Bønn

Innledning

Bønn forekommer ikke bare blant kristne mennesker. I alle religioner finnes bønn, der alle ber på sitt vis. Når vi ser oss omkring i verden, forstår vi at det religiøse liv er svært mangfoldig. I Sør-Amerika tilbes moder jord. Ellers møter vi primitive hedninger som tilber ånder i stokk, stein og fjell. Det er noe som er nedlagt i menneskene at de er religiøse, og at de må ha en makt utenfor seg selv som de påkaller i sin nød. Det gjelder enten de kaller det Gud eller noe annet, det de tilber.
    Verdslige mennesker ber også. Når noe er tungt og vanskelig i livet, så ber de. Men de har ikke bruk for noen Frelser for det. Dette er alt sammen uttrykk for det som Skriften kaller ”verdens bedrøvelse som virker død” (2 Kor 7,10).
    Kristen bønn er noe annet. Det er det vi skal se på i denne artikkelen, og hvilken betydning den har for kristne mennesker.

Bønn i Bibelen

Første gang vi hører bønn nevnt i Bibelen er i 1 Mos 4,26: ”Set fikk en sønn og kalte ham Enos. På den tid begynte de å påkalle Herrens navn.”
    Bibelen taler om flere former som uttrykk for bønn:
· Den stille bønn
    ”Slik bad hun lenge for Herrens åsyn, og Eli la merke til munnen hennes. For det var i sitt hjerte Hanna bad. Hun rørte bare leppene, men stemmen hørtes ikke.” ( 1 Sam 1,12-13)
    ”Be uten opphold!” ( 1 Tess 5,17) Det er ikke meningen med denne formaningen her at du skal be høyt hele tiden, men det er nærmest et uttrykk for de stille sukk som former seg til en hver tid. Det har du anledning til hvor som helst, uten at du må stoppe opp i ditt arbeid.
· Lønnkammeret
    ”Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare.” ( Matt 6,6)
· Forbønn
”Framfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker” ( 1 Tim 2,1).
    Vi ser at Jesus ba mye. ”I disse dager skjedde det at han gikk opp i fjellet for å be. Og han ble der hele natten i bønn til Gud. Da det ble dag, kalte han til seg sine disipler, og av dem valgte han ut tolv, som han også kalte apostler” ( Luk 6,12-13). ”Men han drog seg tilbake til øde steder og var der i bønn” ( Luk 5,16).

Salmenes bok – en bønnebok

Du skal få være fri i dine bønner når du ber. Du skal få utøse ditt hjerte for Herren. ”Jeg utøser min sorg for hans åsyn. Jeg gir min nød til kjenne for hans åsyn” ( Salm 142,3). Men det kan også være godt å bruke faste bønner, og da tenker vi ikke bare på Fadervår, som Jesus har lært oss å be.
    De første kristne brukte mye Salmenes bok når de ba. Det skal du også bruke med stor frimodighet. Vi vil ta utgangspunkt i Kol 3,16: ”La Kristi ord bo rikelig blant dere, så dere lærer og formaner hverandre i all visdom med salmer og lovsanger og åndelige viser og synger med takknemlighet i deres hjerter for Gud.”
    Med salmer, lovsanger og åndelige viser tenkes det ikke her på for eksempel slike salmer som Landstads i salme­boken, selv om det er veldige mye godt i dem. Det tenkes på Salmenes bok i Bibelen.
    Salmene hadde en sentral plass blant de første kristne. Det ser vi blant annet i Apg 2,42, der det sies om de første kristne at ”de holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.” Her betyr bønnene trolig Salmenes bok. Det ser vi av Salm 72,20: ”Ende på Davids, Isais sønns bønner”.
    I Apg 4,24 leser vi om disiplene at de løftet ”samstemmig sin røst til Gud og sa: Herre, du som har gjort himmelen og jorden og havet og alt som er i dem!” Når vi ser på innholdet i bønnen de bad, ser vi at det er hentet fra Salmenes bok.
    For å vende tilbake til Kol 3,16, blir disse salmene her kalt ”Kristi ord”. Hvem regner salmene som Kristi ord? Men det er de i sannhet. Måtte vi bruke Salmene i vårt bønneliv. Da vil vi også oppleve at vi får mye å tale med Herren om, og vi vil bli velsignet med et rikere kristenliv.

