Studie omkring kvinnens rolle i skaperverket og i bibelsk perspektiv

Forord

Hensikten med denne studie har vært å undersøke hva skriften sier om forholdet mellom Gud – kvinne, mann – kvinne og kvinne – samfunn. Så langt det er mulig har jeg prøvd å unngå at mine personlige, subjektive oppfatninger skulle farge denne studie. Jeg har prøvd å danne meg et bilde av hva skriften egentlig sier og hva den beskriver som Guds orden.
    De fleste teologer er enige om at hele skriften er skrevet av alminnelige mennesker inspirert av Guds Ånd. (Innblåst av Gud). Med dette utgangspunktet kan vi fastslå at innholdet ikke er skrevet til en elitegruppe med høy intelligens eller en annen elite innen presteskap og lignende. Den er stort sett skrevet av alminnelige mennesker til alminnelige mennesker. Den gjentar ofte forhold om og om igjen for at det ikke skal være tvil om hva som menes. Dette for at den mest ”enfoldige” også skal forstå den. Det har også vært viktig for meg å godta hele Skriften slik den er skrevet og ikke bare deler av den. Selv om det er flere forhold som jeg som person kanskje ikke synes er helt topp ut ifra mine egne menneskelige perspektiver. Jeg bøyer meg altså i dyp respekt for den autoritet som skriften gjør krav på og aksepterer at Skaperen gjør og bestemmer hva han vil med sitt skaperverk til beste for det han har skapt.
    Fordi mennesket ble skapt i Guds bilde etter hans frie vilje måtte også mennesket ha en fri vilje. Det er da problemene begynner. De begynner når mennesket i sin ulydighet låner øret til løgnens opphav, den falne engel Lucifer, som drevet av sin misunnelse gjorde opprør mot Gud og ville være ham lik.
    Skulle jeg komme i skade for å såre noen ved enkelte formuleringer i min studie skal du vite at det slett ikke har vært bevisst og heller ikke min hensikt. Jeg trives utmerket i kvinners selskap og har dyp respekt for hennes sosiale legning. Mitt mål er å avsløre bedraget. Jeg ber om Den Hellige Ånds rettledning i det arbeid som ligger foran.

Skapelsen

Den første del av skapelsesberetningen, hele kapittel en i 1. Mosebok, er en generell beskrivelse av Guds skaperverk. Universet, jorden med alt liv og mennesket. I kapittel to følger en mer detaljert beskrivelse om skapelsen av mennesket. ”Men en tåke steg opp av jorden og vannet hele jordens overflate. Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livets ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.” 1.Mos.2,6-7 . Av en blanding fra en kilde av vann og markens jord formet Gud mennesket. Deretter plantet Gud en hage hvor han satte mannen han hadde formet. Han lot alle slags trær vokse opp av jorden, herlige å se på og gode å spise av, og midt i hagen livets tre og treet som gir kunnskap om godt og ondt. Så følger en beskrivelse av en elv som gikk ut fra Eden og delte seg i fire. Om hvordan Gud satte mennesket i Eden til å dyrke og passe hagen. Om forbudet mot å spise av treet som gir kunnskap om godt og ondt. At Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene på himmelen og han førte dem fram for mannen så han kunne sette navn på dem alle.
    ”Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.” 1.Mos.2,21-23. Gud tok altså ikke på ny jord og vann og formet kvinnen, slik han hadde gjort med både mannen, alle dyrene og fuglene. Nei, han tok fra det kjøtt han allerede hadde skapt. Min hensikt med denne beskrivelsen er ikke å konkludere med noe som helst, men å konstatere en handlingsform og et forløp.

