Ferd i hellighet og gudsfrykt
Skal vi få lys over en kristens ferd - ut fra Bibelen ­- kan det være vel verd å ta seg tid med noen bibel­ske personer.
    En av dem vi bør ha i tanken er Abraham (1.Mos.11,27-12,3 ). - Vi forsømmer å ta oss tid med de mange personer som Bibelen taler om. Vi glemmer at den undervisning som Bibelen gir, ofte er gitt i forbin­delse med personer. Men det er ikke personene i seg selv som er hovedsaken, men det er Jesus iblant dem og hva han betydde for dem! - Hele Første Mosebok er bygget opp på skildringen av personer - det tenker vi kanskje ikke over. I urhistorien har vi hendelser med Adam og Eva, Kain og Abel, Enok og Noah, og i Fedrehistorien med Abraham, Isak og Jakob, Jakobs sønner og deriblant Josef. - Hele Første Mosebok er knyttet til beretningen som har med personer å gjøre. Men det er ikke personene vi skal studere psykolo­gisk, deres karakter, egenskaper, fortrinn, osv. Men hovedsaken må bli hvordan Gud åpenbarte seg for dem, møtte dem og fikk bruke dem. En illustrasjon på dette finner vi i beretningen om hvordan Gud kal­te Abraham: « ... Herlighetens Gud åpenbarte seg for vår far Abraham mens han var i Mesopotamia, før han bosatte seg i Karan» (Ap.G.7,2 ).
    Historien dreier seg først og fremst om menneskene. Det er mennesket som dypest sett former historien og dens løp. Det er altså personene som blir avgjørende, ikke de ytre omstendigheter. - Og da melder spørsmålet seg: Hva er avgjørende for personlivet? - Det er forholdet til Gud. Fordi gudslivet ofte mangler, blir personlivet ødelagt. For da eksisterer mennesket, men det lever ikke: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh.17,3 ). Dermed har mennesket mulighet til å virke­liggjøre Guds kall og plan - i hellighet og gudsfrykt! - Og motsatt: Om mennesket ikke lever i samfunn med Gud, blir det en fundamental svikt i sentrum av personlivet: «Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer» (Luk.11,23 ).

Ut fra bibelsk tanke betyr hellig - når det brukes om personer - at de lever med Gud og tilhører Gud. - og når det i 1.Mos.14,13 brukes uttrykket «hebreeren» Abraham, betyr dette egentlig pilegrim eller en som er på vandring. - Typisk for Abraham var at han vandret i tro i samfunn med Gud.
    For i Rom.4,12 står det en tilskyndelse til den som hører Herren til, at han «vandrer i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde ... » - På den måten står Abraham som et forbilde på en kristens ferd i hellighet og gudsfrykt. Det er noe helstøpt og fint ved Abraham .... Han var til og med rede til å ofre sin sønn - når Gud hadde befalt dette (1.Mos.22 ).
    Abraham står som et forbilde på en kristens ferd: «Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til det sted han skulle få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme. Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medar­vinger til det samme løfte. For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til bygg­mester og skaper» (Hebr.11,8-10 ).
    Men i Bibelen finner vi også en annen holdning ­en holdning som er bundet til det jordiske. En ung kristen gutt hadde en uhyggelig drøm - som han for­talte til sine foreldre om morgenen. Han hadde drømt at Jesus kom igjen, og «vi ble rykket opp i luf­ten, men du, far, falt ned påjorden igjen, for du had­de så mye mold om føttene dine!»
    Et uhyggelig trekk ved endetiden er at menneskene skal bli jordbundne, materialistiske og verdslige og ha lite av pilegrimssinnet som Abraham hadde. Flere steder i Åpenbaringsboken benyttes uttrykket «dem som bor på jorden» som en karakteristikk av menneskehe­ten mot slutten av denne tid (Åb.6,10 ; 8,13 ; 11.10 og 13,8 ). Dette synes å stå i motsetning til «de som er kjøpt fra jorden» (Åb.14,3 ).
    I Bibelen møter vi personer som hadde svært forskjellige holdninger til denne verden. Demas står som et advarende eksempel på en av Paulus' medar­beidere som forlot ham, «fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden» (2.Tim.4,10 ).
    Videre står det at «Gud fridde ut den rettferdige Lot, som ble plaget ved de lovløses skamløse ferd» (2.Pet.2,7 ). Lot ble frelst ut av Sodoma, fordi han var rettferdiggjort ved troen på Gud (1.Mos.19,15-25 og 2.Pet.2,6-8 ). - Derimot står det så alvorlig: «Men Lots hustru som fulgte etter ham, så seg tilbake. Da ble hun til en saltstøtte» (1 Mos 19,26). Lots hustru står som et advarende eksempel for oss alle - om ikke å bli bundet materielt eller åndelig til denne verden: «Kom Lots hustru i hu!» (Luk.17,32). - Vi merker selv hvor lett verdslighet, treghet og åndelig interesseløs­het kan legge seg kvelende over sjelelivet!

Daniel, derimot, står som et forbilde for oss i hellig­het og gudsfrykt! For Daniel stod det om liv eller død i en trengt situasjon han kom opp i, men han stolte på Herren: « ... Og tre ganger om dagen bøyde han sine knær med bønn og lovprisning for sin Guds åsyn, aldeles som han før hadde gjort» (Dan.6,11 ).­Daniel illustrerer for oss hva sann gudsfrykt innebæ­rer i en forfølgelsessituasjon.

Nå er det fullt mulig å utføre sin jordiske kallsgjer­ning og samtidig ha sinnet rettet mot de himmelske rikdommer. Det var vel i denne sammenheng Luther sa de berømte ord: «Om jeg visste atJesus kom i mor­gen, ville jeg likevel i dag gå ut og plante mitt lille epletre!»
    Så hellighet og gudsfrykt innebærer ikke en sverme­risk holdning til det jordiske kall. Tvert imot, har en kristen et ønske om å bli funnet i arbeidsklærne når Jesus kommer igjen! Matias Orheim har gitt uttrykk for dette:
Gudsfrykt er ikke det samme som trellefrykt! - Trellen er redd for at Gud skal komme for nær. Barnekårets frykt, derimot, er redd for at Herren skal gå fra meg:
Salme 1 ånder av barnekårets tillit, men samtidig en frykt for å komme bort fra Herren. I Skriften er det intet motsetningsforhold mellom tillit og denne frykt. - «Salig er det menneske som alltid frykter. Men den som forherder sitt hjerte, kommer i ulyk­ke» (Ordsp.28,14 ). - Sann gudsfrykt og forherdelse er de store motsetninger under livets vandring.
    Sann gudsfrykt står også i motsetning til penge­kjærhet: «For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill fra troen og har gjennomboret seg selv med mange piner» (1 Tim 6,10). Mye tyder på at «gudsfrykt med nøysom­het»( 1.Tim.6,6 ) har fått en knekk i vår tids velferd og materialisme. Guds ord har mye å lære oss om hel­lighet og sann gudsfrykt.
    Salmisten skriver i Salme 130,3 : «Dersom du, Herre, vil gjemme på misgjerninger, Herre, hvem kan da bli stående? - Men hos deg er tilgivelsen, for at vi skal frykte deg.» (v 3-4). - Her ser vi at det er ordet om nå­den som skaper sann gudsfrykt. Spørsmålet blir der­for: Kan det tenkes at Bibelens budskap om nåde og syndenes forlatelse i Jesus Kristus ikke har fått slå inn i vår erkjennelse og samvittighet? 

---