Bønn og innstilling

Det er blitt sagt at bønn er kristenlivets åndedrett. Den som ikke ber til Gud, lever heller ikke med Gud. Det er en umulighet. Det er like sikkert som du puster. Slutter du å puster, så dør du. Derfor er kristenlivet et liv i bønn.
    Men det er mer enn det, mye mer. Det har med en innstilling til Gud å gjøre. Jeg overgir meg til ham, og tar imot det jeg da får. Jeg kaster meg i støvet for Herren i min avmakt. Så venter en noe som man ikke har på forhånd. Her har du den rette innstilling.
    Luther hadde den rette innstilling når han sa at ”når Gud og jeg er uenige om Guds vilje, så fortsetter jeg å be, inntil jeg vil som Gud vil. Og så er vi gode venner!”
    Innstillingen kan også være som tolleren i templet. (Lk.18,9-14). Der skal vi legge merke til tollerens bønn: ”Gud, vær meg synder nådig!” (v 13).
    Dette er ikke hvilken som helst bønn. Mange har bedt at Gud må være dem nådig. Men de er likevel ikke frelst. Uttrykket betyr: Vær meg nådig på forsoningens grunn. Tollerens hjerte var rettet på Jesus.
    Tollerens bønn er egentlig slik: ”Gud, vær slik mot meg, som du må være, når du ser lammet som er ofret for meg”. Her har vi tollerens rette innstilling. Jeg trenger syndenes forlatelse.
    Tolleren var fattig i seg selv, og trengte til at Herren forbarmet seg over ham.

Bønn og tro

Når du leser i Skriften, skal du legge merke til at bønn og tro hører sammen. ”Derfor sier jeg dere: Alt dere ber om i bønnen, tro bare at dere får det, så skal det bli gitt dere” (Mark 11,24).

Det er først da en kan be rett. Jesus møter en dag en kana'aneisk kvinne som hadde en datter som hun sier ”plages ille av en ond ånd”. Da skal du legge merke til hva Jesus sier til henne: ”Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og hennes datter ble helbredet fra samme stund.” (Matt 15,28) Her sier Jesus ikke bare at hun har tro, men at hun endog har en stor tro. Hun hadde tro på at Jesus kunne hjelpe, selv om det så helt håpløst ut. Dette skal du også gjøre. Du skal legge nøden frem for Jesus.

På den andre siden sier Jesus til sine disipler i Matt 6,30: ”Men kler Gud slik gresset på marken, det som står i dag og i morgen kastes i ovnen, skal han da ikke meget mer kle dere – dere lite troende?” Her kaller Jesus sine disipler for ”lite troende”. Men likevel hjelper han dem. I dag hører vi ofte at hvis en ikke har stor nok tro, så hjelper ikke Gud en. Dette er vranglære! Det er ikke størrelsen på troen det kommer an på, men hvem ditt hjerte er rettet imot. Troen er ingenting i seg selv. Den er bare et middel. Spørsmålet er hva troen griper og setter sin lit til.

Bønn er for de hjelpeløse

I Apostlenes gjerninger kapittel 9 leser vi om Paulus som ble slått til jorden av Herren. Han hadde tidligere vært så vond mot de kristne. Men nå møtte han Herren. Så ble det sagt til disippelen Ananias: ”Stå opp og gå bort i den gaten som kalles Den Rette. Og spør i Judas' hus etter en ved navn Saulus, fra Tarsus. For se, han ber!” (v 11) Ba ikke Paulus før? Jo visst. Men nå er det virkelig bønn. Av dette ser vi at bønn er egentlig for de hjelpeløse, og at det er å lukke Jesus inn i sin nød.
    Bibelskolelæreren Øivind Andersen fikk en gang et spørsmål om hva han ville gjøre i en vanskelig sak som dukket opp. Da svarte han: ”Dette vil jeg først tale med Herren om”. Med en gang var hans tanker rettet oppover til Herren. Det var fordi han selv var så hjelpeløs.