Syndefallet

Så langt har Gud altså skapt mann og kvinne. Adam og Eva. Han har plassert dem sammen med alle dyrene i en hage (område) som frembrakte alt det som var nødvendig for et bekymringsløst og behagelig liv på alle måter. Han gir mennesket ett enkelt påbud som de må følge for at denne tilstand skal vedvare. Ett enkelt tre får de ikke lov å røre.
    Midt i dette paradis brytes idyllen av løgnens og bedragets mester, den onde makt som står Gud imot. Denne makt bruker hagens mest listige dyr, slangen, som talerør for sin løgn. Den henvender seg til kvinnen og sier: ”Har Gud virkelig sagt…”
    Hva er det som skjer her?
    Han som står Gud imot, djevelen, henvender seg til kvinnen og sår tvil om Guds ord som sier at hun må dø om hun spiser av treet midt i hagen. For å fullføre forførelsen sier han videre at Gud lyver. At hun slett ikke vil dø men at hennes øyne vil bli åpnet og hun vil bli som Gud.
    Det er nå forførelsen blir en realitet. Når hun tror mer på løgnen enn Guds ord synes hun at det er et prektig tre, herlig å se på og godt å spise av.
    Mitt spørsmål midt i dette blir: Hvorfor henvendte djevelen seg til Eva med sin fristelse og ikke Adam? Visste han hvem som var lettest å forføre? Han visste at han bare kunne lure Adam til fall gjennom Eva. Han visste at Gud hadde gitt mann og kvinne forskjellige egenskaper, forskjellig psyke for å utfylle hverandre. Derfor satte han inn støtet der det var mest mottakelig og sårbart. Jeg vil på ingen måte forsvare Adam. Det var hans ansvar som hode å sørge for at Guds påbud ble overholdt. At han er hodet er det ingen tvil om, for hvem er det Gud roper på når han vandrer i hagen i den svale kveldsbrisen? ”Adam, hvor er du?” Gud visste hva som hadde skjedd. Nå kom konfrontasjonen. Adams svar viser at kunnskap om godt og ondt var kommet til menneskene. Hans svar er ynkelig og understreker dette.
    Det virker som om han vil skyve ansvaret over på Eva.
    ”Adam sa: Kvinnen som du gav meg til å være hos meg, hun gav meg av treet, og jeg åt.”
    Deretter henvender Gud seg til Eva: ”Hva er det du har gjort?” Hennes svar er vel så ynkelig. Det er et forsøk på fullstendig fraskrivelse av ansvar: ” Slangen dåret meg, og jeg åt.”
    Konsekvensen av det som her har skjedd er at mennesket nå har brutt Guds lov og dermed er adskilt fra det opprinnelige, nære forhold til ham. Gud måtte nå enten tilintetgjøre sitt skaperverk eller å opprette en ny orden basert på at synden var kommet inn mellom ham og mennesket. Ja, ikke bare mennesket men hele jorden og det som hører den til fordi mennesket var satt til å forvalte den.
    Gud sa til kvinnen: ”Jeg vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap. Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.” Dette var en enorm forskjell fra det som hadde vært. I 1.Mos.2,18 leser vi: ”Da sa Gud Herren : ” Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil gjøre ham en medhjelp som er hans like.” Kvinnen har altså mistet sin likestilling og mannen skal råde over henne. Denne forandring av forholdet mellom mann og kvinne er nok den største og vanskeligste del av ”straffen” for syndefallet.
    Det betyr imidlertid ikke at mann og kvinne har forskjellig verdi i forholdet til Gud. Han elsker begge like høyt.
    Paulus stadfester denne nye orden i flere av sine brever. Første gang i 1.Kor.11,3-12 og 14,33-35. Videre i Ef.5,21-33 og det samme i Kol.3,18-19 .
    I 1.Tim.2,8-15 gir han forskrifter for gudstjenesten både til kvinner og menn. Peter gir også påbud til kristne gifte kvinner og menn som understreker Guds orden. 1.Pet.3,1-7 . Vi skal se nærmere på disse skriftstedene under neste avsnitt.

