Født til nytt liv
Vi vil i det følgende ta fram noen bibelske sannheter om det kristne livet.

Helliggjørelsen – et verk av Gud

Ordet helliggjørelse er i følge Guds ord den Åndens gjerning i våre liv som går ut på å skille oss ut fra verden og dens innflytelse, innvie oss til å leve med Jesus, og berge oss heim til himmelen der vi skal være Jesus lik. Bibelen kaller denne prosessen å bli likedannet med Kristus. Den varer hele livet.

Helliggjørelsen starter i det øyeblikket du blir gjenfødt. Det er ikke slik at rettferdiggjørelsen kommer først, og på et senere tidspunkt skjer helliggjørelsen – som en etappe nummer to. Du skal ikke streve etter helliggjørelse som en ny erfaring etter at du først har opplevd frelsen. Enten er du en kristen som av hjertet er blitt lydig mot den læreform (= evangeliet) du er blitt overgitt til (Rom.6,17 ), eller du er en slave under synden (6:6). Det er enten slik at synden hersker over deg og at du treller under loven, eller at du er død fra synden og oppreist fra de døde ved Faderens herlighet så du skal vandre i et nytt liv (6:4). Det nye livet er et verk av Gud. Han har gitt deg et nytt hjerte, som frykter og elsker ham.

Drevet av Den Hellige Ånd

«For likesom dere før bød fram deres lemmer til tjeneste for urenheten og lovløsheten som førte til lovløshet – så by nå deres lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten – det fører til helliggjørelse –» (6,19 ). «Men nå, når dere er frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, har dere helliggjørelse som frukt, og til slutt evig liv» (6:22). Når Kristus bor i hjertet, er det slik at en er drevet av Guds Ånd (Rom.8,14 ). Da er Den Hellige Ånd selve drivkraften i kristenlivet. Kjennetegnet på et Guds barn er derfor at det aldri kan trives i synden, men må til Jesus med «syndens daglige plage». Denne nye retningen på livet er et stort Guds under, et verk av Den Hellige Ånd. Tidligere var det motsatt: Da trivdes en best i mørket og det var skremmende å komme inn i lyset hos Jesus.

Hellig – utskilt og innviet

Gud er hellig. Han er uten synd, opphøyd over alt og alle. Ingen mennesker kan bestå for ham, han tåler ingen synd.

Ordene hellig og helliggjøre møter vi flere steder i Guds ord, både i Det gamle testamentet (GT) og Det nye testamentet (NT).
    Ordet hellig brukes både om Gud og mennesker. Når det benyttes om mennesker er det utelukkende for å beskrive et Guds barn. Det er da tale om et menneske som har fått del i Guds nåde, og som derfor står hellig og ren i Kristus Jesus. Det er blitt Jesu eiendom – helliget Herren. Å bli helliget betyr i GT å bli utskilt fra verden og innvidd til tjeneste for Gud. I denne betydningen ser vi også at redskapene i tabernaklet ble helliget Herren, utskilt og innviet til bruk ved offertjenesten.

Helliggjørelse – bli likedannet med Kristus

I NT brukes ordet helliggjørelse (samme som GT’s helligelse) for det første om hele den prosessen som Den Hellige Ånd gjør fra Gud kaller på et menneske og til han tar det heim til seg (vid betydning), og for det andre om det som Guds Ånd gjør i oss som kristne (fra og med gjenfødelsen) for å likedanne oss med Kristus. Det er gjerne dette siste vi tenker på med ordet helliggjørelse. Døperen Johannes sa det slik: «Han (Jesus) skal vokse, jeg skal avta» (Joh.3,30 ).

Ikke forbedring av det gamle mennesket

Helliggjørelsesprosessen er ikke en reparasjon av det gamle mennesket. Det er ikke en forbedring av selvlivet, men det er en dødelse av alt vårt eget. En kristen er avgått ved døden. Han lever i Jesus, og har nå sitt liv utelukkende i Guds Sønn, og det han har gjort. Han er oppreist med Kristus, og har fått del i noe helt nytt. Jesus har flyttet inn i hjertet, og alt er blitt nytt.
    Slik sett er en kristen «ferdig» med synden. Den er sonet, betalt, Jesus har kastet den i glemselens hav. Men det betyr ikke at synden er ferdig med oss! «Syndens daglige plage» er en realitet som før. Vi har to naturer som kjemper om herredømmet i hjertet. Derfor skal vi by våre lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten (Rom 6:19). Dette fører altså til helliggjørelse.
    Den samme tankegang finner vi i det andre brevet til korinterne. Vi formanes der til å skille oss fra det som er urent, og holde oss borte fra det som kan føre oss vekk fra Jesus (2.Kor.6,14-18 ). «Når dere har disse løfter, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!» (7,1 ). Første brevet til tessalonikerne taler på samme måte. Vi formanes der til å holde oss borte fra hor (urenhet i videre betydning): «Dette er Guds vilje, deres helliggjørelse» (1.Tess.4,3 ). «For Gud kalte oss ikke til urenhet, men til helliggjørelse» (4:7).

