Emmausvandrerne
Luk. 24,13flg.+45-53. 

Det var etter oppstandelsen og Jesus hadde vist seg for noen disipler og talt med dem. Og en tid etter kom Kristi himmelfartsdag. Da tar han avskjed, Jesu gjerning på jord var fullført. Da overlot han ansvaret til sine venner. De skal nå bringe evangeliet om Guds rike ut til alle folk.

Men først har han enda en samtale. - To disipler var på vei ut av Jerusalem til landsbyen Emmaus, og Jesus gav seg i samtale med dem. De skjønte ikke at det var Jesus og var forundret da han spurte om hva som hadde hendt. Alle visste jo det! mente de. Da skjer det noe på veien vestover:

1. Jesus åpnet deres forstand, v. 45.
    Vårt sinn og tanke er stengt og uklart for de åndelige ting. Det er som sangeren sier: Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne. Og Gud utvalgte ikke de vise og forstandige, 1. Kor. 1, 26f. Våre tanker misforstår Guds vei og vilje og er egentlig en hindring for oss. Derfor må Gud åpne slik at vi ser Guds vilje.
    En dansk oversettelse av Seidelin sier det slik: Han klarede deres tanker. Og Salme 119, 130 sier noe av det samme: Når dine ord åpner seg, gir de lys. Det er særlig to ting vi må få lys over i selve frelsen:
        a) Først at Jesus døde. Da ble all synd borte som domsårsak. Han sonet vår skyld og betalte vår gjeld. Uten et klart syn på dette ved Jesus, blir kristendommen subjektiv og usikker.
        b) Dernest Jesu oppstandelse. Det var et under, og det var seier over alt, døden og Satan, og den var en fullstendig godkjenning av frelsesverket. Dette må vi få tak i og ”forstå”.
    Det Jesus åpnet deres tanker om, var særlig at dette var skrevet om i GT. Tydelige profetier sa at Jesus skulle dø og stå opp igjen. Og det som står skrevet, må skje. I v. 44 sier han: Alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene, jfr. v. 27. I jødisk språkbruk var det et uttrykk for hele Skriften, det Gamle Testamentet. Og i v. 46 gjentar han: Så står skrevet. Jesus lot Skriften være autoritet og diskuterte aldri hva betydningen var. Det var i en slik samtale disiplene sa til hverandre: ”Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!” v. 32. Det er velsignelsen over å høre Guds ord om Jesus som tenner en brann i oss. Det er en felles erfaring for Guds barn. Derfor skulle vi skynde oss til Guds ord og bruke det flittig.

2. Jesus ba disiplene å forkynne, v. 47.
    Jesus skulle nå forlate dem, og hans venner skulle være Jesu stedfortredere. De skulle være forkynnere og tale Ordet. Kristendommen er en forkynnelsens religion. Gud ”fant det for godt å frelse dem som tror, ved forkynnelsens dårskap”, 1. Kor. 1, 21. Evangeliet skal videre ut til alle folk. Det er ikke nok med sosialarbeid, helse og skole, opplysning og en ny politikk. Hvis tyngdepunktet ligger her i misjonsarbeidet, vil vi svikte og arbeidet lykkes ikke etter Guds vilje. Kristendommen er en Ordets religion. Vårt oppdrag er i første rekke å tale Guds ord. Det har kraften i seg.
    Og Jesus sa hva vi skulle forkynne. Han har gitt oss hovedpunktene i talen vår (v. 47):
       
        a) Vi skal tale omvendelse. Det betyr å snu om, begynne et nytt liv, få et forandret sinn, som ordet betyr. Pontoppidan skriver om dette i sp. 675: ”Å omvende seg er av hjertet å kjenne, føle, angre og hate sine tidligere synder. Ja, det er å hate hele sin syndige naturs elendighet, lengte inderlig etter Guds nåde i Kristus og fatte et alvorlig forsett om å forbedre sitt liv.”
        En kristen som prøver på det, vil snart forstå at han klarer ikke det. Han må gå til Jesus her også og si: Omvend meg du, så blir jeg rett omvendt. Jer.31,18. ”Til Herren rett omvendt,” synger vi. Og prof. Hallesby talte sterkt om dette og sa: Du må ikke fuske i omvendelsen. Vi må innrømme at vi har forkynt omvendelse for lite i vår tid.
    Men denne talen er ikke ment som lov: at vi må gjøre noe for å bli frelst. Alt er nåde og gave i Guds rike.