Menighetens kvinner

Det er en sterk og klar tale som møter oss når vi leser de avsnitt fra de forskjellige apostel-brever som omhandler menighetens kvinner. Det er nesten som en må lese dem om og om igjen i sin sammenheng for å forstå at det virkelig betyr slik det er beskrevet.
    Det første vi må slå fast er at alt som er skrevet om dette er til den kristne forsamling. Det er altså ikke en politisk kristendom, men en kristendom som er grunnet på Skriftens ord.
    I 1.Kor.11,2-16 finner vi den mest omfattende formaning til den kristne kvinne.
    I versene 11 og 12 understreker Paulus at i det kristne ekteskap er ikke kvinnen noe uten mannen og mannen ikke noe uten kvinnen. Det kristne ekteskap betraktes som en enhet fra Gud. Den ene er ikke noe uten den andre. Dette i seg selv kan åpne for mange interessante betraktninger, noe jeg ikke vil komme inn på her.
    I versene 13–16 slår Paulus fast at hårets lengde, enten det er på kvinne eller mann ikke er et stridsspørsmål i den kristne menighet. Det må tolkes slik fordi han avslutter dette avsnittet med v.16: ”Men dersom noen vil være trettekjær, så skal han vite at en slik skikk har ikke vi, heller ikke Guds menigheter.”
    I kapittel 14, versene 33–38 skriver Paulus: ” For Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud. Som i alle de menig helliges menigheter skal kvinnene tie i menighets-samlingene. For det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. Men er det er noe de vil ha rede på, da skal de spørre sine menn hjemme, for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighs-samling. Eller var det fra dere Guds ord gikk ut? Eller er det bare til dere det er nådd fram? Hvis noen mener at han er en profet eller åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud. Men om noen ikke skjønner dette, så får han la det være!”
    I 1977 oversettelsen av Bibelen står i vers 38: ”Den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt”.
    Paulus taler her til menighetens menn. Det er uvanlig sterke og klare ord han bruker. Han understreker at det er Guds orden at det skal være slik. Tidligere i avsnittet taler han om tungetale, profetisk tale, tydning og lære og utførelsen av disse. Og i vers 38 avslutter han altså disse setningene med å si at den som ikke godtar dette, blir selv ikke godtatt.
    Hva betyr det at en selv ikke blir godtatt? Betyr det at en mister frelsen? NEI!
    Det betyr at en ikke vil bli godtatt av Gud til å være Hans talerør og veileder for menigheten. Det være seg lærer, pastor, forstander, tilsynsmann eller biskop. Hvilke konsekvenser har da dette? Den største og alvorligste konsekvensen blir at den Hellige Ånd ikke får uhindret påvirkningskraft. Dette menneske blir delt mellom verden og Gud.
    En annen alvorlig konsekvens er at bønnene ikke får den gjennomslagskraft de ellers ville hatt. Dette gjelder alle kristne kvinner og menn.
    Her er det nødvendig å skille den politiske verdslige verdens beslutninger og vedtak på den ene side og Guds orden for menigheten på den andre. Den politiske verden må aldri få lov til å erstatte Guds orden med lover som vedtas for samfunnet ellers. De styrende politikere til enhver tid har ingen rett til å blande seg inn i kirkens indre liv. At kirken har tillatt dette er en ulykke for kristenheten, globalt. Det har påført Kristi legeme mange nye sår. Dette burde bedrøve oss alle.
    La meg gå tilbake til dette avsnittets overskrift ”Menighetens kvinner”. I 1 Tim gir Paulus forskrifter for menigheten og gudstjenesten. Han taler med den myndighet som er gitt ham.
    I 1.Tim.2,9-14 skriver han: ”Likeså skal kvinnene kle seg sømmelig og pynte seg i ærbarhet og med måtehold, ikke med hårfletninger og gull eller perler eller kostbare klær, men med gode gjerninger, slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg som gudfryktige. En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva. Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse”.
    Her er det mange som har hengt seg opp i uttrykkene flotte frisyrer, gullsmykker, perler og dyre klær. Det Paulus her advarer mot er en overdreven bruk av ytre utsmykning.
