Bønnens Ånd
"Men i like måte kommer også Ånden vår skrøpe­lighet til hjelp, for vi vet ikke hva vi skal be om, slik som vi trenger det. Men Ånden selv går i for­bønn for oss med usigelige sukk. Og han som ransaker hjertene, vet hva Åndens attrå er, for etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige." Rom.8,26-27.

"I fikk jo ikke trelldommens ånd, så I atter skulle frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!" Rom.8,15 .

Ofte hører vi det blir bedt omtrent som slik i et møte:
    - Herre, send oss bønnens Ånd over dette sam­vær. Eller:
    - Herre, utgyt bønnens Ånd over oss som vi nå er samlet her til møte.
Er det riktig å be slik? Er ikke bønnens Ånd allerede sendt - allerede utgytt over oss - over Herrens menighet på jord? Lovet ikke Herren allerede ved profeten Joel å gjøre dette? Eller er det noe som slik helt plutselig kommer over oss eller til oss i et møte?
    Hør hans ord ved Joel:
    "Og deretter skal det skje at jeg vil utgyde min Ånd over alt kjød, og eders sønner og eders døtre skal tale profetiske ord, eders oldinger skal ha drømmer, eders unge menn skal se syner". Joel-3,1 .
Opfyldte ikke Herren dette pinsedag?

"Og jeg vil be Faderen, og han skal gi eder en annen talsmann, for at han kan være hos eder evin­nelig." Joh.14,16

For at han skal være hos eder evindelig. - Like etter sier Herren: For han blir hos eder og skal være i eder (v. 17).
    Denne Ånd som pinsedag kom til jord for å bli, som tok bolig i de første kristne og den første menig­het, er også «bønnens Ånd». Denne Ånd er i menig­heten i dag - er i ditt og mitt hjerte som tror på Jesus Kristus. -
    Er det da rett å be slik som vi har sagt det oven­for? Behøver vi å be en slik bønn? Eller burde den ikke i mitt liv og i møtene bedes på en helt annen måte?

Hva vil så det si å eie bønnens Ånd ­ - få denne Ånd?

    Eller: Når har jeg denne Ånd?
    Jo, når han ikke er bedrøvet i ditt liv, ikke utsluk­ket, ikke fortrengt, men får lov å fylle hele hjertets tempel. -
    Bønnens Ånd har jeg i samme grad som jeg blir fylt av Ånden. Og da behøver jeg ikke be denne bønn: Herre, gi meg bønnens Ånd. I stedet må jeg be: Hjelp meg, Gud, til å være ærlig og sann for ditt åsyn, slik at den Hellige Ånd kan fylle mitt hjerte. Hjelp meg å få vekk alt det som hindrer ham, som stenger for hans utfoldelse i mitt liv. - I slik en bønn, i dette hjertets oppgjør med Gud, finner bønnens Ånd vei i ditt liv og inn i menigheten, i forsamlingen. Etter denne vei kommer denne Ånd uten at jeg behøver å be ham om det.
    Nå er det jo mye lettere å sende opp en slik bønn i forsamlingen enn å gå denne sønderknuselsens vei. Men Herren kommer alltid, - hans vei går bare over det sønderslåtte, det knuste i mitt liv - for at æren og prisen skal bli hans alene.

Om og om igjen opp gjennom årene som kristen er jeg blitt dømt og sønderknust når jeg har fått be sam­men med andre. Jeg merket og kjente at de eide noe som jeg manglet. Der var noe vedvarende i deres bønn, abba-ropet, en nød, en angst, en uro og noe på­trengende der i Herrens nærhet. De hadde et bønnens grep om alterets horn - om vi får si det på den må­ten.
    Og hvem av oss har ikke opplevd hvordan ett men­neske plutselig tente ilden i et bønnemøte som kan hende gikk nokså tregt sin gang? Fødte abba-ropet blant oss - og nøden. Bønnen var ikke store ord, fra­ser eller slitte vendinger, men det var smerte og veer i den, en selverkjennelse som tok grunnbrott i ens eget kalde hjerte: Min Gud, hvorfor kunne ikke dette være meg? Hva er vel galt her inne i mitt tempel? ­Og tårene fant fri vei.
    Så er altså Åndens fylde også bønnens fylde.
    «Bønnens Ånd» er ikke noe vi slik helt tilfeldig kan bede nedover oss i et møte. Han er kommet - er sendt. Ubedt kommer han derfor til oss etter de gud­dommelige lover vi foran har talt med hverandre om.
    Eller slik: Han er i møtet vårt fra første stund i forhold til den plass, det rom han har i ditt og mitt liv - har i menigheten, i forsamlingen.
    Men Herren har intet imot at jeg ber om bønnens Ånd i møtet, bare jeg er klar over hva jeg ber om. For det kan nemlig bety at Ånden begynner forfra i mitt liv - for etter sine lover og veier til slutt å nå fram til det jeg ber om: bønnens Ånd, som springer fram i Åndens fylde.
    Oppfyllelsen av denne bønn kan derfor bli en lang , og stor smerte. - -

Når Ånden ber.

