skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Vi trenger en profetrøst
Af Dag Risdal - "Åndskampen i himmelrummet"



I sin tid var Norge preget av ro, stabilitet, gudsfrykt og velsignelse. Mange var personlig kristne og søkte til bedehus og kirker for å få næring for sin tro på Frelseren. Det var flere betydelige vekkelser rundt i landet.
    Men tilstanden etter siste verdenskrig er blitt totalt forandret. Materialisme, verdsliggjøring og åndelig frafall har stadig mer tatt overhånd. I sporene etter dette har kriminalitet og utrygghet blitt dominerende. Som folk er vi stadig mer kommet inn i en tragisk åndskrise. Med sikte på Jesu gjenkomst, er dette rystende alvorlig: "Vær da også dere rede! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker" (Luk.12,40 ).
    Avsnittet i Luk 12,40-59 bør leses med ettertanke! For i Luk 12,48 følger et vekkende utsagn: " ... Hver den som mye er gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres."
    Dette siste ordet møtte jeg for noen år siden på en helt spesiell måte. En eldre, erfaren misjonær kom til å uttale følgende - ut fra Luk 12,48: "Jeg tror ikke det finnes et folk på jorden som har fått evangeliet og Guds ord så klart betrodd som det norske folk. På denne bakgrunn blir dommen over vårt folk desto mer alvorlig!" Det utsagnet har jeg ikke kunnet glemme! Et folk skal altså stå til ansvar - for Gud - etter det som er betrodd av Guds ord. Vi har som folk fått en dyrebar arv til forvaltning av Gud. Og det innebærer ansvar. I så fall kan dommen over vårt norske folk bli tung!
    Den 3. mai 2000 stod en kort, men alvorlig artikkel i avisen "Dagen" - med overskrift: "Avkristningen av landet vårt." Med tanke på all åndelig velsignelse som Herren har betrodd vårt norske folk, er dette bent frem uhyggelig! Bare ved tanken på dette alvor, blir en lammet!
    Og ikke lenge etter - den 20. mai 2000 - hadde Ragnar Hasting en meget alvorsfylt artikkel i "Dagen" med overskrift: "Vi trenger en profetrøst. "
*
Vi kan i fortsettelsen stanse ved noen detaljer i forbindelse med profeten Elias. Her er mye å merke seg - også i den åndskrise som vi nå er kommet inn i. Vi kan lære mye fra Israels historie. Tid skaper menn, er det blitt hevdet. I den mørkeste tid av Israels historie, griper Gud inn. Han oppreiser en av den gamle pakts mest markerte profeter - nemlig Elias: " .... Når tiden er inne, blir det sagt til Jakob og til Israel hva Gud vil gjøre" (4.Mos.23,23 ).
    Elias ble oppreist av Gud i en åndelig krise tid. Plutselig står han der - med disse myndige ord til den ugudelige kong Akab: "Det skal i disse år ikke komme dugg eller regn uten etter mitt ord!" (1.Kong.17,1 ). Typisk for Elias var at han stod for Guds ansikt med sitt liv og sitt kall. Da blir det ramme alvor, når vi får med Gud å gjøre i en åndelig krisetid.
    Hva var årsaken til at Elias fikk være et så avgjørende redskap? Jo, han var den rette mann - sendt av Gud - i Guds time! Det var hemmeligheten. Han talte dom til Israels frafalne konge og varslet årelang tørke som straff. Likeså plutselig som han kom, er han borte igjen.
    Men tre år senere byr, Gud ham på nytt å gå til kong Akab. I mellomtiden var han ved bekken Krit og hos enken i Sarepta, og undrene skjedde. Av dette kan vi lære: Profetens vei var Guds vei, og Guds vei er underets vei. Deres vandring var en vandring under Guds ledelse og derfor under Guds omsorg. På Karmels topp lå Elias på sitt ansikt for Gud i hellig selvovergivelse og siden under ørkenens gyvelbusk i trett selvoppgivelse. Men alltid var han for Guds ansikt! Han var kun støv i seg selv.
*
Selve navnet Elias betyr "Min Gud er Herren!" - et rikt og levende vitnesbyrd midt i en åndelig forfallstid. Hele hans livskall bestod i den tjenesten å føre sitt folk tilbake til den levende, Israels Gud. Som en oppsummering av hans livsverk, lyder det: " ... Og han satte i stand Herrens alter, som var nedrevet" (1.Kong.18,30 ).
    Denne ene setningen sier mye om en profets livsverk! Det må ha vært en betydelig åndsmakt med Elias, siden det lyder om døperen Johannes: "Han skal gå foran ham (Jesus) i Elias' ånd og kraft .... Han skal berede for Herren et vel skikket folk" (Luk.1,17 ).
    Å sette i stand Herrens alter - som var nedrevet - var ingen enkel sak i den åndssituasjonen som da rådet. Men selve navnet Elias - "Min Gud er Herren" - var uten tvil med å bevisstgjøre kallet for ham i den forfallstid han gjennomlevde. Hele hans liv og tjeneste  bestod i å føre et frafallent folk tilbake til Ordet og til Herren. Det var hans livsverk: "Han satte i stand Herrens alter, som var nedrevet" (1 Kong 18,30).