Gjelder bare den som allerede er en kristen

Helliggjørelsen kan bare skje i den som allerede er en kristen. «For de som er etter kjødet (lever uten samfunn med Gud), attrår det som hører kjødet til. Men de som er etter Ånden (hører Jesus til), attrår det som hører Ånden til» (Rom.8,5 ). Vi søker ikke helliggjørelse for å bli frelst, men fordi vi er kristne. Et uomvendt menneske har ikke Guds Ånd, og kan nødvendigvis ikke bli drevet av Ånden til helliggjørelse. Helliggjørelsen er ikke en gjerning fra vår side for å blidgjøre Gud, eller et forsøk på å oppnå frelse eller fortjeneste hos Gud. Nei, dette er en Åndens gjerning i våre liv etter at vi er blitt kristne.

Helliggjørelse er at det nye livet utfolder seg. Etter den nye fødsel er det blitt slik at det du før hadde lyst til (synden), har tapt sin glans. Nå vil du heller leve for Gud. Å synde mot ham er blitt din største sorg.
    Fremdeles er det slik at synden kan overrumple deg til fall, men du kan ikke fortsette å leve i den. Du kan ikke trives med å forsvare synden, og bli værende i den, uten å falle ut av nåden. Som kristen må du til Jesus for å be om nåde og tilgivelse. Uten visshet om syndenes forlatelse for Jesu skyld, kan du ikke få en eneste god dag mer. Synden er ikke ditt rette element lenger. Å falle i synd blir som å falle i vann eller ild. Du kan ikke bli værende der, men må fortest mulig komme deg opp av vannet, eller ut av ilden, for ellers vil du drukne eller brenne opp. Slik er det blitt for den som hører Jesus til og vil leve i lyset.

Samtidig synder og rettferdig

Lovens hensikt er å drive oss til Kristus. Loven og formaningene kommer alltid med påbud og forbud. Dette liker ikke det gamle mennesket. Den uomvendte er redd for å komme til Jesus og inn i hans lys. Heller ikke den gamle natur hos en kristen har noe til overs for lovens tale. Men det nye liv, det som er født av Gud, vil gjerne følge Jesus, ære ham, og leve til hans behag. Det er dette Paulus beskriver i Romerbrevet: «Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme! Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre! Jeg, som jeg er (100 prosent synder og 100 prosent rettferdig), tjener da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød» (Rom.7,24-25 ). Som kristen ville han gjøre det gode, men gjorde det ikke. Og det onde som han ikke ville gjøre, det gjorde han. Det var synden i ham som var årsak til dette. I denne kampen fikk han fly til Jesus og væpne seg med hans seier.

I glede over at det ikke lenger var noen «fordømmelse for dem som er i Jesus Kristus» (Rom.8,1 ), fordi Gud sendte «sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, for syndens skyld, og fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdighet skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden» (8:3-4), kunne han nå vandre i Ånden, frigjort fra syndens lovmessighet (den var ikke lenger hans rette element). Evangeliet var den kilden som han frydet seg i. Jesus var blitt selve drivkraften i kristenlivet.

Ny innstilling til formaningene

I denne kampen kommer formaningene inn og driver oss til Kristus. Et Guds barn tar imot dem som rettesnor, ja, som en kjær veileder. Som kristen elsker jeg egentlig loven, for den viser meg Guds gode vilje. Salmisten sier at han har sin lyst i Herrens lov, og at han grunner på den dag og natt (Slm.1,2 ). Et Guds barn tar imot formaningen med en annen forutsetning enn den uomvendte. Gudsbarnet vet nemlig at her taler min kjærlige og gode Far, han som har oppfylt loven for meg. Derfor vil han bøye seg for Guds dom og innrette sitt liv etter Guds vilje.

Guds gode livslover

En prest pleide å si til sine konfirmanter at de ti bud er Guds gode livslover. Den som vil sette seg opp imot dem, kommer til å bli knust, mens den som vil leve etter dem, får erfare at de blir til velsignelse, og at de vil bære en igjennom livet.
    Ved å innrette våre liv etter Guds vilje, øver vi oss i gudsfrykt (1.Tim.4,7 ), og ferdes i hellighet og gudsfrykt (2.Pet.3,11 ).
    Å leve slik – til Guds behag – vil aldri hjelpe oss når det gjelder vår egen frelse, men det blir til stor velsignelse i livet. Du skal også være klar over at det kan få stor betydning for de uomvendte! Verdens barn leser kanskje ikke så mye i bibelen, men du kan være sikker på at de følger med på hvordan de kristne lever. De leser oss som «Kristi brev». Det er slett ikke likegyldig hvordan du lever!
    Så vil du alltid komme til kort i dette. Det blir nok mange nederlag. Husk da å springe til Jesus! Til ham får vi komme – alltid – med alle ting.

