Oppstandelsens triumf
I over to tusen år har et seiersbudskap fra en åpen grav i Jerusalem tonet ut over vår jord og trengt seg inn til folk og nasjoner, raser og tungemål. Ja, millioner av mennesker har med undring og glede hørt og tatt imot forsikringen og det uomtvistelige bevis for oppstandelsens realitet: ”Han er virkelig oppstanden og er sett” (Luk 24,34)
Historien viser oss imidlertid at i like mange år har en storm av protester, tvil, vantro og fornektelse tordnet fram for om mulig å overdøve og begrave et forsoningsverk som er ført til ende: ”Det er fullbrakt! ”og samtidig dempe, ja, helst kvele og tilintetgjøre Kristi legemlige oppstandelsestriumf: ”Han er ikke her, Han er oppstanden ” (Luk 24,6).
Jesus fra Nasaret stod altså i veien for de argeste Kristus-motstandere på den tiden.
En korsfestet og gravlagt Kristus forferdet dem. Derfor måtte de benytte seg av løgner som våpen, soldater og embetsmannens segl som sikkerhet. Det passet heller ikke for de selvkloke og vantro at Kristus forkynte sannheten og gjorde under, dessuten er det direkte avslørende og ruinerende for dem at Kristus virkelig stod opp fra de døde og vandrer levende ved sitt ord inn til alle folkeslag med sitt forløsende evangelium.
Derfor er Kristi legemlige oppstandelse først: En triumf over døden.
Memento mori! – Husk at du skal dø! er tanker som ofte fyller oss mennesker med bange anelser og ofte angst for det alle må igjennom. Det er noe man prøver å skyve til side så lenge som mulig. – ”Av jord er du kommet, til jord skal du bli!” lyder som en tyngende, gledesdrepende sorgens symfoni.
Men dette er jo ikke alt. Det kommer noe etter disse tunge ord, nemlig at det venter oss alle en legemets oppstandelse. Derfor: ”Av jord skal du igjen oppstå!” For den Kristus-troende kan disse ord ikke menes annet enn at ved Jesu oppstandelse er dødens makt brutt, ja, evig beseiret og: ”de skal se Hans åsyn, og Hans navn skal være på deres panner” (Åp 22,4).
For det andre: Oppstandelsen er en triumf over all Kristus-motstand. I dag står vi overfor alarmerende, systematisk motstand mot selve Guds-åpenbaringen i Kristus Jesus. Ikke all motstand har de samme krasse utslag, men det mere avdempende, kontrollerte utfall mot Kristus-troen er kanskje den mest farlige. Hele menneskets livsområde er infisert. Om våre barn, ungdom, ja, alle aldre, trekkes fine tråder som er sterke nok til å trekke mennesket bort fra levende Kristustro. Men la sarkasmen og vantroens menn og kvinner merke seg: ”En dag skal hvert kne bøye seg og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære.” (Fil 2, 10-11)
For det tredje: Oppstandelsen er en triumf over ufreden og angsten. Ingenting er så nedbrytende både sjelelig og legemlig som ufred, tvil og angst, men så finnes det heller ikke noe mer oppbyggende, bevarende og livsfremmende som Kristi fred. Nettopp etter oppstandelsen måtte Kristi fredshilsen bety så uendelig meget mer enn tidligere for hans redde venner. Som et levende, personifisert under stod Mesteren der. Ingen hadde maktet å få ham bort. Han var hos dem igjen, og fra nå av skulle han alltid vandre ved deres side. Han som selv er Fred skulle være deres trygghet og sikre tilfluktssted i livet, gjennom døden og i evigheten.
Kjære troende venner! La på nytt igjen denne Kristi fredshilsen trenge dypt inn i ditt hjerte: ”Fred være med deg! ”(Joh 20,19)
For det fjerde: Oppstandelsen er Guds allmakts triumf over fornektelsen av Kristus som Guds Sønn.
Så lenge solen skinner og mennesker bor på denne jord skal det lyde: ”Han er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre” (Rom 1,4) Kristus har gjort det klart, og helt synlig at hans oppstandelse er en levende realitet som er det eneste som tenner håpets lysende fakkel over en mørklagt jord.
Du troens folk: Si det, syng det ut, ja, la ditt liv preges av det: ”Jeg lever ikke lenger selv, men Jesus lever i meg” (Gal 2,20).

---