Hva har Gud imot, i norsk kristendom?
Mange er opptatt av vekkelse. Det er naturlig at
troende mennesker ber om det, og lengter etter det i en vekkelsesfattig
tid.
Men det finnes også mange slags tanker
om vekkelse som er helt
annerledes enn hva Bibelen viser oss. Noen "profeterer" utrettelig om
at det skal komme store vekkelser. Noen bruker nye metoder for å få
folk i tale – metoder som ofte blir viktigere enn klar forkynnelse av
Guds ord.
Når Bibelen taler om og til vekkelse, skjer det på en bestemt måte. Et
eksempel har vi i sendebrevene i Åpenbaringen (
Åb.2-3
). Disse brevene
kan vi godt kalle Kristi vekkelsesbudskap til sine menigheter med tanke
på endens tid.
Det er i disse brevene vi finner det
uttrykket vi refererer til i
overskriften. Skulle dette være sagt på menneskelige premisser, ville
det det vel nærmest være uttrykk for hovmot. Men når Herren sier at det
er noe han har imot blant de mennesker som bekjenner hans navn, må vi
bøye oss og lytte.
For det er en grunnforutsetning for
vekkelse at mennesker begynner å ta
inn over seg Guds domsord når han taler om vår synd og det som er galt.
Vi trenger å ransake oss selv om Herrens advarsler angår oss.
Det første tilfellet gjelder en
forsamling som Kristus også hadde mye
godt å si om, blant annet iver og tålmodighet i tjenesten, og klar
holdning overfor vranglære og moralsk utglidning. Likevel var det noe
grunnleggende galt – den "første kjærlighet" var forlatt (Åp 2,4). Det
var ikke lenger den korsfestede og oppstandne Frelser som alt dreide
seg om i liv og tjeneste (se
1.Joh.4,10
;
2.Kor.5,14-15
). Er denne
kjærligheten blitt borte, blir i bunn og grunn alt annet unyttig (jfr.
1.Kor.13,1-3
).
I det andre tilfellet gjaldt det en forsamling som ikke vek unna om den
møtte motstand og forfølgelse for Kristi navns skyld. Likevel gled det
ut i livsførselen, slik at den godtok holdninger og veiledning som ikke
tok det så nøye med avgudsdyrkelse og umoral (Åp 2,14-15). Vi har en
klar parallell i våre dager når det hevdes at vi for "kjærlighetens"
skyld må godta handlinger og innstillinger som Guds bud direkte forbyr.
Men dette er noe Herren sier at han hater (se vers 6).
Det tredje tilfellet handler om å tåle at vranglærere får virke i det
som kalles en kristen menighet (Åp 2,20). Vranglærere skal avvises
uansett hva slags folk det er tale om. For meg ser det ut som om det
eksemplet som er nevnt i sendebrevet til Tyatira, får en spesielt
skremmende aktualitet når en tenker på at kirker har innført den
ubibelske ordning med kvinnelige prester, proster og biskoper. Vi ser
hva noen av dem får seg til å fremme av direkte hedensk tankegods.
Om ikke akkurat utrykket "ha imot" er
brukt, taler Herren i like sterke
vendinger i to av sendebrevene i det 3. kapitlet i Åpenbaringen. Det er
en forsamling som er preget av at den bare har navn av å leve, den
regnes altså for å være en sann kristen menighet, men er i
virkeligheten åndelig død (Åp 3,1). Den har ikke noen annen forbindelse
med Kristus enn navnet.
Videre har vi dem som er preget av
luksusreligion, som Herren sier at
han vil "spy ut" av sin munn (Åp 3,16-17). De er blitt så sløve eller
selvopptatte i sitt trosliv at de ikke registrerer hva som er den
virkelige åndelige nød.
Overfor slike avveier og utglidninger
hjelper det ingenting med større
aktivitet eller oppussing av utseende og endring av virkemidler. Det er
bare én ting som kan snu utviklingen. Gang på gang sier Herren til
menighetene: Omvend deg! (Åp 2,5.16; 3,3.19; jfr. 2,21) Når det er
kommet inn noe som Herren må refse, et det bare bot og omvendelse som
kan redde oss. Det skjer ved å vende tilbake til det Herren har sagt i
sitt ord:
Kom i hu hva du er falt fra, og omvend deg! (Åp 2,5)
Samtidig ser vi at Herren har spesielle
ord til dem som har bevart den
sanne tro i en åndelig mørk tid, enten de er enkeltpersoner eller en
større flokk: Hold fast på det du har! (Åp 2,25; 3,11) Det gjelder det
Gud har sagt i sitt ord, og den frelse han har gitt oss i Jesus Kristus
(jfr. Åp 3,3-4).
Det er litt underlig å se at slike ord
er rettet til enkelte troende i
forsamlinger der det var ekstra mye å utsette (Åp 2,24; 3,4). Herren
kjenner sine, også i frafallets tid.
Men at det finnes noen som får slike trøsteord, er ingen grunn til
selvsikkerhet og selvopphøyelse. For den sanne troende har ikke sin
styrke i seg selv, men i Herren, og vet at en er helt avhengig av ham
for å bevare troen (Åp 3,8).
