Vårt salige håp
Håpet, som åpenbares når Jesus kommer, er uløselig knyttet sammen med evangeliet, ja, med Jesus selv! - «Dette håp har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet» (Kol 1,5). Derfor er det Ordet om korset - evangeliet - som dypest sett holder oppe vårt kristne håp! Vi er skapt til å leve i håp. For uten håp makter vi ikke å leve. Den fullstendige håpløshet kan knekke selv den sterkeste vilje. - På den annen side vitner den som lever i håpet: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse ... » (Luk 2,29-30).
    Apostelen Peter vitner frimodig: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som etter sin store miskunn har gjenfødt oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandeIse fra de døde» (1 Pet 1,3).
    Dette viser at når en person blir gjenfødt, omvendt og kommer til frelsende tro på Jesus, da fødes på samme tid i hjertet et levende håp for evigheten!
    Mens troen på Jesus gir oss et gledelig og levende håp, er alle håp som er knyttet til denne verden og de materielle rikdommer underlagt død og forgjengelighet. Det levende håp, derimot, er bygget på Jesu soningsdød for våre synder og på hans seierrike oppstandeIse fra de døde (1 Kor 15,3-5). Det hele dreier seg altså om historiske kjensgjerninger!
    Når Skriften taler om vårt håp som tror på Jesus, har vi håpet «som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget» (Heb 6,19).
    Og det hele starter med et gjenfødelsens under: «Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» (Joh 1,12-13). De er altså født av Gud og gjenfødt til et levende håp!
    Som vi tidligere har tatt opp, vil det mot endens tid komme rystende og stormfulle trengsler over verden og menigheten: Antikrist, det store frafallet og den store trengsel. Men alle disse katastrofer står under lyset av håpet om Jesu gjenkomst. Det hele er kun stadier på veien til Guds rikes fullendelse og evige seier!
    Vi må ikke glemme at «de siste dager» begynte med Den Hellige Ånds komme (Apg 2,17). «De siste ting» hører med til evangeliets «første ting». Alt i Bibelen peker frem mot Guds rikes fullendelse. Dette budskapet skal holde oss våkne og beredt. «Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst» (Matt 24,13).
    I tider med trengsel er det naturlig at de som hører Jesus til søker fornyelse av sitt håp i lys av det som venter dem etter prøvelsene. «Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg» (Fil 3,20-21 ).
    For øvrig er Bibelen tilbakeholdende når det gjelder tilstanden etter døden, men noen lysglimt får vi i Jesu ord til den botferdige røveren: «Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!» (Luk 23,43). Her er ikke tale om nedstigningen til dødsriket, men å stige opp, bli med Kongen til paradis.
    Paulus regnet med døden som overgang til rikere samfunn med Frelseren enn her. For, sier han: « ... Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet» (Fil 1,23-24) .
    Vi finner samme tanke ved andre anledninger: « ... vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren ... Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren» (2 Kor 5,6-8).
    Vi ser altså at når en kristen forlater sitt legeme her på jorden, går veien hjem til Herren! For en rik oppmuntring og trøst! Da er den troende hjemme hos Herren i bevisst tilstand og har det meget bedre enn her.
    Men den fullkomne forløsning har ingen ennå nådd. Til den hører legemets oppstandelse og den nye jord. Det skjer ved fullendelsen av Guds rike. Vi venter altså på den håpets dag som Gud har gitt løfte om: «Å samle alt til ett i Kristus, både det som er i himmelen og det som er påjorden» (Ef 1,10).
    I Åp 21,1 leser vi: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer.» - Og i Åp 21,5: «Se, jeg gjør alle ting nye!»
    Gjennom disse ord markeres avslutningen på den gamle verden og åpenbaringen av den nye verdens herlighet. Åp kap. 21 og 22 bretter dette nye ut for oss. Vi aner at dette innebærer en ufattelig rikdom og velsignelse.
    Men er det egentlig noe nytt? - Slik kan vi spørre! For da et syndig menneske på jorden ble gjenfødt, omvendt og kom til personlig tro påJesus, ble i sannhet alt nytt! - «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt» (2 Kor 5,17).
    Jeg har alt i Jesus her og nå (Ef 2,4-6). Her i Ef 2,6 står det til og med: «Han oppvakte oss med ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus.» I og for seg kommer det ikke noe nytt når vi er i himmelen. Vi har alt i troen her og nå! Og likevel, himmelen vil uten tvil erfares og oppleves som noe radikalt nytt og herlig! - Vi får se Jesus som han er, og synden er ikke mer!
    Ja, det helt enestående med det himmelske håp, det er at Jesus - Guds herliggjorte Sønn - er der med sin fullbrakte frelse og sin fullkomne rettferdighet for alle sine troende venner som har tatt sin tilflukt til ham! Alle sataniske makter og myndigheter er for evig tilintetgjort! Det fremgår av Kol 2,15! Dermed blir det en himmelsk gIede og harmoni som det er umulig å fatte så lenge vi er her på jorden i all kamp og spenning!
    Samfunnet mellom den enkelte og Herren blir fullkomment. Det blir ingen disharmoni, ingen fristelser. I Åp 21-22 nevnes til sammen sju mørke, smertelige erfaringer fra jordelivet som ikke finnes i himmelen: Havet (21,1), døden, sorg, skrik og pine (21,4), forbannelse (22,3) og natt (22,5).
