Noe nytt for dagen
I Apostlenes gjerninger 17:20-22 leser
vi: ”
For underlige ting
bringer du oss for øre! Vi vil derfor gjerne vite hva dette skal bety.
Alle atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, gav seg ikke tid til
annet enn å fortelle eller høre nytt (svensk: nogot nytt för dagen). Så
stod da Paulus fram midt på Areopagos og sa: Atenske menn! Jeg ser at
dere på alle måter er meget religiøse (svensk: ivriga avgudadyrkare)”.
Slik var det den gangen. Men hvordan er det i dag? Ja, Herren er som en
fremmed (Jer 14:8) i dag i de gamle ”kristne” land. Men hvordan er det
egentlig hos oss i dag?
Dagen i dag kjennetegnes ved en enorm og dragende
medieflom
Vi lever i dag i en medieflom, som ønsker å fylle
menneskenes tid med noe nytt for dagen. Også åndelig ”fast-food” blir
servert, og fanger enkelte urolige sjeler for en tid. Det dragende
bruset av røster, og mengden av bøker og blad på det allmenne
livsanskuelsesmarkedet, vokser. Spekulasjoner som Da Vincikoden, og nå
sist det såkalte Judasevangeliet, blandes inn i det heksebrygg som
oppegger suget etter ”nyheter for dagen”. Vi kan ikke se bort fra at
mange mennesker – uten å merke det – åndelig sett drukner i denne flom
av religiøst fargede mennesketanker.
I det mediebildet som har det mer spesifikt
kristne fortegnet må vi spørre oss hvilket kristent innhold dette har.
Det etterlater ofte en smak av noe søtt, og gir derfor en flau
ettersmak av å ville være mennesker og den moderne teologi til lags.
Forførelsenes mester Djevelen, han som omskaper seg til en lysets
engel, utnytter det naturlige menneskets fremmedgjøring for den bitre
sannheten om mennesket. Han serverer ”sukkerløsninger”, der saltet og
brodden savnes. Anger, omvendelse og kamp er nå fremmedord. Herrens ord
blir ofte avstumpet i forkynnelsen. Et avstumpet Guds ord fører til at
den personlige åndelige konkursen uteblir. I stedet tiltar flommen av
mennesketanker. Sjelene blir opptatt av nyheter på det kirkelige og
åndelige planet.
Har du virkelig tid til
dette? Det er særlig nødvendig for den som er ung i dag å lære seg å
velge bort en hel del av det som er ”nytt og spennende for dagen”.
Dette gjelder også eldre som fristes til å sløse bort sin dyrebare tid.
Dagen i dag kjennetegnes ved en enorm mangel på
syndserkjennelse
Hvor godt evangeliet enn framstilles, har det ingen virkning
der menneskene bare er opptatt av hodets kunnskap, og ikke personlig og
med smerte må istemme med David:
”Mot
deg alene har jeg syndet, det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort”
(Salme 51:6). Et salmevers i den svenske salmeboken lyder:
”Två väldiga strida om
människans själ Att helt i sin lydnad den taga Den ene han vill hennes
eviga väl Och kommer med tuktan och aga Den andre vill se henne fången
och snärd Han villar med smicker och fångar med flärd Och tänker blott
på att bedraga”. Slik er den åndelige virkelighet. Den
blir ingen av dem spart for som svarer ja til Krisi kall: ”følg meg”.
Og disippelerfaringer følger!
Knuste synderes sviende erfaringer – apostelen
Paulus vitner også om slike i sine brev – synes i dag å være sjeldent å
høre om. Hadde det hos Paulus blitt med disse sviende erfaringene, da
hadde han ikke trådt fram med en forkynnelse om Kristus, slik han
gjorde i Aten denne dagen. Men sannheten er den at Kristus selv
anklaget Paulus, og siden kom Paulus nådehungrende til Kristus.
Synderen Paulus sin synd hadde ”våknet … til live”, han ”derimot døde”
(Rom 7:9-10). ”For se, han ber” (Apgj 9:11) står det om en blendet
Paulus. Den levende ble nedlagt som et bytte for Kristus.
