Om åndelig søvn og sikkerhet
VOKT DEG FOR DEN ÅNDELIGE SØVNEN!
I Matt.25,5 sier Jesus om de ti jomfruer - både om de kloke og de dårlige - at «da brudgommen ga seg tid, slumret de alle inn og sov». Dette ser vi også nå: Det hersker en ubegripelig søvnaktighet og lun­kenhet iblant oss. Verden er død, sikker og forstok­ket. Hykleren bedrar seg selv år etter år med falsk kristendom og falskt håp. De vakte og troende blir glemsomme, søvnige og gjør usikre skritt, stanser på halvveien eller vender helt tilbake til åndelig død. Og årsaken er at brudgommen gir seg tid. Tiden faller lang og ensformig. Det skjer ikke noe underlig og usedvanlig, den ene dag er som den andre, det ene år som det andre, og det skjer ikke noen tegn på Herrens gjenkomst. De ugudelige trives og fryder seg i medgang, ser lykkelige, glade og trygge ut. Det blir gjort narr av dem som frykter Herren, de kom­mer ut for ulykker og motgang. Man forsømmer Guds ord og bønnen.
    Når de levende kristne blir søvnige, viser det seg på den måten at det åndelige synes ringe og mindre viktig for dem. De blir tilfreds med seg selv og stoler på seg selv. De er ikke tynget av synden, det er ikke noen strid mellom ånd og kjød, ingen frykt for fienden, ingen mistanke til seg selv -- som Peter hadde det da han forsikret om at han ikke skulle fornekte Jesus, eller David, som kastet lettsindige blikk på kvinnen uten å frykte noen fare.
    Men det som skiller den levende kristne fra den døde, er: Den første blir snart bekymret over seg selv, de får et blikk fra Frelseren som vekker dem, og går ut og gråter bittert. Når Gud må bruke ut­vortes ting som skal tukte dem, tar de advarslen og til hjerte, bekjenner sin synd og vil bli annerledes.
    Derimot er det tegn på at søvnen og sikkerheten er gått over til død, eller er tegn på falsk kristendom, når man fremdeles er tilfreds og trygg, ikke lar seg advare, men gjemmer, nekter og forsvarer synden. Eller de kan som de dårlige jomfruer ligne de kloke i alt det utvortes, men har ikke nådens liv og er­faring.
    De hører, de leser, de tror at tusen andre er bedratt, ­men de frykter ikke forat det kanskje kan være dem selv. De hører om tegnene på denne tilstand, men slår det bort.
    Det mest slående eksempel på denne tilstand er vel Judas. Han var en Jesu disippel. Han ble forherdet på den måten at han litt etter litt vendte seg til synden.­Tyveriene hans økte litt etter litt. For en Jesu disippel må først begynne med en liten synd, før han er i stand til å begå de største. Således er han den siste kvelden så forblindet at han kan høre Jesu ord: «Ve det menneske ved hvem Menneskesønnen blir forrådt! Det hadde vært godt for det menneske om han aldri var født» - uten å forskrekkes, kunne holde fast på sin forferdelige beslutning, kunne hilse sin herre med et kyss da bødlene la hånd på ham. Her ser vi hvordan forstanden er helt koblet ut når hjertet er forstokket.
    Av dette kan vi lære det som Luther uttrykker slik: «Den som ikke frykter for seg selv, har mest grunn til å frykte.» Han burde forskrekkes. For det er et forferdelig tegn på åndelig død når man ikke har mistanke til seg selv, når man lever i en hemme­lig synd, når man ikke anser synden som noe betyd­ningsfullt, eller når man er tilfreds med seg selv.
    På den annen side er det et utmerket tegn på at man er så våken, at man frykter for seg selv. Ja, de frykter også da når det ingen fare er, de har mis­tanke til seg selv, er engstelige for å bedra seg selv, er utilfredse med seg selv, og når de holder på å sovne inn, er de mest bekymret.
    Denne fryktens ånd har man når man våker, og den gjør at fårene holder seg nær til hyrden og kyl­lingene er bestandig under hønens vinger. De søker daglig Kristi rettferdighet, derfor er de bevart for det som skal komme, og er beredt til en dag å stå for Menneskesønnen.
    Hva sier Paulus? «Derfor er det mange skrøpelige og syke iblant eder; og mange sovner inn. Men der­som vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt. Men når vi dømmes, da refses vi av Herren, forat vi ikke skal fordømmes sammen med verden» (1.Kor.11,30-32 ) .
    Og Jesus sier: «Se, jeg kommer som en tyv. Salig er den som våker og tar vare på sine klær, så han ikke skal gå naken og de skal se hans skam (Åb.16,15 ). Men det jeg sier til eder, det sier jeg til alle: Våk! (Mark.13,37 ).

---