    Han advarer selvfølgelig ikke mot et pent og velstelt hår. Heller ikke mot et enkelt armbånd som matcher et kjede rundt halsen. Eller en perle i øret med tilhørende anheng. Og overfører vi uttrykket dyre klær til dagens samfunn mener han helt klart at å opptre i kostbare kreasjoner fra Dior, eller andre berømte motedesignere, ikke er forenlig med kristen livsførsel, og slettes ikke i menighetens samlinger som han skriver om her.
    For egen del vil jeg legge til at kvinner som møter til gudstjeneste utfordrende kledd, med altfor korte skjørt og dyp utringning ikke viser sømmelig adferd. Er det helt unge kvinner har foreldre her et klart ansvar.
    Det er en apostel til som har formaninger til menighetens kvinner. Peter kommer i sitt første brev med formaninger til menighetens gifte kvinner. Han starter kap 3 med å si: ”Likeså skal dere hustruer underordne dere under deres menn, for at også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel, når de ser deres rene liv i gudsfrykt. Deres pryd skal ikke være den utvortes – hårfletninger og påhengte gullsmykker eller fine klær, men hjertes skjulte menneske, med den uforgjengelige prydelse – en mild og stille ånd, som er dyrebar for Gud. For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sitt håp til Gud. De underordnet seg under sine menn. Slik var Sara lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes barn er dere blitt, om dere gjør det gode uten å la dere skremme av noe. Så skal også dere ektemenn leve med forstand sammen med deres hustruer som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er medarvinger til livets nåde – for at deres bønner ikke skal hindres”.
    Som vi ser så understreker også Peter, som selv var gift, de samme ting som Paulus.
    Det siste sted jeg vil referere fra er Paulus’s brev til Titus. Han henvender seg til menighetens eldre kvinner når han skriver i Tit.2,3-5 : ”Likeså skal eldre kvinner i sin ferd opptre slik som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder, heller ikke må de være henfalne til drikk, men de må være lærere i det gode, slik at de kan lære de unge kvinnene til å elske sine menn og sine barn, til å være sindige, rene, huslige, gode, lydige mot sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli spottet".
    Jeg er blitt møtt med argumentet om at vi ikke kan ta disse ord bokstavelig. At de tilhørte en annen tid. Da er altså skriften tidsbestemt og kanskje ikke gjelder lenger? Eller er det bare den del av skriften som passer oss som fremdeles gjelder og ikke hele? Hva da med at hele skriften er innblåst av Gud? Dersom vi begynner å plukke skriften fra hverandre, setter vi oss ikke da til dommere over Gud og mener at han nok ikke hadde den fulle oversikt over hvordan verden ville bli? Dette har Kristus til fulle tilbakevist i sine åpenbaringer til Johannes hvor han beskriver i detalj hvordan verden vil bli fordi vi ikke holder fast på og vandrer etter Guds Ord. Hvordan den utro universelle kirke blir betegnet som en skjøge og hva som skjer med henne. Joh Åp 17 og 18.
    Et annet argument som er brukt om at vi ikke kan ta skriften bokstavelig er formaningen til slaver. Tit.2,9-10 . Hva er så en slave?
    Ifølge det frie oppslagsverket Wikipedia kan slave også bety en som selger sin tjeneste og tid i bytte mot livsnødvendig underhold i form av mat og bolig. Overført til dagens verden kommer altså alle som er i tjeneste i lønnet arbeid hos en annen part under denne kategori. Det er formaningen under slike forhold som blir gitt. Det er overveiende sannsynlig at det er denne betydning som brukes i det nytestamentlige slavebegrep.
    La meg få understreke at menighetens kvinner representerer en ressurs som er uvurderlig for hele menighetens eksistens. I fri utfoldelse innen musikk og sang, enten det er i kor eller som solist. I misjonsarbeid og diakoni utfører de en kjempeinnsats som ikke kan verdsettes høyt nok. Og i menighetens bønneliv gjør deres evne til omsorg seg sterkt gjeldende. Men for at våre bønner ikke skal bli hindret er det nødvendig for oss alle, både kvinner og menn, å vandre under Guds ords lys i lydighet.