Kunnskapen i hodet om synd, selv om den var
sann, førte ikke til hans død. Heller ikke førte kunnskapen om Gud til
liv for ham. For han kjente ikke Gud! Gjennom egne, tunge erfaringer,
kom han til syndserkjennelse: jeg – en Guds fiende. Han kom til
synderkjennelse, døde, og ble gjenstand for det Evangelium som gir liv
til ugudelige. Slik lærte han å kjenne Gud i Hans Barmhjertighet (1Tim
1:13).
De samme erfaringer var en merkbar
virkelighet i de tider som ligger bak oss, og som kalles
vekkelsestider. I slike tider var samvittighetens nød innfor Gud en
personlig og påtrengende virkelighet, og sjelens salighet var slett
ikke selvsagt. Slikt er nå usedvanlig. Det er ikke lenger noen ”nyhet
for dagen” at kirker og forsamlinger, ledere og bevegelser, økumenisk
og lokalt, tvert om fører en linje som ikke vekker anstøt. Kanskje
taler man om ”evangeliet”, men man har støtt bort det sanne Evangelium.
For syndere som lider av sin synd, er i dag sjeldne fugler. Hvordan er
det med deg? Eller med oss?
Dagen i dag kjennetegnes ved en ivrig
avgudsdyrkelse
Dette er følgene av at Paulus ikke får etterfølgere i sann
gudsfrykt (1Kor 4:16). Om ikke Paulus får etterfølgere, da stilles den
eneste sanne Gud utenfor kristenheten. Han som vekker opp døde og gir
dem Liv. Han som har kommet for å frelse syndere, stilles utenfor. Og
da blir det bare ”ivrige avgudsdyrkere” tilbake, med andre ”nyheter for
dagen” på sin agenda.
Paulus fanget avgudsdyrkernes oppmerksomhet. I
Aten dyrket man mange guder, for der fantes det ikke noen avskrekkende
tale om synd. Og da var disse terapeutiske og uvirkelige gudene helt
tilstrekkelige. Det var en fremmed Gud som Paulus kom med. Hos oss har
denne levende Gud vært kjent og blitt forkynt, men er nå igjen blitt
mer og mer ukjent og fremmed. Vi lever i en annen tid enn den Paulus
levde i. For det finnes en avgudsdyrkelse før og en etter Kristus, og
dette beror på om Han er blitt forkynt eller ikke. Atens hedninger den
gangen var udøpte og avgudsdyrkere. I dag er mange døpte, men
avgudsdyrkere.
Mens ledere og lederskap i samfunn og i enkelte
forsamlinger hengir seg til strategier for ikke å støte bort mennesker
med en tale om omvendelse, bare øker lunkenheten. En ”åndelighet” som
går snarveien, dvs kjødets vei, den vokser. En vei som ikke kjenner til
noen motsetning mellom min lyst og Guds vilje. Det som ”føles godt” og
ikke er dømmende, det må være av Gud, og ”evangelisk”, sier man. I
denne åndelighet skyr man den Ånd som overbeviser om synd slik at
synderen må gå ut og gråte bittert – over seg selv. I en avgudsdyrkende
kirke og menighet er det trivselsfaktoren som avgjør om Gud er til
stede eller ikke. Derfor blir heller ikke Herrens profeter kjent igjen.
De blir også med nødvendighet fremmede.
Dagen i dag kjennetegnes ved forakt for Guds Ord
Vi må i dag holde fram en smertelig klar tale overfor dem
som går med vrangforestillinger om ”kirkens liv”. For der Guds Ord er
foraktet, der dør livet sakte men sikkert. Å fange menneskers
oppmerksomhet i dag for den Store Nyheten – likesom apostelen Paulus
gjorde i Aten – det fordrer et klarspråk som i dag er avleggs. Nyheten
om Kristus blir verken stor eller gledelig, om ikke synd, død, dom og
evighet, får lyde slik det er omtalt i Guds Ord. Det er heller ikke
evangelisk.