Jesus – vår helliggjørelse

Så har vi også en tredje betydning av ordet «helliggjørelse». Bibelen taler om at Jesus er vår helliggjørelse. «For det er hans verk at dere er i Jesus Kristus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning» (1.Kor.1,30 ). I kampen mot synden får vi regne med Jesus. Hans seier er vår seier.
    Når det gjelder frelsen, har vi alt i Jesus.
    Når det gjelder vandringen, har vi også alt i Jesus.
    Her i livet har vi som kristne bare Jesus å rose oss av. For Guds domstol har vi heller ikke noe annet å komme med.

Sann vokster i helliggjørelse

Lever du rett med Gud – i en sann helliggjørelse – vil du alltid bli liten i egne øyne. Døperen Johannes var en stor forløper for Jesus. Her på jord fantes det ingen større enn ham (Matt.11,11 ), sa Jesus. Han fikk være med å peke på Jesus som det Guds Lam som bærer verdens synd (Joh.1,29 ). Hans eget ord om at Jesus skulle vokse, og han selv kom til å avta, gikk i oppfyllelse. Men selv om han ble halshogd og måtte bøte med livet, fikk han også da være et vitne for sin kjære Herre og Frelser.

Guds kraft fullendes i svakhet

Paulus var en stor apostel, og kanskje den største misjonær som har levd. Hvordan så han på seg selv? I Efesus, under sin tredje misjonsreise, sier han: «...jeg er den ringeste av apostlene, jeg er ikke engang verd å kalles apostel, fordi jeg har forfulgt Guds menighet» (1.Kor.15,9 ). Han regnet seg som den ringeste av apostlene.
    Seinere skriver han til menigheten i Efesus, og forteller dem om Guds nåde som har gjort ham til tjener: «Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom» (Ef.3,8 ). Nå omtaler han seg ikke lenger som en apostel. Han er den minste av de hellige.
    Kanskje bare et år før sin død, skriver han til sin kjære venn og medarbeider Timoteus: «Det er et troverdig ord, fullt verd å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største» (1.Tim.1,15 ). Nå var han kommet enda lenger ned på rangstigen: Jeg – størst blant alle syndere – «men jeg fikk miskunn», fortsetter han videre.
    Jesus var blitt enda større – og mer umistelig – for ham. Dette er sann vokster i helliggjørelse – i egne øyne.
    Slik blir det når en vil leve helt med Jesus og legge vinn på å «holde» Guds bud. Det må være slik, for Guds kraft fullendes i svakhet (Egentlig: Skrøpelighet, noe som er av råttent og ubrukelig materiale) (2.Kor.12,9 ).

Glem ikke nådemidlene!

På samme måte som Gud virket troen og gjenfødelsen, alene, uten vår medvirkning, vil han også være vår helliggjørelse – vårt liv – slik at det blir Jesus alene.

Denne vokster skjer bare gjennom bestemte midler. Den kommer gjennom nådemidlene. Ved flittig bruk av dem, næres det nye livet. Det er å leve ved kilden med det levende vann, slik at det får velle fram til evig liv.

Ak, Fader! lad dit ord og Ånd dog ret få overhånd! Og se, hvor fuld din urtegård af torn og tidsel står! Din vækst du her vel har, men ak, hvor tynd og rar!1 Hvor lidet er dog kraften kendt af ord og sakrament!	O Jesus, Jesus! kom dog snart at se din vingårds art! Af døbte vrimler stad og land, men hvor er troens brand? Hvad hjælper det, vi ved, hvad død du for os led, dog tåles Satans fule værk iblandt os lige stærk.
O Helligånd! for dig, vor skat, vi græder dag og nat. Kom, giv os samme lys og kraft, som fædrene har haft, da kristendommen stod, som træ ved dejligst rod, så ovenfuld af frugters sne og purpur. Lad det ske! Hans Adolph Brorson (1765). Den Danske Salmebog nr. 347

   «Vi tror på ham som daglig kaller oss ved Ordet og gir, forøker og styrker troen ved det samme ord og ved syndenes forlatelse, for at han, når alt er fullført, og vi har holdt fast ved dette og dør bort fra verden og all ulykke, endelig kan gjøre oss hellige på en fullkommen og evig måte. Dette venter vi nå på i troen ved Ordet.» Martin Luther

---