    Av den grunn blir det så helt vesentlig å ha målet klart for øyet: «Og nå, barn: Bli i ham, for at vi kan ha frimodighet, når han blir åpenbart, og ikke bli til skamme for ham når han kommer» (1.Joh 2,28).
    Og likeledes i fortsettelsen: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som Han er. Og hver den som har dette håp til ham, renser seg selv, likesom han er ren» (1.Joh 3,2-3, sml. 2 Tess 1,10).
    Denne verden står under avvikling (Matt 19,28). Verden ble i sin tid skapt ved hans ord (Sal 33,9). Han bærer alle ting ved sin krafts ord (Heb 1,3). Og på hans ord skal alt en dag oppløses og forgå (2 Pet 3,10-11). Men Bibelens budskap munner ut i at alt blir nytt. «Se, jeg gjør alle ting nye!» (Åp 21,5).
    Ved døden vender mennesket tilbake til jorden som det er tatt av. Men den som levde i troen på sin Frelser skal på Herrens ord gå ut av sin grav med sitt legeme i ny, herliggjort skikkelse!
    «Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i graven skal høre hans røst. Og de skal komme ut, de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, mens de som har gjort det onde til dommens oppstandelse» (Joh 5,28-29).
    Bibelen taler også om de troendes opprykkelse (1 Tess 4,16-17). Men opprykkelsen markerer ikke det endelige stadium. For når det gjelder vårt evige mål, peker Skriften ikke «opp» mot himmelen, men frem mot den dag da den nye jord er skapt. Det er målet. Da kommer fullendelsen.
    For i Åp 21,10 leser vi: «Og han førte meg i ånden opp på et stort, høyt fjell. Og han viste meg den hellige stad Jerusalem, som kom ned fra himmelen, fra Gud» - Den hellige byen Jerusalem er altså samlingen av dem som ved bortrykkelsen ble hentet herfra til himmelen, rykket opp i skyer for å være med Herren (1 Tess 4,17). Nå ser altså Johannes at de stiger ned av himmelen fra Gud - ned på den nyskapte jord (Åp 21,2). Der skal herlighetslivet utfolde seg. Folkelivet skal gjenreises, renses fra synden. Legemet skal gjenreises, døden skal oppslukes for evig (Jes 25,8). Hele Skriften er gjennomtrengt av tanken på at Messias (Kristus) skal komme og opprette sitt fredsrike. Og dette håpet stanser ikke med et kommende tusenårsrike. Er tusenårsriket (Åp 20,1-6) å forstå som et billedlig uttrykk for de helliges samfunn her i tiden som følge av Jesu seier over Satan på Golgata kors (Kol 2,14-15), eller er tusenårsriket noe fremtidig som følger etter Kristi gjenkomst og seier over Dyret og før Dommens dag? Her er ulike oppfatninger, men en viktig sak bør vi betenke: Hvilket syn vi har på tusenårsriket har ingen betydning for vår frelsel Så på en måte er dette et underordnet spørsmål! Håpet går helt frem til det fullendte Guds rike på den nye jord, der troens folk skal få sine herlighetslegemer. Gud blir alt i alle. Det blir full harmoni, salighet og trygghet. Synden og Satan er for evig tid bortryddet. I himmelen blir det uten tvil en helt annen rikdom av glede, musikk og uttrykksformer enn vi har her nå. - Alt blir nytt!
    Når det så gjelder veien til himmelen, er det vesentlig å få det frem, at Jesus er veien og det er Ham vi skal innby til. Jesus sier:«Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg» (Joh 14,6). Og i dødens angst, har vi hans Ord og løfter å holde oss til. Jesus er den eneste veien. Det finnes ingen annen vei!
    Nå kan det være flere måter å innby på - alt etter situasjonen. Det berettes fra pietismens tid at det var to biskoper- Hagerup og Hersleb - som begge var gode predikanter. Begge sa klart fra at det var nødvendig å omvende seg og tro på Jesus. Om Hagerup ble det fortalt omtrent slik: Han tok tilhørerne i nakken og skjøv dem til himmelens port og sa: «Inn skal du, enten du vil eller ikke!» - Hersleb hadde en litt annen klang. Når han forkynte, var det som om han pekte på den åpne dør og talte om hvor godt det er å komme innenfor og han sa: «Denne vei fører sikkert frem!» - Det er på denne måten vi skal tale om den eneste veien. Og vi skal anbefale den!
    Ja, Bibelens tale om himmelen er i sannhet trøstefull. Se Joh 14,1-3! Gud har god plass, det er mange rom. Det ser faktisk ut som at det er en form for individuelt behandling også i himmelen - i evigheten: «Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus» (Fil 4,19). - Dette løftet får sin endegyldige oppfyllelse i himmelen!
    I Guds vise ordning fra begynnelsen av, står det at Gud hvilte fra sin gjerning på den sjuende dagen (1 Mos 2,2b). Gud skiller ut den sjuende dagen fra alle de andre dagene som en hviledag. Hviledagen peker frem mot den evige hvile i saligheten: « ... Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem» (Åp14,13).

---