Årsaken til at disse sannhetene ikke får noen
plass, kommer for en stor del av at mennesker i ledende stillinger i
kirke og kristenhet har satt seg til dommer over Guds Ord, og ikke lar
Ordets dom over ugudelige og ubotferdige få lyde. Slik blir den
religiøse fromheten, i en innbilt gudfryktighet, oppmuntret til å delta
i alle slags aktiviteter, ritualer og tradisjoner. Skaperens
grunnleggende ordning når det gjelder forholdet mellom mann og kvinne i
samfunn og kirke, viker en ikke tilbake for å sette ut av spill.
Overlegen forakt mot Paulus (og dermed også mot Ham som utvalgte
Paulus) går hånd i hånd med tilegnelsen av dagens nyheter i en
frafallen kristenhet. Men Gud lar seg ikke spotte.
Dagen i dag kjennetegnes ved følgene av denne
forakten
Våre fedres respektfulle og stadige omgang med Guds Ord, har
blitt erstattet med en kirkelig ledelse som følger trendene, på
sentralt og lokalt nivå. Og som gjerne uttrykker seg med ordene: ”tiden
er nok ennå ikke moden”, men to år senere: ”nå er tiden moden”. Kappen
vendes etter vinden. Det uforanderlige Gudsordet blir fratatt sin
uforanderlige men omskapende karakter. Følgen av dette kan iakttas i de
land der kristendommen tidligere har vært ledende, men nå er blitt
erstattet av en avgud som heter Menneskenes lyst.
De yngre blir ofte fanget inn i rastløshetens
og i effektivitetens drivhjul. Også på det åndelige området. Og i en
tærende uro for sin framtid. Flere av de eldre søker å tilfredsstille
tidens krav om å tilpasse seg. De søker med egne krefter å sikre seg en
såkalt trygg alderdom, men uten et evighetsperspektiv. De eldste føler
seg mer og mer fremmede i et samfunn som bare i løpet av et par
generasjoner har pådratt seg selv skader av de mest dyptgripende slag,
og som de selv har hjulpet til med å forårsake. Finnes det i det hele
noen anger?
En slik skade ble nevnt ovenfor: Forkastelsen
av den ordningen som Herren Gud selv har innrettet – foreningen mellom
mann og kvinne som den grunnleggende forutsetningen for samfunnets
eksistens. Myndigheter som mot Guds ordning forsvarer opprørske
samlivsformer, finnes nå både i kirke og stat. Slik henger man
kvernsteinen om sin egen hals. Og den oppvoksende slekt rives med.
Det sikkerhetsnett som Herren selv har
innrettet for samfunnets eksistens, rives i stykker. Det er derfor ikke
så underlig at det er meget vanskelig, og kanskje spesielt som ung, å
leve i Norden i dag – for grunnvollene vakler. Ikke grunnvollene i seg
selv, men de vakler i menneskenes bevissthet om deres umistelighet.
Disse grunnvollene tåler ikke det kjempemessige opprørseksperiment som
nå foregår. For det er Guds ordninger menneskene leker bort. Derfor er
det ikke underlig at ungdommen i dag famler i blinde – for mange ledere
er blinde. Landene i Norden er ikke slik de var for f.eks. bare femti
år siden. Da var forfatteren av denne artikkel 5 år ung. Og hva har
hendt? Ja, slik spør jo den som spør etter nyheter. Men vi trenger å
spørre mer enn av bare nyfikenhet. Vi trenger å få hjelp til å våke. Vi
trenger hjelp imot avguderiet i vår tid, og i våre hjerter.
En
forandret verden – en forandret kristenhet
Verden er riktignok seg selv lik til alle tider, ved at den
alltid, siden syndefallets dag, har vært i opprør mot Gud. Mennesket er
også seg selv likt, ved at det stadig lokkes til nye opprør ved hjelp
av Djevelens nyheter. Ungdommen har alltid hatt sine fristelser, og
alderdommen sine. Samtidig er det slik at verden forandrer seg med
hensyn til hvordan opprøret mot Gud kommer til uttrykk, i
myndighetsutøvelse og i offentlig lovgivning. Vi har i våre nordiske
land hatt tider der lovgivningen, og anvendelsen av den, har motvirket
sammenbruddet og vernet om grunnvollene. Slik er det ikke lenger. Det
som er ”nytt for dagen” råder. Og ikke bare i samfunnet. Det er i
Skriften tale om en ”lovløshetens tid” i kristenheten, en tid da
Antikrist tar plass i Guds tempel – en helt spesiell tid (Dan 12, Mat
24, 2Tess 2, 1Joh 2 og 4, 2Joh, Jud, Åp). Dette er en gammel nyhet som
nå stadig trenger å holdes aktuell.