Forvirring om bønn

For en del år tilbake var mange samlet i Assissi for å be. De som var samlet, ba hver til sine guddommer. Det var buddhister, animister, muhamedanere, dalai-lama-tilhengere og andre som var samlet for å be. De ba ikke sammen, bare samtidig hver til sin Gud. Mange ba ikke en kristen bønn i det hele tatt. Den slags ”bønnemøter” må vi ta sterkt avstand fra.
    Utgangspunktet og sentrum i bønnen er Jesus Kristus. Uten ham finnes ingen bønn i betydningen å tale med Gud. ”Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg” (Joh 14,6). Islam fornekter Sønnen og tror ikke at Jesus er Guds Sønn, ett med Faderen, slik Bibelen sier.
    Grunnlaget for det nevnte bønnemøtet var ikke Jesu Kristi stedfortredergjerning. Det blir ikke noe bønnemøte i kristen forstand uten at en ber i den treenige Guds navn. Kristen bønn blir det først når vi ber i Jesu navn.

Bønn i Jesu navn

I Joh 14,13 leser vi: ”Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen”. Her ser vi hva det vil si å be i Jesu navn. Det er at du i din bønn ved tro påberoper deg Stedfortrederens rettigheter.
    Da jeg første gang skulle låne penger i banken, fikk jeg til svar at jeg måtte ha en kausjonist for å få lån. Han gikk god for meg. Da var det ikke noe problem for meg å få lån.
    Når du kommer til Jesus i bønn, kommer du i en annens navn. Du kommer i Jesu navn. I ham har du alle rettigheter. Der ligger garantien for å bli bønnhørt. Det er ikke kvaliteten, formen eller lengden på din bønn som er avgjørende (Matt 6,6-8). Bønn er en rettighet du har for Jesu skyld.
    Når du ber, kommer du til Jesus på hans løfter og hans regning. Det er for Jesu skyld Gud vil høre deg.


”Derfor må du si: Mine bønner er ikke dårligere, mindre hellige og velbehagelige for Gud, enn Paulus’ og de mest hellige menneskers bønner var. Årsaken er: I det som går på personen, erkjenner jeg gjerne at de levde et helligere liv. Men jeg kan ikke godta at de har noe fortrinn når det gjelder befalingen om å be. For jeg er overbevist om at Gud ikke hører bønn for personens skyld, men for sitt ords skyld, og den lydighet vi viser mot ham og Ordet” (Luther).
    Så skal vi ta Jesus på ordet, og gjøre bruk av den retten vi har fått – å be i Jesu navn.
”Atter sier jeg dere: Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen” (Matt 18,19).
    ”Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, for at deres glede kan være fullkommen” (Joh 16,24).

Den rette bønn

I bergprekenen underviser Jesus oss om bønn (Matt 6,5-15). Dette avsnittet begynner med ordene: ”Og når dere ber”. Dette uttrykket møter oss tre ganger (v 5.6.7). Det står ikke ”hvis”, men ”når”. Det står slik fordi Jesus regner med at bønn er noe som praktiseres daglig. ”Om morgenen hører du min røst, Herre. Om morgenen legger jeg min sak fram for deg og venter” (Salm 5,4).
    Jesus taler om både hyklere og om disipler. Han vil lære oss hva som er den rette bønn.
    På Jesu tid var det slik at bønn var et åndelig ideal. Derfor skaffet hykleren seg ære ved å be.
”Og når dere ber, da vær ikke som hyklerne. De vil gjerne stå i synagogene og på gate­hjør­nene og be, for å vise seg for folk. Sannelig sier jeg dere: De har fått sin lønn!” (Matt 6,5)
    Når hykleren gjorde som de fromme i bønn, var ikke det for å få hjelp fra Gud, men for å hevde seg. Hykleren bad i synagogen og på gatehjørnene, der var mye godt folk samlet. Han ville ha anerkjennelse av å vise seg frem. Denne faren er stor også hos oss. Når du ber på et møte, så kommer så lett tankene: ”Hvis han eller han sitter der... Nå får han høre hvordan jeg ber.” Jeg får det kanskje til å virke slik at jeg også har nød når jeg ber.
    Den beste kur mot den hyklerske bønn er å være alene med Gud i bønn, i lønnkam­meret. Der vil hykleren finne det vanskelig å be (se Matt 6,6).
    Det er ikke noe galt med felles bønn, men Jesus advarer mot de farer som offentlig bønn bringer med seg. De ligger meget nær. For det er så lett å ta hensyn til tilhørerne og tenke på hva de mener. Da ligger fristelsen til å be godt på lur. Gjør du det, får du yndest hos menneskene, men er blitt en hykler.

