"Når trolltromma tagna"
Slm. 65,8: - Han stiller de brusende hav, deres bølgers brus og folkenes larm.
Jer. 3,23: - Sannelig, det er til ingen nytte at dere larmer på haugene. Sannelig, i Herren vår Gud er Israels frelse!

Da tidligere medarbeider i Misjonssambandet, Gudmund Vinskei, skulle skrive ei bok om vekkelsen som gikk over Etiopia, som en Åndens stille susen, gav han boken tittelen ”Når trolltromma tagna”. Omvendelsen fra hedenskapet førte til en radikal forandring. Larmen fra den ville trommingen, og påkallingen av de onde åndsmakter, ble erstattet med et fortrolig samfunn med den Herre Jesus og en helt ny kurs i livet. De nyomvendte fikk oppleve budskapet i Es. 30,15: - I stillhet og i tillit skal deres styrke være.

Ei av de første gangene jeg besøkte Senegal, ble jeg advart av de troende mot å gå til stedet hvor de påkalte onde ånder gjennom en spesiell vill og hedensk tromming. De fortalte at da de ble frelst ble det slutt med dette. I kirken ble rett nok trommen brukt til sangen, men da på en enkel og totalt annerledes måte enn før. Jeg har ofte siden tenkt på dette i forbindelse med musikkdebatten vi ser i kristen sammenheng. Argumentet om at vi må kunne bruke nesten hva det skulle være av musikk i kirker og bedehus, fordi tilsvarende blir brukt i Afrika, er ut fra min erfaring noe som ikke holder mål. Det kan i alle fall også argumenteres for det stikk motsatte.

Jeg synes det er interessant å betrakte i hvor stor grad musikken ofte avspeiler kulturen. En larmende og opprørsk musikk avspeiler en opprørsk kultur og lovløse tilstander i det sosiale liv. Et godt eksempel er sammenhengen mellom punkrockens støyende og opprivende rytmer og punkernes anarkistiske og nihilistiske livsstil. Enda mer synlig synes sammenhengen i dag å være i den såkalte black metall kulturen. Det er ikke Guds Ånd du møter i denne larmen, men djevelske avgrunnsånder. I lys av slike forhold har jeg svært vanskelig for å forstå påstanden om at musikk er åndelig nøytral. Det er på et vis like tåpelig som å si at bokstavene er nøytrale, selv om de på den ene siden kan settes sammen til en forbannelse, og i neste omgang til en velsignelse. Slik er det også med musikken. Toner, harmonier og rytmer kan settes sammen på en slik måte at det blir formidlet opprør og åndelig støy, og det kan motsatt bringe noe himmelsk inn i vår hverdag. Det er det siste jeg får en opplevelse av når jeg for eksempel lytter til musikken av Johann Sebastian Bach.

Omvendelse til Herren betyr for det første en sinnsforandring, dernest en kursforandring. Dette betyr at det blir en ny innstilling til alle livets områder. Omvendelsen og gjenfødelsen dreier seg om en overgang fra død til liv, fra mørke til lys og fra Satans makt og til Gud. Og en av konsekvensene som Bibelen beskriver er at det blir en utfrielse fra denne verdens larm til et liv ved ”hvilens vann” hos Jesus. Jeg er redd Djevelen i dag har klart å lage så mye støy og spetakkel at det nesten er umulig å høre røsten av Den gode Hyrde. Bibellæreren Adolf Bjerkreim skrev det så treffende i sin ungdom: ”Tak meg min Jesus åleine med deg, bort i frå verda si larm”. En vekkelse på en kristen skole på Vestlandet for noen år siden resulterte i et bål av musikkplater, som nyvakte ungdommer ikke lenger kjente samvittighet til å høre på. Det måtte bli et brudd med det gamle livet. Kanskje er det noe Herren også vil at vi skal rydde opp i. I 1Tess 1,9 leser vi om de troende i Tessaloniki at de omvendte seg til Gud fra avgudene (gresk idolene) for å tjene den levende og sanne Gud. Da Jesus ved troen tok bolig i deres hjerter var det noe som måtte ut. Jeg tror det er rett å si at Herren trenger å rense oss fra alt som kan forstyrre eller hindre det inderlige og fortrolige samfunn med Jesus. I Sal 65,2 står det så fint: - Gud, i stillhet priser de deg på Sion. Måtte det ikke bli tomme ord når vi synger sangen av Mattias Orheim før våre samlinger om Guds ord:
”Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn. Når eg og Jesus åleine er, då er det hugnad å væra her”.

---