For i håpet er vi frelst
Jesus bar vår synd og bar følgene av våre synder: sykdom, lidelse og døden under Guds vredes dom. I kraft av Jesu soningsdød og syndenes forlatelse ved troen på ham, er vi løst fra våre synder og alle syndens følger. I Jesus har vi forløsning fra alt det vi var bundet under på grunn av synden. Jesus demonstrerte det ved å løse fra sykdom og besettelse, vekke opp døde og forkynne evangeliet for fattige. Syndere som kom til ham i tro fikk syndenes forlatelse og gikk over fra døden til livet, fra Satans makt og til Gud.

Men mens syndsforlatelsen og livet i Gud var noe de troende fikk del i her og nå og som noe vedvarende og evig, så var helbredelse og oppvekkelse av de døde bare som en foreløpig demonstrasjon av noe kommende. For alle ble syke igjen og døde som alle andre med tiden. Det syndige kjødet ble de troende heller ikke kvitt, selv om de fikk syndenes forlatelse.

Lengter etter legemes forløsning

Bibelordet i overskriften er hentet fra Rom.8,24 . Apostelen taler om at vi som troende, sammen med hele skapningen, lengter og sukker etter forløsningen. I likhet med skapningen er vi underlagt forgjengelighet, smerte, lidelse og død. «For vi vet at hele skapningen til denne stund sukker sammen og stønner sammen som i veer. Ja, ikke bare det, men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.»

Vi er Guds barn ved troen på Jesus. Vi har fått barnekårets Ånd som førstegrøde, det vil si som en forsmak og første erfaring av det kommende livets krefter. Ånden levendegjør oss i vårt indre menneske og gir oss et nytt hjerte og sinn, men levendegjør også vårt dødelige legeme i og med at vårt legemes lemmer tas i bruk i Åndens tjeneste for Gud.

Men det betyr ikke at vårt legeme her og nå er forløst fra forgjengeligheten, smerten og lidelsen. Tvert imot. Vårt ytre menneske går til grunne, blir brutt ned, overgis til døden, såes i forgjengelighet osv. Slik taler Skriften om vårt legeme her i tiden.

Det fullendte barnekåret innebærer derimot også vårt legemes forløsning fra sykdom og lidelse, smerte og død. Men det venter vi på og lengter etter. Vi har ikke noe løfte om forløsning for legemet her i tiden! Det er ubibelsk tale. For det er i håpet vi er frelst. «Men et håp som en kan se, er ikke lenger noe håp – hvorfor skulle en håpe på det en allerede ser? Men dersom vi håper på det vi ikke ser, da lengter vi etter det med tålmodighet.»

Pedersen og allmenn helbredelse

Jeg kom til å tenke på disse ordene, da jeg leste Svein Magne Pedersens uttalelser til Dagen Magazinet 4. februar. Han hevder der at når vi ikke opplever allmenn helbredelse fra sykdom iblant oss, så er det noe galt hos oss, med vår mottakerevne. For Gud vil ifølge Pedersen at alle skal bli helbredet. Men apostelen Paulus skriver her i Rom 8 at vi ikke har noe allment løfte om forløsning for vårt legeme her i tiden. Det håper vi derimot på og lengter etter med tålmodighet.

Visst tror vi at Gud kan helbrede når og hvor han vil, og det ber vi om når noen iblant oss er syke. Men vi vet ikke alltid hva vi skal be om, vi forstår så lite og ser så kort. Da kommer Ånden oss til hjelp i vår skrøpelighet og går i forbønn for oss, sier apostelen, og Ånden vet hva som er Guds vilje. «For vi vet at alle ting samvirker til det gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt.» Og blant «alle ting» er også nedbrytelsen av vårt ytre legeme ved sykdom og alderdom, trengsel, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare, sverd osv.

Hvilken trøst og visshet i lidelse og motgang! «Vi har denne skatt i leirkar, for at den rike kraft skal være av Gud og ikke fra oss selv.(...) Vi har ikke det synlige for øyet, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig» (2.Kor.4,7-18 ).

Tegn og under som forkynnelse

Hva så med under og tegn? Hører ikke det med? Helbredelse og andre kraftige gjerninger, taler ikke Guds ord om det som en viktig del av de troendes tjeneste?

La oss først legge merke til hva Jesus sier: «Disse tegn skal følge dem som tror.» Der hvor Guds rike går fram og evangeliet bryter nytt land, der lover Jesus at særskilte tegn og under skal stadfeste Ordet. Slik var det med Jesu under og tegn, de stadfestet hans forkynnelse. Tegnene hadde i første rekke en forkynnende hensikt, å åpenbare Jesus for folket, hvem han var og hva han var kommet for å gjøre, nemlig å frelse det som var fortapt. Derfor anklager han også folket der de bare er opptatt av underet i seg selv, og ikke gjennom tegnet har lært ham å kjenne (Joh.6,26ff ).

Og fordi tegnene i første rekke hadde denne forkynnende og stadfestende oppgave, så var de ikke noe vedvarende i Jesu gjerning, men de hørte til dens først fase. Der hvor evangeliet ble tatt i mot og trodd, der hadde tegnene utført sin gjerning og det var ikke lenger behov for tegn.

Tegnene var som en billedbok for åndelige småbarn, en anskuelig forkynnelse av hva Jesus kom med. Men når troen hadde fått feste i Guds ord og løfte, falt behovet for tegn bort. «Salige er de som ikke ser, og likevel tror» (Joh.20,29 ). Det største er ikke å tro på grunn av tegn og under – å ha behov for «troens bevis» -, men det største er å kunne tro uten tegn, uten å se, bare i kraft av Jesu ord.

Tegn og under i kirkehistorien

Der hvor tegnene ikke førte til tro på evangeliet, der hadde de også utspilt sin rolle, og Jesus nektet å gjøre tegn og under som fariseerne ba om. Det hadde ingen hensikt. Hørte «de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde» (Luk.16,31 ).

Og slik også i Apostlenes gjerninger. Tegnene følger dem som tror, de stadfester forkynnelsen av evangeliet, men etter hvert som evangeliet blir kjent og enten tatt i mot eller forkastet, så ser vi også at tegn og under ikke lenger hører til dagens orden. Når vi leser i Paulus`, Johannes` og Peters brever, så ser vi at tegn og under ikke spiller noen stor rolle. Det advares heller mot å være for opptatt av slike ting. Det er forkynnelsen av Jesus Kristus og ham korsfestet alt dreier seg om.

Leser vi kirkehistorien og misjonshistorien, så vil vi stadig lese om hendelser som minner oss om det vi kan lese i Apostlenes gjerninger. Om vi tenker på hva pionermisjonærene i Kina eller i Etiopia fikk oppleve, så er det som å være tilbake i Apostlenes gjerninger. De opplevde virkelig at Jesu ord om at «disse tegn skal følge dem som tror» var sanne og virkelig ment.

Galt blir det imidlertid hvis man taler og tenker som om dette skulle være noe som hørte til dagens orden i den kristne forsamling, også der hvor evangeliet er kjent og til og med for det meste er forkastet. Det er ikke i samsvar med Guds ord. For slik var det ikke engang for Jesus, og det skulle ikke være slik heller! Gjør vi tegn og under til et formål i seg selv eller til et kjennetegn på sann kristendom i seg selv, så er vi langt borte fra bibelsk kristendom.

---