Ordet om korset
Evangeliet kalles ordet om korset: "For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft" (1 Kor 1,18). Apostelen betoner ikke "ordet om krybben" eller "ordet om oppstandelsen", men "ordet om korset".

For det var på korset at skyldbrevet ble utslettet og gjelden betalt (Kol 2,13-14). Grunnvollen for vår tro og vårt håp ble ikke lagt i stallen i Betlehem, heller ikke i salen i Jerusalem, men på Golgata kors. Det var her det lød triumferende: "Det er fullbrakt!" (Joh 19,30). Den store seier ble vunnet Langfredag. Da sa Gud: "Og jeg tar dette landets misgjerning bort på en dag" (Sak 3,9). Og den store seier ble bekreftet ved Jesu oppstandelse påskedag!
Det store som skjedde på korset var at Jesus sonet vår synd og skyld, og at Gud ble forlikt. "Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen" (2 Kor 5,19).
I vår tid blir forsoningen ofte forkynt som en befrielse fra djevelens, syndens og dødens makt. Jesu liv og hans død på korset var en kamp mot Satan, en kamp for å kjøpe oss fri fra hans herredømme. Oppstandelsen blir dermed det sentrale i forkynnelsen. Den blir forkynt som Jesu seier over Satan og syndens og dødens makt. Vi er dermed nå løst fra disse fordervsmaktene. Ja, mye av dette er sant, men det er ikke dette som er forsoningen i bibelsk forstand. Dette kan ha med helliggjørelsen å gjøre, men ikke med forsoningen. For det blir da mer tale om følgene av synden, men ikke om selve grunnskaden. På den måten blir frelsesbudskapet forkludret.

Guds hellighet og vår egen syndeskyld overfor Gud er blitt borte i vår erkjennelse. Vårt problem er ikke lenger Gud og hans hellige vrede over vår synd. Nei, Gud er på vår side. Problemene våre er djevelen, og vi skal seire over ham ved Guds kraft. Slik tenker mange!

Men ifølge Bibelen er vårt egentlige problem ikke djevelen, men GUD! Vår store nød er at vi har Gud imot oss! Mennesket er under Guds vrede og dom (Rom 1,18 og Ef 2,3). Vi er skyldige overfor Gud. Og fordi vi er under Guds vrede, har Gud overgitt oss til djevelens og syndens makt (Rom 1,18-32).

Den alvorligste skade vår synd gjør, det gjør den ikke på denne jord, men for Guds åsyn i himmelen. Synden gjør mye skade her på jorden, det er sant! Men den skade synden gjør her på jorden er for intet å regne mot den skade den gjør i himmelen. Legg merke til Davids bønn: "Mot deg alene har jeg syndet ... " (Sal 51,6) .
Derfor er det uunngåelig at et møte mellom Guds hellighet og menneskets syndige natur må føre til døden! Guds vrede kan ikke sammenlignes med noen annen nød eller ulykke her på jorden: "Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!" (Heb 10,31).
Skal vi bli frelst fra Guds vrede, må det skje en soning. Dette har i historien bare skjedd en gang. Det var på Golgata (Heb 9,26-28). Vi bør merke oss at i Romerbrevet finner vi mange ord fra rettsspråket, som anklage, lov, synd, skyld, lovbrudd, dom, død, frifinne, rettferdiggjøre, osv. Det er ved å fjerne vår skyld at Jesus frelser oss fra Guds vrede og frir oss fra syndens og djevelens makt!

Det er viktig å merke seg rekkefølgen i Kol 2,14-15: "Han utslettet skyldbrevet mot oss, ... " (v 14).
"Han avvæpnet maktene og myndighetene .... " (v 15).
Det vil si: Jesus sonet syndens skyld og han beseiret syndens makt, og tok dermed den sterke til bytte (Jes 53,12). Det er viktig å tenke bibelsk om dette. Skylden overfor Gud er det primære. Trelldommen under synden er en følge av dette, og ikke omvendt!
Den store sak er at Kristus har "utslettet skyldbrevet mot oss" (Kol 2,14). Dermed har han "kjøpt oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for oss ... " (Gal 3,13). Som vår stedfortreder var han skyldig til døden.

Dermed kommer vi til sakens kjerne. Ifølge Bibelen er synden en så forferdelig nød, at vårt forhold til Gud kunne ikke ordnes på noen annen måte enn ved soning. Det vil si en straffelidelse for synd med døden til følge (Jes 53,4-6). På korset ble Kristus virkelig forlatt av Gud (Matt 27,46). " ... Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle" (Heb 2,9).

For Guds domstol blir det ikke spørsmål etter de store åndsopplevelser eller frukter i vårt arbeid for Gud, men bare etter om våre synder er tilgitt for Jesu skyld! Her kan vi føye til: "For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet" (1 Kor 2,2). Evangeliet alene er en Guds kraft til frelse for hver den som tror.
Det som gjør et menneske levende med Kristus er budskapet om syndenes forlatelse: " ... Men Gud gjorde dere levende sammen med Kristus, idet han tilgav oss alle våre overtredelser" (Kol 2,13). "Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri" (Joh 8,36). Derfor er det ikke på tankens, men på samvittighetens vei at du griper forsoningens hemmelighet. Om dette sier Luther: "Kristus, Kristus på korset, se i ham alle dine synder sonet, i ham døden overvunnet, i ham helvete uten noe krav på deg."

Det som alene gjør et menneske rettferdig for Gud, det er syndenes forlatelse ved troen på Jesus. Og det er kun det i din tjeneste for Jesus som er merket av korset, som bærer evighets frukt!  

---