Hva er svermeri?
Begrepet «svermeri» ble i sin tid formet av Martin Luther i hans kamp
mot ulike bevegelser på reformasjonens «venstrefløy». Som så ofte er
kamptider i Guds rikes historie en tofrontskrig: På den ene side stod
reformatorens kamp mot paven og den katolske kirkes
gjerningsrettferdighet og senmiddelalderens mange avsporinger. På den
annen side fikk han striden mot svermerne. Disse var kjennetegnet av at
de i startfasen av reformasjonen mente seg å stå på Luthers side.
I
Wittenberg tar Luthers venn Karlstadt over når han i 1521 sitter i
skjul på Wartburg. Karlstadt drar i gang den såkalte «den radikale
reformasjon». Dette førte til tumultuariske tilstander i byen, og
gjorde at Luther følte seg tvunget til å vende tilbake vinteren 1522
for å gjenopprette ro og orden, og gi nødvendig veiledning i
forvirringen som var oppstått. Under inspirasjon fra døperbevegelsen
fra Sveits utvikler den radikale reformasjon seg videre, og slår blant
annet ut i bondeopprøret i 1525.
Kjennetegn så svermeriet
Hva
kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver det? Først og fremst
det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden, slik at en mener seg
å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte: Uavhengig av det ytre
Guds ord hører en «Guds røst» i sitt indre. Denne åpenbarer Guds vilje
og er samtidig er vitnesbyrd om at en står i fortrolig samfunn med Gud.
De som slik roser seg av direkte tilgang til Gud, opptrer ofte med stor
selvsikkerhet, og mener seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer i
kraft av sin særlige åpenbaringskunnskap.
Reformatorene avviste
konsekvent alle slike krav på å ha direkte tilgang til Gud. For Ånden
er i følge Skriften bundet til det ytre Skriftens ord (
Joh.6,63
;
Gal.3,1ff ),
og gis aldri uten eller uavhengig av dette ytre ord – lest
eller forkynt. Det er ikke tilstrekkelig å kreve at slike
«åpenbaringer» ikke må være i strid med Skriften. Nei, enhver
åpenbaring, røst eller visjon som kommer fra den troendes eget hjerte,
må prinsipielt forkastes.
I de Schmalkaldiske artikler (1537), som
er
bekjennelsesskrift for de fleste lutherske kirker i verden, formulerer
Luther seg slik: «Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller
nåde unntatt gjennom eller med det forutgående, ytre ord. Dermed kan vi
holde stand overfor svermerne, som skryter av at de har fått Ånden uten
ordet og forut for det. Deretter setter de seg til doms over Skriften
og det ytre ord, tolker og vrir det som de vil .... Det er alt sammen
den gamle Djevel og slange, som også gjorde Adam og Eva til svermere og
førte dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne meninger»
(Schm.Art. III, III, 7). Et typisk uttrykk for svermeri i denne
betydning av ordet, finner vi for eksempel i kvekerbevegelsen.
Dagens
åndssituasjon og svermeriet
Går vi fra dette til dagens åndssituasjon,
finner vi i store deler av den karismatiske bevegelse igjen meget av
det Luther møtte blant samtidens svermere. Noen eksempler:
1. I kretser
som står OASE nær, holdes «kurs i profetisk tale». Dette kan foregå som
følger: En setter seg i ring med lukkete øyne, «åpner seg for Gud» og
lytter til hans røst i det indre menneske. Det har så blitt sagt at
«det første som faller ned i hodet på deg, er fra Gud; enten du ser en
gul sykkel for ditt indre øye, eller hører ordet «potetstappe» for ditt
indre øre, er dette et Guds budskap til deg» (sitat fra kursholder).
Denne slags sludder våger en å kalle «profetisk»!
2. En kan hyppig lese
innlegg fra mennesker som deltar under karismatiske møter, der en
vitner om et sterkt «gudsnærvær». En har en følelsesmessig opplevelse
av at Gud er til stede. Det er en «ånd» i forsamlingen (som gjerne er
skapt gjennom «lovsang», det vil si gjennom utstrakt bruk av suggestive
musikalske virkemidler) som gjør at vurderingsevnen overfor det som
forkynnes eller foregår i møtet, er satt på sidelinjen. «Gudsnærværet»
garanterer for at alt er fra Gud. Det å stille spørsmålstegn, er å ha
en «kritisk ånd» og å «stå Gud imot».
Til dette er å si at ingen
følelsesmessig opplevelse – uansett hvor sterk den måtte være – borger
for at noe er av Gud. Vi har et objektivt kriterium, læren etter Guds
ord. Dette må enhver predikant og ethvert fenomen prøves på,
1.Joh.4,1
.
3. I forlengelsen av dette hører vi i
dag om «soaking»,
«gjennomvæting». Ideen er å bli «gjennomtrukket» av Ånden, noe som
skjer ved at en skal legge seg på gulvet og «være stille for Gud». Så
skal Ånden komme dalende gjennom løse luften, fordi møtet er så mettet
av «gudsnærvær» som en kan hensynke i. Dette er også svermeri: Å «være
stille for Gud» betyr i bibelsk kristendom å være stille for Guds ord,
dvs. med åpent øre og hjerte lyttet til og grunne på Ordet.
Subjektivisme
Et par andre viktige trekk ved svermeriet må her også
nevnes: Subjektivismen – det vil si at øyne og ører er rettet mot det
som foregår i eget hjerte – skaper «opplevelseskristendom» og
opplevelsestrelldom. En av Norges fremste kjennere av karismatikken
beskriver den slik: «Det er først og fremst opplevelsesfellesskapet som
forener i forhold til dem som står utenfor. I så måte er det
nærliggende å identifisere «bevegelsen» med en grasrotstrømning hvor
opplevelseskristendom av spesifikt varemerke fungerer som
identitetsmarkør» (Geir Lie, REFLEKS nr. 7-1 2008, s. 63).
I og med at
opplevelsen spiller en så sentral rolle, blir jakten på følelsesmessige
erfaringer regelmessig en viktig del av spiritualiteten. Dynamikken er
da ofte slik at en søker stadig sterkere opplevelser som drar i retning
av det ekstatiske. Det er her den såkalte «Toronto-velsignelsen» kommer
inn, hvor en blir «slått av Ånden» og hensettes i ukontrollerte
sinnstilstander for kortere eller lengre tid. Den store plassen
suggestiv musikk inntar, trekker også i samme retning – mot det
ekstatiske.
Åndelig edruelighet
Til dette er det å bemerke at bibelsk
tro og gudsdyrkelse ikke er ekstatisk. Dette er i stedet noe som
kjennetegner store deler av hedenskapet (jfr. f.eks. Ba`als-profetene
på Karmel,
1.Kong.18
). Når Herrens apostler formaner til edruelighet
(se
1.Tess.5,6ff
;
2.Tim.4,5
;
1.Pet.1,13
;
1.Pet.4,7
), taler de ikke bare for å
advare mot drukkenskap, men formaner til åndelig nøkternhet. Åndelig
edruelighet er avgjørende for å bli bevart mot all slags forførelse.
Der åndelig edruelighet blir borte, skapes det likegyldighet for læren,
noe som dessverre må sies å være et fellestrekk ved meget av det en i
dag ser innen karismatikken. Det er all grunn til å minne om de første
kristnes forbilde: «De holdt trolig fast ved apostlenes lære - -» (
Ap.G.2,42
). Lærevernet har nemlig samme betydning for Kristi legeme som
immunforsvaret har for kroppen vår.