Bønn og lønnkammeret

”Du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare” (Matt 6,6).     Når Jesus taler slik, og lærer oss Fadervår, betyr det ikke at bønn er en privatsak. Nei, tror en det, legger en inn en mening i ordet som ikke står der. Kristendom er ikke noen privatsak. ”Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen” (Matt 5,14-16). Det Jesus vil vise oss når han nevner lønnkammeret, er at bønn er noe personlig mellom den troende og Gud.
    Det er heller ikke meningen at vi ikke skal be noen annen bønn enn Fadervår. Det har vi tidligere vært inne på. Men Jesus nevner den for å vise at disippelbønnen både er og skal være annerledes enn en hyklerbønn.
    ”Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord. Vær ikke som dem! For deres himmelske Far vet hva dere trenger til før dere ber ham” (Matt 6,7-8).
    Derfor må du stelle godt med lønnkammeret ditt, og finne deg et sted der du er alene med Gud. Der inne i lønnkammeret kommer selv- og skylderkjennelsen. Når du er alene med Gud bak lukkede dører, da dømmes hjertets tanker og råd. Da knuses selvtilfredsheten. Da kommer misunnelsen frem i lyset. Da kommer urenheten frem. Da nevnes synden med dette rette navn. Der gråter du over deg selv.
    Men du får også glede deg over at synden er sonet. Gud har brakt et skyldoffer. Han oppfylte alt det du skyldte. Gud la løsepengen på bordet. Hvilken løsepenge var det? Det var blodet! Se 1 Pet 1,18-19: ”For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam.”
    Du er forlikt med Gud. Gud reiste Jesus opp igjen, og gjorde ham levende for vår skyld. Så har han satt deg inn i de tapte rettighetene. Derfor er det så avgjørende at du får hvile i blodet. Det er det eneste som sletter syndene ut.

Bønn og bønnhørelse

Karismatiske retninger taler ofte om å "be i tro." Det er et bibelsk uttrykk (Matt 21,18-22).
    Det er bare det at de legger noe helt annet i det enn det vi har talt om ovenfor. Bare vi gjør det på den rette måte og har den rette innstilling, da svarer Gud, heter det. Men bønn er aldri en ”automat”, en måte å styre Gud på.
    Vi sier gjerne om bønnhørelse at vi skal få lov til å be til Herren, og legge nøden frem for ham, så greier han bønnhørelsen. Men er det sikkert at vi mener det? Dette at vi skal hjelpe til, stikker dypt i oss.
    Det er så lett å tenke mekanisk når det gjelder bønn: Hvis jeg har den rette oppskrift, så svarer og hjelper Gud. Mange taler hele tiden om at vi må be mer. Vi må ha disiplin over bønnelivet, og ha tro på bønnens makt. Og det er sant. Men så lenge dette står i sentrum for oppmerksomheten, har vi ikke fått tak i hva kristen bønn er. Det beveger seg hele tiden på lovens plan.
    Luther sier: ”Vi skal be uten å gi bønnhørelsen navn. Det vil si, vi skal ikke alltid foreskrive Gud hva han skal gjøre. Vi skal heller legge nøden frem for ham, så går det som i fortellingen om underet i ørkenen. Han visste selv hva han ville gjøre.”
    Gud svarer alltid på vår bønn. Men svaret kan bli annerledes enn vi tenker oss. ”Så sa han til meg: Frykt ikke, Daniel! For fra den første dag du vendte ditt hjerte til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt. Og på grunn av dine ord er jeg kommet” (Dan 10,12; jf. 1 Joh 5,14-15).