        b) Vi skal forkynne syndenes forlatelse, v. 46.
    Synden er det store skille, Jes. 59, 2. Den må bort. Jesus har sonet alt og gjort opp saken med Gud. Men for å få del i den, må våre personlige synder bli tilgitt av Gud. Den ferdige frelse må bli min. Kristendommen er personlig, det er ikke et medlemskap i en kirke eller en organisasjon. I den første påske i Egypt, 2. Mos. 12, 7 blir det klargjort at hver enkelt måtte stryke blodet på sin dørstolpe. Det var ikke nok at lammet ble slaktet, eller at naboen hadde det i orden. Og det var ikke tale om glede eller følelse eller usikkerhet. Når blodet var strøket på, var det nok. Og når Gud har tilgitt våre synder, er vi frelst. Og det skjer ved bekjennelse av synd og tro på Jesu frelsesverk. 1. Johannes. 1, 7 og 9.
    Men dette skulle gjøres i Jesu navn. Og det betyr at vi skal bygge på hans forsoning og gjerning for oss. Påsken er grunnlaget for vår frelse.

        c) Frelsen gjelder for alle.
    ”Ikke en så ussel er, at ei Jesus har ham kjær.” Vi må alltid inkludere alle i vår forkynnelse, på den måten at alle kan bli frelst som går den vei Gud har gjort i stand. Vi har ikke lov å si at noen er utelatt og ikke bestemt til frelse. Misjonen gjelder alle folk og hver enkelt individ. For alle trenger frelse. Det er godt å kunne si og synge: Kom til din Frelser, oppsett det ei …

3. Jesus ba dem om å vitne, v. 48.
    Vi skal ikke bare tale og formane og si hva andre skal gjøre. Som kristne skal vi bevitne at det er sant. Disiplene hadde sett Jesus i levende live etter oppstandelsen. Og de kunne si med tyngde: Jesus stod opp fra de døde. Det er et sterkt vitnesbyrd om at han er Gud. Vi har også sett ham – i troen og i Ordet. Og vi kan si med sannhet: Jesus lever, han har frelst meg og gitt meg et nytt håp. Et vitnesbyrd har stor kraft i seg, for det er selvopplevd. Her er kanskje mye tørr preken iblant oss. Hvor er egentlig vitnesbyrdet? Salme 40 er et fint eksempel på et vitnesbyrd. Der sier salmisten: Han drog meg fra fordervelsens grav og satte mine føtter på en klippe.
    Lekpredikanten Sven Foldøen sa en gang: De nyfrelste er de beste vekkelsespredikanter. For de hadde vitnesbyrdet. Alle kristne har det, noen i ord og andre i livet. Det må aldri stilne.

4. Jesus velsignet dem, v. 50-51.
    Han løftet sine hender og velsignet dem idet han ble tatt opp til himmelen. Slik skulle vi også leve vårt liv under Jesu velsignede hender. Der er å være i Guds vilje med vårt liv. Da behøver vi ikke å klage og syte, men gå frimodig der han peker og åpner vei.
    Det er godt å være der: under de blodige, naglemerkede hender. Det er velsignelsen, å leve i Jesu forsoning og frelse. Men de som stod der, var de omvendte som hadde fått tilgivelse for sine synder. Og da gikk de tilbake til Jerusalem med stor glede, v. 52. De tilbad og priste Gud i templet. – Etter pinsedag gikk de så ut i all verden som vitner og forkynnere. Det er også kallet til oss.

---