Vår arv vi kjennes ved
"- da vi har en så stor sky av vitner omkring oss,- -", (Hebr.12,1-2 ).

Overskriften er hentet fra tittelen på Bo Giertz’ hyrdebrev, som han skrev til menighetene i Göteborg stift etter at han var blitt utpekt til biskop i 1949. Hyrdebrevet har omfang som en liten bok, og er nå kommet ut i nytt opplag i Danmark. I boken gir biskop Giertz en gjennomgang av tre viktige epoker i kirkehistorien: Oldkirken, reformasjonen, og 1800-tallets vekkelser. Hver av disse tre perioder har gitt oss en arv som det er livsnødvendig å ta vare på. Dette ser Bo Giertz som et pastoralteologisk program for sin bispegjerning. Arven fra fedrene er styrken for fremtiden.

Det kan være nyttig å stanse opp for Bo Giertz snart 50 år gamle hyrdebrev, - uaktuelt er det såvisst ikke blitt. På mer enn ett nivå stemmer ordene om å kjennes ved sin arv til ettertanke. For det første lever vi i en kultur som i økende grad blir historieløs. Denne glemsel preger også kirke og kristenliv. Og når den blandes med den allmenne frykt for ikke å følge med tiden, å være "up to date", forklarer dette hvorfor også kristen-Norge er i ferd med å bli døgnfluenes marked. I sørgelig grad opplever vi at mange søker å "finne opp" kristendommen på ny. En vil belære apostler og profeter fordi en lever i den hovmodige overtro at vår tids erkjennelser når så meget lenger enn åpenbaringen i Guds ord gjør.

For det andre har det alltid vært slik i kirkens historie at fornyelse har sprunget ut av at en vendte tilbake til kildene. I første rekke gjelder dette en tilbakevending til en nye besinnelse på Den hellige skrift, der Skriften får spille rollen som kritisk overlys til alt kirkelig arbeid og alle kristelige påfunn. I stedet for bare å bli lest og anvendt i den grad en kan bruke den til legitimering og overbygning over det vi holder på med. Men dernest dreier det seg også om en takknemlig gjenoppdagelse av våre fedre i troen. Hver av de tre epoker i kirkens historie som Bo Giertz tar for seg i sitt hyrdebrev, har gitt sitt særskilte bidrag til det en kan kalle vår kirkes skatt. At der på hver sin måte også hefter utilstrekkelighet og skrøpelighet ved fedrene og disse epoker, betyr ikke at vi er berettiget til å kaste det hele over bord. Hva måtte vi ikke da gjøre med oss selv og vår tids menighets- og kristenliv! Vi har i stedet all grunn til å be med Brorson: "Kom, gi oss samme lys og kraft som fedrene har hatt!"

Når vi i vår kirke sammen med hele den vestlige kristenhet opplever en dyp og gjennomgående krise, innebærer det at veien til fornyelse ikke ligger i at vi kaster større eller mindre deler av arvesølvet over bord. Men at vi i stedet leter det fram fra sine nedstøvete gjemmer for å blankpusse det og gi det hedersplassen tilbake. Veien til fornyelse har aldri bestått i å finne på "noe nytt". Derfor sier Skriften: "Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler", (Jer.6,16 ).

Slik er det at en arv som er død, fordi en ikke er kongenial med den, alltid vil kjennes som en klamp om foten. Mens en levende arv derimot, vil virke fornyende og livgivende i møte med de utfordringer nye tider stiller oss overfor. På slike premisser blir arven fra fortiden den beste utrustning for fremtiden.

---