I det store frafallets tid er den kristne
kirken et oppholdssted for særlig brautende nyheter. Ikke i
sammenlikning med det samfunnet der den er virksom, men i sammenlikning
med hva Herren har sagt, har det dukket opp flere oppsiktsvekkende
nyheter. Lokkende nyheter, også i den forstand at Kristi disipler ikke
lenger ser ut til å ha behov for å kjempe for sannheten – slik våre
fedre og mødre hadde det. Heller ikke ser det ut til at de er seg
bevisst oppgaven som salt i verden, eller lys i mørket, i
etterfølgelsen av Kristi Ord.
Det er derfor så viktig at den som er ung i
kristenheten, ikke bare er lydig overfor de eldre. For også i den eldre
generasjonen finnes dem som går frafallets vei. Dette er mennesker som
også vil ha med seg sine barn på denne ”fredelige veien”, for det fikk
for store omkostninger å holde fast på det de hadde fått.
På noen områder er verden i dag nøyaktig slik
den alltid har vært, og alltid kommer til å være, inntil den dag da den
skal forgå. Men på flere områder er den slett ikke slik den har vært,
som f.eks. på Luthers tid. Og dette kan vi si uten å skjønnmale ”den
gode gamle tiden”. For nå er den grunnleggende enheten for samfunnets
eksistens – familien – angrepet! Og kirkens grunn – Ordet – er støtt
bort i mange kirker. Politikere av alle slag, og også innflytelsesrike
kirkelige ledere, søker seg begge nå bort fra Sannheten, og vender seg
til den forskjønnende løgnen.
Du som er ung kristen har god grunn til å
stille deg kritisk til øvrigheten i dag, for den er i opprør mot
Øvrigheten, og har satt seg i Guds sted. Og det verste er at dette
skjer der Herren Gud tidligere rikt velsignet gjennom generasjoner. Et
slikt samfunns fall blir stort, og det blir tungt.
Den åndelige ”sprekkdannelsen” som oppstår i
kristenheten der Guds ord tidligere har vært normen men ikke lenger er
det, søker man nå å motvirke ved å dekke over. I Skriften tales det
f.eks. i Esek 13 om dette, ved uttrykket ”kalkstrykere”. Men hvor mye
mer tragisk er det ikke at det innenfor den kristne kirke, og
kristenheten, trer fram såkalte profeter og organisasjoner som
medvirker til å skjønnmale og føre vill. Men Kristus har på forhånd
varslet om at dette vil komme.
Avslutningsdagen – da alt skal bli nytt – er på
vei
Vår tid er ikke ulik den som Herrens profet Amos taler om:
”Se, dager kommer, sier Herren Herren, da jeg sender hunger i landet,
ikke hunger etter brød og ikke tørst etter vann, men etter å høre
Herrens ord. Da skal de flakke om fra hav og til hav, fra nord til øst.
De skal flakke omkring og søke etter Herrens ord, men de skal ikke
finne det” (Amos 8:11-12).
Apostelen Paulus, som den gangen i Aten fikk
anledning til å tale om den fremmede Gud i en avgudsdyrkende omgivelse,
sier på et annet sted at han ikke kan være noe menneske til lags dersom
han skal være tro mot Sannheten (Gal 1:10). Situasjonen i dag er slik
at det finnes mange avgudsdyrkere inne i kristenheten. Man er i dag mer
opptatt av at mennesker ikke skal bli støtt og forlate forsamlingen,
enn at en lik Paulus forkynner den ”fremmede Gud”. Han som setter
menneskene på plass, og tilstopper deres munn. Han som også gir
Kristus, og med ham det evige liv, til dem som har en ydmyk og
sønderknust ånd (Salme 34:19). Der grunnvollene blir revet opp, kan den
rettferdige ikke utrette mye. Men ta deg i vare for å stille deg
likegyldig til den avslutningen som nå står for døren. Våk! sier
Herren.