    Plutselig står han der - med sitt djerve og sterke budskap til den ugudelige kong Akab (1.Kong.17,1 ). Mye har gått foran som vi ikke kjenner til. Men det er rimelig å anta at Herren har gitt ham opphold ved et "ørken-universitet" - før han trer frem for den freidige kong Akab. Den som skal være et redskap for den levende Gud, må ha vært i stillhet før han trer i aksjon.
    Det er underlig å tenke på at Elias måtte være 3½ år i stillhet - før han kunne sette folket på valg: "Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba'al er det, så følg ham! (Ba'al står her som et bilde på tidsånden). Men folket svarte ham ikke et ord" (1.Kong.18,21 ).
    Akkordens ånd er av Satan - det klare standpunkt er av Herren! Å halte mellom sannhet og løgn mellom lys og mørke - er livsfarlig. Folkets taushet er et uhyggelig tegn på den åndelige tilstand. De var så smittet av Ba'aldyrkelsen og dens vesen, at de bare stod der uten å svare. De fattet ikke alvoret. Dette må ha vært et forferdelig øyeblikk for Herrens profet. Men spørsmålet blir til syvende og sist ikke hva folket på Elias' tid svarte, men hvor står vi i åndskampen?
    Dette er aktuelt. I dag er det lite reaksjon mot alt det nye som føres inn i Guds rikes arbeid! Det er ufattelig taust iblant oss. Vår kristen-generasjon har falt i søvn. Noen sier ifra, men de er ikke mange. Men slike "røster" får det ikke lett. Mange slo av der de skulle ha stått fast! En uttrykte det slik: Alle går i dekning, men Satan går frem! Det åndelige forfall var uten tvil større på Elias' tid enn på Josvas tid. Men hvordan er situasjonen i dag?
*
Profeten fulgte med i tiden - og han var orientert om åndskampen. Derfor kan han spørre: "Hvor lenge vil derre halte til begge sider?" Profeten merket en åndsmakt i folket, men med et annet fortegn enn i Guds ord.
    Elias var uten tvil bevisst på å stå i åndelig strid. For her gjaldt det striden mellom Kristus og Satan. Her var ingen nøytral sone mulig: "Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer" (Luk.11,23 ).
    Nå kunne Elias umulig legge ned sine våpen. Nå dreide det seg om liv eller død - frelse eller fortapeise - både for ham selv og for folket. Men Elias var også et menneske- under samme kår som vi (Jak.5,17 ). Han kom derfor med et hjertesukk midt i kampen: " ... Jeg er den eneste av Herrens profeter som er blitt tilbake, ... " (1.Kong.18,22 ).
    Én tilbake. Det kan være tungt å stå alene i den åndelige strid. Men det kan også være en velsignelse. Men faren er at Satan kan skyte inn tvilens piler hos den som står alene i åndskampen. Det ville være underlig om ikke slike tanker streifet Elias. Ikke en gang Obadja våget å stå ved Elias' side i den avgjørende stund!
    En mann med Gud ved sin side - er en majoritet! Slik er det blitt sagt. Den Herren setter alene, er han selv meget nær! Dette fikk Elias erfare nå. For nå skulle Gud selv felle dom i denne sak: "Den Gud som svarer med ild, han er Gud" (v 24). Og dette gikk folket  med på. Elias mente det slik at den Gud som svarer med ild, han er den eneste Gud! For Elias var saken avgjort på forhånd!
    Ba'als-profetene skulle ha den fordel at de fikk velge først, siden de var flest (v 25). Det som nå skjer i fortsettelsen, avdekker på en uhyggelig måte hedenskapets tomhet og fortvilelse! For å si det kort: "Men det hørtes ingen røst, og det var ingen som svarte" (v 26). Dette er summen av all avgudsdyrkelse til alle tider: Ingen røst - intet svar! På den måten står Karmel som en protest fra Elias mot Ba'al! Elias våget å stå alene - fordi han var viss på seier i åndskampen mot Ba'al! I tillit til Herren setter han alt på ett brett. Derfor er han rolig og sindig i alt han sier og gjør.
    Men så gjenstår hovedsaken, nemlig gjenreisningen av Herrens alter! "Da sa Elias til folkemengden: Kom hit til meg! Hele folket kom da bort til ham. Og han satte i stand Herrens alter, som var nedrevet" (1.Kong.18,30 ) .
    Å stå i åndskamp innebærer til alle tider to viktige ledd: et oppgjør med det falske og sataniske og en istandsettelse av det ekte og guddommelige! Det som Elias gjorde var å samle folket omkring en ruin - restene av et alter - der det tidligere var blitt ofret til Herren. Det hele kunne se smått og hjelpeløst ut, men i virkeligheten var det en åndelig rejormasjon!
