Jesus - det troverdige vitne
Vår frelser blir i det første kapittel i Johannes Åpenbaring kalt det troverdige vitne. Til de tre embeter vi bruker å tilskrive Jesus, hører også hans profetiske embete (de to andre er det konglige og det prestelige embete). Jesus er, som ingen annen, den tro og sanne forkynner av Guds ord. Han er den profet, om hvem Moses i 5Mos 18:15 sier: «En profet av din midte, av dine brødre, liksom meg, skal Herren din Gud oppreise for deg. På ham skal dere høre». På forklarelsens berg vitner vår himmelske far selv at Jesus er denne profet, idet han sier om ham: «Hør ham…» (Mat 17:5). I Apg 3:22 overfører apostelen Peter i sin preken ordene fra 5Mos 18 på Jesus. Jesus er altså den lovte troverdige profet og forkynner. Det betyr at vi av Jesu eksempel kan lære hvordan en sann forkynner skal forholde seg.

Vi har allerede vært inne på at Jesus har betont at en sann forkynner ikke forkynner sitt eget budskap til mennesker. Her tenker jeg ennå en gang på hva Jesus sier i Joh 7:18: «Den som taler av seg selv, søker sin egen ære. Men den som søker hans ære som har sendt ham, er sannferdig, og det er ikke urettferdighet i ham». I vers 16 i samme kapittel står det: «Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg».

For Jesus var det fullstendig fremmed å måle resultatet av evangeliets forkynnelse statistisk. Han var – som det kommer frem i lignelsen om såmannen (Mat 13) – bevisst på at en stor tilhørerskare ikke behøvde å bety stor suksess for Guds rike, fordi forskjellige mennesker mottar ordet forskjellig. Jesus bestrebet seg heller ikke på å vinne store skarer av tilhørere og disipler. Vi vet at det er Jesu ønske at alle mennesker skal bli frelst. Men vi kan også slå fast at det er helt fremmed for Jesus å tilpasse sin forkynnelse til tilhøreren for å skaffe seg så mange disipler som mulig. Derimot har vi i evangeliene mange eksempler på at Jesus, når han hadde en stor skare omkring seg, talte slik at de fleste forlot ham.

Tilhørernes reaksjoner

I vår tid har mange forkynnere den oppfatning at kunne mennesker bare forstå hva kristendommen handler om, ville de slutte seg til den kristne tro. Er det en som tar anstøt av forkynnelsen, skjer det ofte at forkynneren sier omtrent slik: «Min kjære venn, du har ikke forstått meg rett. Jeg har ikke ment det slik, som du har forstått det». Naturligvis vil jeg ikke benekte at det kan oppstå misforståelser, som skal forklares. Det er imidlertid ut fra NT helt klart at det også kan forholde seg slik, at nettopp de mennesker som tar avstand, har forstått mer av innholdet i det forkynte ord enn andre.

Når Jesus prekte, skjedde det ofte at tilhørerne først reagerte positivt, men etter at de hadde forstått mer av hva han ville si, tok de avstand fra ham og hans budskap. Guds ord er nemlig ikke ord som det naturlige menneske finner behag i. La oss se hvordan folk reagerte på Jesu forkynnelse, og hvordan Jesus selv forholdt seg.

I Lukas 4 leser vi om Jesu besøk i en synagoge i hjembyen Nasaret. Han gikk, som det står, etter sin sedvane i synagogen på sabbaten. I synagogen kunne enhver mann bli oppfordret til å lese teksten fra loven eller profetene, og hvis han ville, hadde han rett til med egne ord å utlegge hva han hadde lest. Ved denne anledning ble Jesus oppfordret til å lese sabbatens tekst fra profetene. Man rakte ham bokrullen med profeten Jesaias bok, og Jesus leste:
«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne evangeliet for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren». Da Jesus lukket boken, ventet alle på at han skulle utlegge versene, alles øyne var rettet mot ham, da Jesus utla ordene slik: «I dag er dette Skriftens ord blitt oppfylt for deres ører». Ordene skapte en positiv reaksjon hos tilhørerne: «Alle gav ham vitnesbyrd og undret seg over de nådens ord som lød fra hans munn». Skjønt Jesus i første omgang fremkalte en så positiv stemning, ender beretningen om Jesu besøk i synagogen i Nasaret ikke desto mindre med at man fører ham ut til randen av det berg byen var bygget på, for å styrte ham ned…

Vi ser hvordan Jesus selv ødelegger de spirende muligheter til å få anseelse i denne verden. Han handler ikke etter menneskelige beregninger, nei han synes å være helt fri for alle menneskelige beregninger og all menneskelig klokskap. Ved sitt eget eksempel viser han den atferd som han befalte sine disipler å utvise; som duer uten svik og noen som helst beregninger. Det er kjennetegnende for hele Jesu gjerning. Etter menneskelig målestokk er Jesus et mislykket menneske.

Han har møtt det som en fristelse fra Satan å strebe etter anseelse i denne verden. Satan førte i følge Matteusevangeliet kapittel 4, Jesus med seg opp på et høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til ham: «Alt dette vil jeg gi deg om du vil kaste deg ned og tilbe meg». Men Jesus svarte ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene».

(Rune Söderlund er dr.teol/dosent i dogmatikk ved Lunds Universitet, Sverige. Dette stykket er hentet fra boken «Jesus som forkynner», utgitt på Credo Forlag, Danmark. Fra Norsk Luthersk Lekkmannsmisjon  L&E 43. årgang, nummer 1