skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Hva har Gud imot, i norsk kristendom?
Af Guttorm Raen - Bibelsk Tro - nr. 4/2001

Mange er opptatt av vekkelse. Det er naturlig at troende mennesker ber om det, og lengter etter det i en vekkelsesfattig tid.
    Men det finnes også mange slags tanker om vekkelse som er helt annerledes enn hva Bibelen viser oss. Noen "profeterer" utrettelig om at det skal komme store vekkelser. Noen bruker nye metoder for å få folk i tale – metoder som ofte blir viktigere enn klar forkynnelse av Guds ord.

Når Bibelen taler om og til vekkelse, skjer det på en bestemt måte. Et eksempel har vi i sendebrevene i Åpenbaringen (Åb.2-3 ). Disse brevene kan vi godt kalle Kristi vekkelsesbudskap til sine menigheter med tanke på endens tid.
    Det er i disse brevene vi finner det uttrykket vi refererer til i overskriften. Skulle dette være sagt på menneskelige premisser, ville det det vel nærmest være uttrykk for hovmot. Men når Herren sier at det er noe han har imot blant de mennesker som bekjenner hans navn, må vi bøye oss og lytte.
    For det er en grunnforutsetning for vekkelse at mennesker begynner å ta inn over seg Guds domsord når han taler om vår synd og det som er galt. Vi trenger å ransake oss selv om Herrens advarsler angår oss.
    Det første tilfellet gjelder en forsamling som Kristus også hadde mye godt å si om, blant annet iver og tålmodighet i tjenesten, og klar holdning overfor vranglære og moralsk utglidning. Likevel var det noe grunnleggende galt – den "første kjærlighet" var forlatt (Åp 2,4). Det var ikke lenger den korsfestede og oppstandne Frelser som alt dreide seg om i liv og tjeneste (se 1.Joh.4,10 ; 2.Kor.5,14-15 ). Er denne kjærligheten blitt borte, blir i bunn og grunn alt annet unyttig (jfr. 1.Kor.13,1-3 ).

I det andre tilfellet gjaldt det en forsamling som ikke vek unna om den møtte motstand og forfølgelse for Kristi navns skyld. Likevel gled det ut i livsførselen, slik at den godtok holdninger og veiledning som ikke tok det så nøye med avgudsdyrkelse og umoral (Åp 2,14-15). Vi har en klar parallell i våre dager når det hevdes at vi for "kjærlighetens" skyld må godta handlinger og innstillinger som Guds bud direkte forbyr. Men dette er noe Herren sier at han hater (se vers 6).

Det tredje tilfellet handler om å tåle at vranglærere får virke i det som kalles en kristen menighet (Åp 2,20). Vranglærere skal avvises uansett hva slags folk det er tale om. For meg ser det ut som om det eksemplet som er nevnt i sendebrevet til Tyatira, får en spesielt skremmende aktualitet når en tenker på at kirker har innført den ubibelske ordning med kvinnelige prester, proster og biskoper. Vi ser hva noen av dem får seg til å fremme av direkte hedensk tankegods.
    Om ikke akkurat utrykket "ha imot" er brukt, taler Herren i like sterke vendinger i to av sendebrevene i det 3. kapitlet i Åpenbaringen. Det er en forsamling som er preget av at den bare har navn av å leve, den regnes altså for å være en sann kristen menighet, men er i virkeligheten åndelig død (Åp 3,1). Den har ikke noen annen forbindelse med Kristus enn navnet.
    Videre har vi dem som er preget av luksusreligion, som Herren sier at han vil "spy ut" av sin munn (Åp 3,16-17). De er blitt så sløve eller selvopptatte i sitt trosliv at de ikke registrerer hva som er den virkelige åndelige nød.
    Overfor slike avveier og utglidninger hjelper det ingenting med større aktivitet eller oppussing av utseende og endring av virkemidler. Det er bare én ting som kan snu utviklingen. Gang på gang sier Herren til menighetene: Omvend deg! (Åp 2,5.16; 3,3.19; jfr. 2,21) Når det er kommet inn noe som Herren må refse, et det bare bot og omvendelse som kan redde oss. Det skjer ved å vende tilbake til det Herren har sagt i sitt ord: Kom i hu hva du er falt fra, og omvend deg! (Åp 2,5)
    Samtidig ser vi at Herren har spesielle ord til dem som har bevart den sanne tro i en åndelig mørk tid, enten de er enkeltpersoner eller en større flokk: Hold fast på det du har! (Åp 2,25; 3,11) Det gjelder det Gud har sagt i sitt ord, og den frelse han har gitt oss i Jesus Kristus (jfr. Åp 3,3-4).
    Det er litt underlig å se at slike ord er rettet til enkelte troende i forsamlinger der det var ekstra mye å utsette (Åp 2,24; 3,4). Herren kjenner sine, også i frafallets tid.

Men at det finnes noen som får slike trøsteord, er ingen grunn til selvsikkerhet og selvopphøyelse. For den sanne troende har ikke sin styrke i seg selv, men i Herren, og vet at en er helt avhengig av ham for å bevare troen (Åp 3,8). 
Shafan 05-09-08
Bibelhenvisningerne kan læses på BibelenOnline - Det danske Bibelselskab