*
Noe meget viktig skal vi merke oss her: Elias bygde ikke et nytt alter - noe som ville være mer naturlig og ,vekke folkets interesser. Nei, han gjenreiste det gamle alteret, det som folket hadde revet ned og som de ikke så noen verdi i. 
    Martin Luther gravde opp igjen "de gamle brønner" - da han vendte tilbake til rettferdiggjørelse av troen alene - som var blitt nedstøvet under Romerkirken. Hele åndshistorien vitner om at all sann fornyelse består i å vende tilbake til begynnelsen - som er Ordet Jesus), se Joh.1,1-3 .
    Her møter vi den Elias som ikke kunne gå på kompromiss. Elias tok ikke hensyn til menneskelige innvendinger. Han levde for Guds ansikt. Folkets fornyelse - på Elias' tid - i likhet med all sann fornyelse måtte komme ved å vende tilbake til HAM som er begynnelsen  (Åb.22,13 ).
    Elias stod virkelig i åndskamp. Og Herren sendte ild (1.Kong 18,38). Som en konklusjon på dette avsnittet kunne vi si: Måtte Herren gi oss nåde til å skjære gjennom alle falske tolerance-ideer i tiden og til å markere et klart standpunkt - og ta det helt! Men så var det intet mindre enn Israels åndelige arv det stod om.
*
Deretter fullbyrdes dommen over Ba'als-profetene. Det var nettopp dette som oppgjøret på Karmel siktet mot: "Da sa Elias til folket: Grip Ba'als profetene! La ingen av dem slippe unnat Og de grep dem, og Elias førte dem ned til bekken Kison og drepte dem der" (1.Kong.18,40 ).
*
Elias kunne ikke slå seg til ro med seieren på Karmel. Det var en ting som manglet - nemlig regn ovenfra. Men Elias var en bønnens mann. Det fremgår av Jak.5,17-18 . Om hans øye kun så blå, skyfri himmel, hører hans tros-øre "regnet suse" (1.Kong 18,41). Med andre ord: Guds svar og velsignelse er underveis! Mens kongen går for å ete og drikke, gikk Elias opp på toppen av Karmel og bøyde seg mot jorden med ansiktet mellom knærne (v 42).
    Elias var i bønn - han hadde forventning til Herren. Han bad om at velsignelsen ikke måtte utebli. Elias var altså i lønnkammeret: "Men du, når du bel', da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare" (Matt.6,6 ).
    Det kan hende vi må bøye oss sju ganger for å få et budskap fra Herren! For Elias var det ikke tilstrekkelig med en viss bevegelse i sjelene. Den avgjørende vekkelse var ikke kommet! Måtte Gud hjelpe oss til ikke å gi opp for tidlig!
    Hva bad Elias om? Han bad om regn og han ga seg ikke før han fikk det han bad om (Es.62,6-7 ). Men ventetiden kan være en prøvelse. Jeg vet at min himmelske Far vil lukke opp - men ikke før forberedelsen er ferdig. Men da er bønnhørelsen dobbelt herlig. Det skapes forventning!
    Elias bad, men det kom intet svar. Etter 1. og 2. og 3. og 4. og 5. og 6. gang kom hans dreng tilbake uten noe synlig resultat. Intet svar fra himmelen! For Elias var kanskje denne bønne-striden tyngre enn kampen mot Ba'als-profetene. Men den syvende gang, sa drengen: "Se, en liten sky, så stor som en manns hånd, stiger opp av havet! Da sa Elias: Gå opp og si til Akab: Spenn for og far ned, så regnet ikke skal hindre deg! (v 44).
    Måtte Herren gi oss troens øyne til å se rett og til å utnytte de små begynnelser til menneskers frelse. Elias' dreng ble i hast sendt til kongen (v 44). Det ble hurtig reiseordre. Men Elias sprang foran Akab - fordi Herrens hånd var over ham (v 46).
    Her ser vi betydningen av de "små", trofaste tjenere i Guds rike. Elias hadde en trofast medhjelper. Han sprang opp og ned uten innvendinger. Men det var han som brakte det første bud om bønnhørelse.
*
Om vi ser på helheten i 1 Kong 18, oppdager vi en forunderlig rekkefølge: Først ild - og så regn. Dommens ild vekker og kaller til omvendelse. Regnet strømmer ned som nåde. Her ser vi igjen lov og evangelium i funksjon!
    Herren bruker profeten i en konkret åndssituasjon - for å slå ned fiender. Gjennom profeten og hans budskap, møtes Gud og Satan til oppgjør. "Vi trenger profeter som Elias, lutret i ensomhet i Herrens nærhet og sendt med et myndig budskap: Ta standpunkt, vi trenger forkynnere og hellige menn og kvinner som kan hente ild fra himmelen. Vi trenger stridsmenn som ikke nøyer seg med de vundne seire, men som til enhver tid i stillheten forfølger seieren og bøyer seg mot jorden for Herren." (Fra boken "Elias" av Paul Nedergaard, s 115.)
(Fra "Åndskampen i himmelrummet" af Dag Risdal - Antikforlaget 2001 s.82flg. Shafan 16-04-08 )