelsens tider komme over dette landet i endens tid. I Ap.gj. 15,14 taler Bibelen om at "Gud gjennom sine vitner besøker sitt folk og gjennom sitt folk tar han ut et spesielt folk for sitt navn", og det er bruden. Evangeliet om riket skal forkynnes for alle folkeslag, sier Jesus i Mat. 24,14. Forlikelsens ord (2.Kor.5,18) må ut til den fortapte verden før Jesus kommer. "Gå ut i all verden og gjør alle folkeslag til mine disipler", er Jesu kallsordre (Mat. 28,16).
    Vi er ikke bare kalt til egen frelse. Heller er vi ikke kalt bare til å vente, nei gjennom indre- og ytremisjon skal vi fremskynde dagen og budskapet om at Jesus kommer. I Johs. 4,35 taler Jesus om den store høst og de hvite marker. Innhøstningstiden er modningstidens slutt. En vidunderlig tid. Man bærer inn de modne kornband. Frukttrærne står bugnende under fruktbyrden. Løvtrær i høstens vidunderlige farger omkranser jordteigene. Det er dette Jesus har for øye når han taler om den store høst og de hvite marker og han ber sine venner om å løfte sine øyne og se. Mange ting tyder på at det går mot den store høst, mot denne verdens avslutning, da kommer Jesus i herlighet. Vi har merket noe av dette fra ulike deler av verden og vi merker vel noe av det samme her hjemme. Det bærer mot innhøsting. Forløsningen stunder til, Jesus kommer, sommeren er nær. Rett dere opp og løft hodet (Luk. 21,28).

Det andre positive tegn i endetida er Jesu Kristi brud

Flokken av Jesu venner som holder ut til Jesus kommer. Da Johannes i ånden (Åp. 21,9) fikk se Lammets hustru, bruden evig frelst og berget, utbrøt han: HALLELUJA.

Til slutt

Når Jesus kommer, setter han selv sluttstreken på verdensdramaet. Likevel taler apostelen i Rom. 8,23 om "å lengte etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning". Hva mener Paulus med dette når han i samme kapittel har sagt at vi er Guds barn? Min gamle bibelskolelærer Thorleif Fink har brukt et bilde som er så treffende:
"Høyt oppe i fjellet, utilgjengelig for mennesker, sitter en kongeørn i ensom majestet. Den sitter på kanten av redet sitt og speider ut over sitt uendelige rike. Her er ingen grenser, ingen stengsler. Den har alt under seg. I redet ligger et egg. Det er ørnens eget. Den har selv lagt det. I dette egget er det liv. Det er liv av ørnens liv. Det er en ørn i dens første begynnelse. Denne lille skapningen har ikke mye til felles med den voksne ørnen. Og allikevel i denne spede begynnelse er det muligheter til en dag å bli det som den voksne er. Den lille ungen der inne har både nebb, vinger og ben. Men i den verden den nå lever kan den ikke gjøre seg bruk av noe av det. Den kan ikke løste hodet eller åpne nebbet. Den kan ikke bevege vingene eller stå på bena. Men en dag så skjer det en katastrofe, nei ikke katastrofe, men en forløsning. Eggeskallet slår sprekker. Den gamle verden gå i stykker. Ørnungen er med ett kommet inn i en helt ny verden. En verden hvor den begynner å leve på en helt annen måte enn før. De kan bevege hodet, åpne nebbet, løfte vingene og stå på egne ben. Den er kommet inn i den verden hvor den voksne ørn lever. Alt er blitt nytt. Det den ser og opplever er nytt. Det er intet som lenger skiller og stenger, de er hos hverandre. De ser hverandre og er lik hverandre".
    Guds rike i fullkommenhet er å bli lik ham vi trodde på her. Det er vårt håp og vår forventning, å få være hos Jesus for evig og for alltid.

Amen.

---