Dagens virkelighet

Gud har altså lagt en ny orden, mann og kvinne imellom.
    Denne orden er det fullt opprør mot i den moderne verden. Også innen størsteparten av den frie kristne kirke. Dette fordi denne kirke har adoptert eller blitt påtvunget de verdslige lover gjennom politiske vedtak.
    Surdeigen har tatt helt over og ser ut til å kvele sannheten på dette punkt.
    Den første store feil det kristne lederskap gjorde var å tillate kvinnelige prester. Gjennom politiske vedtak ble dette trødd ned over hodet på kirken i likestillingens navn. Den likestilling som gikk tapt har mennesket satt seg fore å gjenopprette ved humanetisk tenkning. Det finnes ingen dekning i skriften som tillater kvinner som hyrder i den kristne forsamling. Tvert imot. Gud kan ikke gå mot sitt eget ord. Jesus, som Guds sønn, kunne heller ikke det. Det Jesus viste og gjorde i den tiden han vandret på jorden, var banebrytende og befriende. Men han rørte ikke ved den orden mellom mann og kvinne som Gud hadde satt. Han sa til og med til sin egen mor: ”Kvinne, hva har du med mitt å gjøre”, da hun ba om mer vin i bryllupet i Kanaan.
    Det er også viktig å merke seg at det blant hans tolv nære disipler, ikke var en eneste kvinne. Jeg må innrømme at jeg lenge syntes dette var underlig. Men jeg har forstått at Gud har gitt menn en psyke som er fullstendig annerledes enn kvinners. En manns æresbegrep er noe dyptgripende i hans natur. Behovet for å være respektert og ansett er så stort at han ikke er villig til å la seg bli manipulert til å gjøre noe annet enn det han har satt seg fore. Dette er egenskaper som er helt nødvendige for å bevare ordet rent og hellig. Dessverre blir det flere og flere menn som ikke er villige til å ta dette ansvar i den kristne forsamling. Dette åpner veien for en feminisering av det kristne lederskap, som videre gjenspeiler seg i en kvinnelig ettergivenhet og mangel på fasthet av Guds ord. Det ser ut til at ulydighet mot deler av Guds ord er mer utbredt blant kvinner enn menn. Dette skyldes nok kvinners omsorgslegning som vil ufarliggjøre menneskets dårlige karakterer og svakheter. Disse elementer ber Guds ord oss om å stå imot ved overgivelse og bønn.
    Jeg vil understreke at jeg hele tiden snakker om og til den kristne forsamling av kvinner og menn.
    Store deler av den universelle kristne kirke har lagt seg flate for kravene fra verden. Også den er blitt et tilholdssted for mennesker som ønsker personlig makt over andre mennesker eller som ønsker å tvinge fram en almén anerkjennelse av sine umoralske tilbøyeligheter. Dette gjelder både kvinner og menn. På mange områder er det faktisk blitt slik at det som er rett etter Guds ord betraktes som galt for mennesker. Kristne ledere står frem og skryter av sin homoseksuelle legning. Den som våger å irettesette eller vil ta i bruk de virkemidler som skriften foreskriver, blir selv irettesatt, ekskludert eller fratatt sitt embete. De spredte og spede protester som kommer fram er det ingen som bryr seg om.
    De mennesker som legger føringer og bestemmer over kirken i dag er stort sett mennesker som ikke er født på ny i ånd og sannhet og som er utnevnt i et politisk spill.
    Det blir det samme som å sette en ikke tørrlagt alkoholiker til leder for avholdsbevegelsen. Eller en person med kriminell legning til politimester. Selv ikke politiske ledere vil gjøre dette. Men når det gjelder den kristne kirke har de mistet fullstendig gangsynet. Den politiske kristendom som praktiseres i dag er helt ødeleggende. Kirke og stat må skilles og det fort.