Men i like måte kommer også Ånden vår skrø­pelighet til hjelp. - -
- Vår skrøpelighet. 
    Er det ikke nettopp den vi går og kjenner på i vårt bønneliv? Og dette kommer vi aldri fra. Den vil Herren at vi skal beholde. For han sier ikke videre i Or­det at han tar den fra oss, men at Ånden kommer oss til hjelp i vår skrøpelighet. Så her støter vi atter på den guddommelige vei i vårt liv.
    Ånden kommer til hjelp.
    Kjenner du det ikke nå, eller kunne ikke dette nå skape noe av jubel i ditt liv med Herren? Den iboende Hellige Ånd kommer oss til hjelp også i bønnelivet. Så er vi ikke ene der i vår famlen og usikkerhet. Her­ren har gitt oss en «bønnens los» i vårt indre, som leder gjennom vårt eget bønnevirvar og bønnens tåke. -
    Hvordan?
    Vi vet ikke hva vi skal be om slik som vi trenger det. - Det er den guddommelige attest om min bønn. Men det slutter heldigvis ikke der. Det slutter med dette:
        - Men Ånden selv går i forbønn for oss med usigelige sukk.
    Denne bønnetjeneste utfører Ånden fra hjertetemplets bolig. Det er ikke bare strømninger, - ikke noe upersonlig. Det er en guddommelig person som ber. Helst i din ensomhets bønnestund, når du må ta tid, når du ikke kan haste for å bli ferdig, når du sy­nes det er salig å være alene, er selve himmelen i ditt kristenliv. -
    - I fikk - barnekårets Ånd, ved hvilken vi ro­per: Abba,Fader!
Merk to ting her:
    a) Noe vi har fått er bønnens store drivkraft. Den­ne gave er den hellige Ånd.
    b) Nåden i dette - I fikk - ved hvilken.
Så er det altså ikke mitt eget. Og her er det uforskyldte, forløsningen, frelsen, nåden også i mitt bøn­neliv.
    Mit eget - er det Bibelen kaller vår skrøpelighet.

Hvor må vel dette føre meg inn i selvransakelse! Eier den Hellige Ånd alt rom hos meg - hele temp­let? For da er han også i din bønn. Selv er du kan hende ikke klar over det. Men de andre vil merke det.
"Idet I til enhver tid beder i Ånden med all bønn og påkallelse, og er årvåkne deri med all vedholdenhet og bønn for alle de hellige."  Ef.6,18
    - til enhver tid beder i Ånden.
    I dette ordet har jeg funnet løsningen på et annet ord i Bibelen som var så vanskelig å fatte: Be uavla­telig! Herren kunne jo umulig mene at jeg hele dagen skulle ligge på mine kne og be. Hva ble det da av min jordiske kallsgjerning?
    Dette om den bedende Hellige Ånd i mitt hjertes tempel løste noe for meg her:
    Han er nemlig uavlatelig i bønn sammen med min ånd, - like visst som han vitner med min ånd at jeg er et Guds barn.
    - Beder i Ånden. Da kan jeg plutselig midt under mitt arbeid på åkeren eller i huset, i bussen eller på båten, gli inn i Åndens bønneforbindelse med Faderen - gli inn i hans rop for meg og for min gjerning. For en vidun­derlig guddommelig verden vi lever i som hører Je­sus til!
Dag etter dag pløyer vi nå Det indiske hav. Fra gry til kveld ser vi bare hav hvor vi enn vender blik­ket. - Så vidt og så veldig er det Guds rike vi er kommet inn i. -
    Å, om vi under den korte vandring her nede virke­lig fikk oppleve - Riket!
    Og jeg må si det omigjen: kristenlivet er guddom­melig interessant. -
    For etter Guds vilje går han i forbønn for de hellige.
    Etter Guds vilje.
    Å tro dette gir den guddommelige hvile i dette Åndens bønnesamfunn. Og da hender det nok at han ber annerledes enn jeg ber. For jeg ber nok etter min vilje. Ånden ber etter Guds vilje. Og her er vel løs­ningen på alle de bønner jeg har bedt, og som til denne dag er ubesvart. Den Hellige Ånd fra sin bolig hos meg ba om noe annet samtidig .- det som var Guds vilje nettopp her. -
    Nettopp her er det vel han kommer vår skrøpelig­het til hjelp. -
    Vi er mennesker og bærer med oss jordlivets be­grensning også i vårt bønneliv.
    Han er Gud.
    Forsto vi dette, ville vi ikke bli bitre når vår bønn ikke ble besvart. Da er det Gud som svarer, besvarer Åndens bønn og ikke min. -

Usigelige sukk

Sukk er alltid uttrykk for smerte - for noe tungt, noe som trykker en.
    Så sukker altså Ånden i mitt hjertes tempel. Suk­ker over min ulydighet i sin bønn om at jeg må bli lydig - et villig barn. Sukker over min uvillighet til å tjene - til å løpe Kongens ærend. Sukker og ber om et villig sinn hos meg. Sukker over min synd, min verdslighet, min sløvhet og kulde - sukker og ber fra et tempel han ikke får lov å rydde. -
    - Usigelige - sukk.
    Ingen kan fortolke det eller forklare hva det egent­lig betyr. Ingen aner hva det rommer. Det hører til den guddommelige terminologi. Men det tar oss så underlig dypt i vårt vesen. Det er som Åndens sukk får tak i vår egen Ånd, og skaper kristenlivets livslange sukk - sukket over en selv. -

Åndens atttå.

Attrå er et av de sterkeste ord Skriften har for lengsel, trang og higen.
Den Hellige Ånd i vårt hjette er der med en evig attrå. Ikke for seg selv, men for meg. Det var så uendelig mye han ville utette i mitt liv, om han bare slapp til. - .
    Denne attrå bærer han fram for Guds trone fra mitt hjertes tempel - ofte på tverke av mine ønsker.
    For min attrå er jordisk.
    Åndens attrå er guddommelig.

---