Bønn og ventetid

Flere kristne sukker over at Gud ikke hører deres bønn. De føler det er så stengt når de ber, og tenker at Gud ikke kan hjelpe dem. Grunnene til dette kan være flere. La meg peke på én, nemlig at bønnesvaret ikke samsvarte med det en ønsket seg og bad om.
Om Jesus leser vi: ”Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt” (Heb 5,7).
    Hva kan vi lære av Jesu bønn? Jesus bad om å bli frelst fra døden. Han ba tre ganger at kalken måtte gå ham forbi. Og merk deg: Han ble bønnhørt! Men svaret ble helt annerledes enn det han bad om. Jesus måtte gå veien om Golgata og døden. Han måtte komme inn under Guds vrede i ditt sted, for å kjøpe deg fri fra alle dine synder. Det var ingen annen vei Jesus kunne gå, hvis han skulle bli vår frelser.
    Når du ber og svaret blir noe helt annet enn hva du hadde tenkt, så skyldes ikke det at Herren ikke hørte din bønn. Han ser hva som gagner til enhver tid. Det er fordi han vil ha deg hjem til himmelen. Vi ser det i Joh 11 i forbindelse med at Lasarus var død. Jesus ble budsendt. Men han drøyer ennå to dager med å komme. Var det nødvendig? Det er ventetid i Guds rike.
    Faren med ventetiden er at en kan havne i synd og frafall fra Herren. Derfor må du være ekstra våken når bønnestriden blir hard og det drøyer lenge med svaret. Vi må tenke på Saul som ordnet opp på egen hand (1 Sam 13,8-14). Vi må også tenke på Israelsfolket, som ventet på Moses at han skulle komme ned fra fjellet. Da han drøyde, ”samlet folket seg om Aron og sa til ham: Kom, lag en gud for oss, en som kan dra foran oss! For denne Moses, han som førte oss opp fra landet Egypt – vi vet ikke hva det er blitt av ham. Han tok imot gullet og støpte det om og laget det med meiselen til en kalv. Så sa de: Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra landet Egypt! Da sa Herren til Moses: Skynd deg og stig ned! Ditt folk, som du har ført opp fra landet Egypt, har gjort en skammelig ting.” (2 Mos 32,1.4.7)

Bønn og nød

”Den dag jeg er i nød, søker jeg Herren” (Salm 77,3). Nøden – legemlig og åndelig nød – er noe som Herren ofte bruker for å få deg i tale. Det er fortalt noe underlig i 2 Sam 14. Der leser vi om Absalom, som sende bud etter hærføreren Joab fordi han ville ha en samtale med ham. Men han kom ikke. Han sende bud enda en gang, men fremdeles kom han ikke. Da sa Absalom til tjenerne sine: ”Se, her ved siden av meg har Joab et jordstykke hvor han har bygg. Gå og sett ild på det! Og Absaloms tjenere satte ild på kornåkeren” (2 Sam 14,29 flg). Da kom han til slutt.
    Gud har sendt bud på deg flere ganger. Gud vil ha deg i tale. Men du kom ikke til ham. Hva gjør Gud da? Da sender han nøden inn i ditt liv, slik at det blir mørkt og tungt for deg å leve. Hvorfor gjør Gud det? Da fikk du noe å snakke med Herren om. Jesus vil ha deg i tale. Det er hovedsaken. Får han det ikke på den ene måten, så finner Gud en annen vei inntil til hjerte. Det er fordi Han vil ha deg frelst hjem.
    I gamle dager, da det var seilskuter, talte man om medbør og motbør. Medbør var det som brakte skuten til det målet det skulle til på kortest mulig tid. Motbør var alt det som hindret skuten i å nå frem. Vi hører ikke så sjelden sagt om noen at de har hatt så og så mye motgang i livet.
    Spørsmålet er hvordan Gud tenker. Det som binder deg faster til Jesus og himmelen er medgang. Det som gjør at Jesus blir mindre kjær for deg, er motgang.
    Gud vil ha deg hjem til himmelen. Det er evigheten det står om, intet mindre. Så kommer det en dag da "Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen sa: Se, jeg gjør alle ting nye! Og han sier til meg: Skriv! For disse ord er troverdige og sanne” (Åp 21,4-5).

Da er du fri fra alt det som voldte deg smerte her på jord. Så skal du få være med Herren i all evighet. ”Trøst da hverandre med disse ord” ( 1 Tess 4,18).

---