    Ca.15 000 levende fostre drepes i mors liv hvert år i Norge. Siden likestillingsloven ble vedtatt i 1975 er ca. 500 000 levende fostre drept i Norge. Det siste hundreåret er kristenretten skiftet ut med en hedensk rett. Stadig flere kvinner og barn har marsjert inn i styre og stell i samfunnet og i den kristne forsamling. Advarsler om en slik tilstand finner vi i Es.3,12 hvor han roper i nød: ”Mitt folks herskere er barn, og kvinner råder over det. Mitt folk! Dine førere er forfører. Den vei du skal gå, har de ødelagt.” Konsekvensene kan du lese om i slutten på kap 3 og kap 4.
    I Håvamål sies det at det verste uår et folk kan oppleve er uår på menn.
    Midt oppe i denne samfunnsødeleggende kampen må vi menn huske at etter syndefallet var det Adam Gud kalte på og det var Adam som ble holdt ansvarlig. Det følger ansvar med styringsretten. Menn er pålagt å elske sine hustruer som Kristus elsker menigheten og ikke bruke dem til pornografisk forlystelse, utskrapningsgjenstander og så videre.
    Mange kvinner sier at de er kalt av Gud til å bli prest eller leder av en kristen forsamling.
    Et slikt kall kommer sannsynligvis fra en annen kant da Gud ikke kaller noen til noe som strider mot hans ord og orden. At kallet likevel oppleves sterkt understreker bare at han som står Gud imot, igjen hvisker kvinnen i øret, har Gud virkelig sagt. Når ulydigheten er blitt et faktum står hun tilbake som et ufrivillig redskap i opposisjon mot Guds orden. Dette betyr ikke at hun ikke er i stand til å tale store og mektige ord. Ord som ofte er preget av sterke følelser og som går rett til hjertet på de fleste mennesker kommer nettopp fra kvinner. Og mange trøstende ord tvinges fram av ønsket om å vise en medmenneskelig holdning. Men når denne medmenneskeligheten går foran Guds ord, blir det feil. En slik medmenneskelighet er ikke nødvendigvis det samme som ekte kjærlighet til sin neste. Å ufarliggjøre et livsmønster som for eksempel homoseksualitet er ikke ekte kjærlighet når en vet at Guds ord sier at dette fører til fortapelse. Følelser kan ikke frelse noen. Ekte tro, overgivelse og lydighet til Guds ord er veien. Alle kristne mennesker, både kvinner og menn, har plikt til å forkynne evangeliet om frelse gjennom Jesu verk på Golgata. Å elske sin neste som seg selv er å vise mennesker hva som fører til frelse og evig liv. Dette må gjøres med kjærlighet og takt og ikke med en kristen arroganse. Kristne menn som oppmuntrer til ulydighet sitter med det største ansvaret og vil for Kristi domstol bli bedømt deretter.
    Jeg er klar over at jeg med denne studie vil påkalle sterk uenighet, men jeg er villig til å underordne meg Guds gode orden fremfor menneskers uforstand. Stadig ber jeg om at Herren må forme meg slik han vil ha meg og ikke slik jeg selv vil være. Han overga seg for min og vår skyld. Plikter ikke da jeg å overgi meg til ham? Så får jeg da altså leve under nåden. Om mitt liv skulle vare i hundre år blir det likevel som et knips med fingrene i forhold til den evighet jeg skal få være sammen med ham.
    Herren trenger mer enn noen gang uredde menn og kvinner som tar et oppgjør med den moderne feministiske og liberale tenkning i kristne spørsmål. Vi må være en flokk som kaller vårt folk tilbake til en ortodoks bibelforståelse og arbeide for at kristenretten igjen skal finne rom blant oss.
Per A. Andersen

---