De tre kors på Golgata
Kristendommen bygger på historiske kjensgjerninger som har
evighetsbetydning for alle mennesker. Bønnen fra den ene
ugjerningsmannen: "Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike", har
blitt Guds folk sin bønn og inderlige ønske gjennom alle tider, mens
spotten og hånen fra den andre ugjerningsmannen er blitt karakteristisk
for verdens barn.
Guds ord forteller at da Jesus ble
korsfestet på Golgata, ble to
ugjerningsmenn korsfestet samtidig, den ene på hans høyre side, den
andre på hans venstre.
Luk 23,33ff.
Rådsherrene og soldatene spottet og hånte Jesus. Det samme gjorde den
ene ugjerningsmannen, mens den andre irettesatte ham fordi han ikke
fryktet Gud.
Vi vet ikke hva disse to hadde gjort,
men sannsynlig var de blitt dømt
for opprørsvirksomhet. De hadde fått en rettferdig dom (i samsvar med
landets lover), men Jesus var blitt uskyldig dømt.
Ugjerningsmennene er bilde på menneskeheten. Alle mennesker er syndere
og mangler ære for Gud. I verden hersker syndens og dødens lov.
Salme 1 taler noe om syndens utvikling eller konsekvenser:
"Salig er
den mann som ikke vandrer i ugudelige folks råd og ikke står på
synderes vei og ikke sitter i spotteres sete, men har sin lyst i
Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt"
Sal 1,1-2.
Det naturlige menneske lever i og følger
verdens tanker, ønsker og
begjær, det vil si tidsånden. Det lytter til og følger rådene til
mennesker som ikke bryr seg om Gud, og de står sammen med syndere og
deler kår med dem. Til slutt sitter de sammen med spotterne og har ikke
noe mer til overs for Gud og det hellige enn latter, hån og spott.
Den ubotferdige ugjerningsmannen er et bilde på mennesker med en slik
holdning og livsinnstilling. Selv om han var dømt til døden og hadde
kort tid igjen å leve, spottet han Jesus, verdens eneste håp og
bergingsmann. Uten frykt for Gud døde han på sitt kors uten tanke på
dommen på den ytterste dag. Med et forherdet hjerte og sinn døde han i
sine synder. For ham ble Jesu korsfestelse et opptrinn og skuespill
uten noen som helst betydning. Satan og hans åndehær hadde fått
formørket den arme sjel slik at han ikke så noe behov for frelse. Det
ser ut for at de fleste mennesker dør i den samme stilling, uten tanke
på dommens dag.
Den andre ugjerningsmannen, derimot, kom til sannhets
erkjennelse. Han visste at han hadde gjort galt og at han var
rettferdig dømt. Men i sin nød, hjelpeløshet og anger så han døden i
øynene og vendte seg til Jesus. På samme måte som de av Israels folket
som var blitt bitt av giftige slanger i ørkenen, så opp mot
kobberslangen, så denne botferdige sjel på Jesus, verdens eneste
frelser som bar all verdens synd. Hør! Hvilke herlig budskap han fikk
høre fra Jesus: "Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i
Paradis!" Luk 23,43. Dette kunne Jesus si fordi han døde for syndene
til denne ugjerningsmann, ja, for hele menneskehetens synder. Denne
mannen ble frelst i den ellevte time og døde fra sine synder uten å ta
anstøt av Kristi kors.
Denne ugjerningsmannen er bilde på alle
botferdige syndere som i sin
nød og hjelpeløshet tar imot Jesus Kristus som sin Frelser og lever i
samfunnet med ham til siste dag på denne jord. Deres bønn er som
sangeren utrykker det i nr. 672 (v. 6 og 7) i Sangboken:
Hvem voldte al din plage,
din sjæl den mørke nat?
Hvem voldte dig den klage:
Min Gud har mig forladt?
Hvem har den kalk dig givet,
på korsets træ dig bragt?
Hvem har dig, som er livet,
i død og grav nedlagt? |
Min Jesus, du er såret
for mine synder så,
jeg burde have båret
den straf, som på dig lå;
se hid, her står jeg arme,
fortjente vredens ris,
min Gud, dig dog forbarme,
din nådes glimt mig vis! |
Jeg takker dig af hjerte,
af ganske sind og sjæl,
min frelser, for din smerte,
du ville mig det vel.
Lad mig, o Jesu Kriste,
ved troen holde mig!
Når øjnene vil briste,
da lad mig dø i dig! |
Vær du mit skjold og bue,
når jeg min afsked tar!
Lad mig dit ansigt skue,
som det på korset var!
Jeg derved sejer vinder
i troen, som sig bør,
dig til mit hjerte binder;
vel den, der sådan dør! |
| Fra
"O hoved, højt forhånet" - Den danske salmebog nr. 193 |
Arnulf af Louvain før 1250.
Paul Gerhardt 1656.
Frederik Rostgaard 1738.