Forkynnelse i vår tid? Kjenner du tiden?
Jeg har møtt folk som ikke bryr seg om å kjenne sin egen tid og sin egen verden. De lever her og nå, sier de, og bryr seg ikke om verden utenfor seg selv. Trolig befinner mange seg i den gruppen. De har trolig en større porsjon egoisme i seg enn mange andre. 
    Men er det nødvendig? Vi kan stille spørsmålet: Hvor er det nødvendig å kjenne sin egen tid?

Som kristen er det lett å svare på det. Bibelen gir oss noen hint om å se hvor langt fram vi er kommet i åndelig utvikling. Sett på denne måten lever vi som på et strek med et mål der framme. Og vi spør: Hvor langt er det til vi er ved porten?
    En annen side ved tiden er det vi fyller den med. Som kristne spør vi da: Lever vi etter Guds plan og vilje? Fyller vi dag og tid med det Gud ville?
    En annen side ved dette er: Hvordan er det med arbeidet for Gud i denne tiden? Nå tenker jeg ikke på hvor mye vi gjør eller hva vi gjør i Guds rike. Det er nok høyst forskjellig for den enkelte. Men spørsmålet er heller: Hvordan gjør vi det? Arbeider vi for Gud slik Gud ønsket og ville det? Det er virkelig alvorlige saker å stanse for.
    Da kan vi tenke slik: Det er kanskje bedre å gjøre lite i Guds rike, men gjøre det rett! Det er lett å misforstå en slik setning. Skal vi ikke gjøre mest mulig? Og få flest mulig med oss? Slik tenker noen.
    Men kanskje vi må tenke annerledes. Når vi ser på de store flokkene som noen ganger samles, kan vi undres: Er alle disse menneskene egentlig frelste? Eller er de bare ”kommet med” i flokken rent sosialt? For hvis ikke hjertet til unge og eldre er rammet av Guds dom over våre synder, og på det grunnlag søker nåde og tilgivelse hos Jesus, er der ingen frelse. Da er de nok kommet inn i et miljø som har kristent fortegn. Men er de gjenfødt?
    Det er rett at dette kan være et første steg eller trinn på veien. Men jeg tror faktisk at faren er større for at mange slike mennesker vil slå seg til ro i miljøet og tro at det er nok. De tror altså at de er rette kristne uten å ha gått inn gjennom den trenge porten.
    Mon ikke vi her er midt i tiden vi lever i? Men kjenner vi den – dvs. forstår vi at folk kan føres vill midt i kristenheten og ved en slapp og snill forkynnelse?

Det er klart at noen kanskje vil misforstå dette og kalle det dom og unødig kald kritikk. Men hvis det nå er sant? Har jeg med min forkynnelse ført mennesker til porten, men ikke vist dem inn slik at de kan bli frelst? Jeg må si at jeg nå i alderdommen skjelver ekstra mye nettopp for dette.
    Er sløvheten og frafallet i de kristne kirker og organisasjoner et resultat av en feilslått forkynnelse de siste tiårene. Kjenner vi den tiden – i vårt eget liv? Da står mange av oss foran et alvorlig oppgjør med Gud.
    Vi må tenke og se at Bibelen taler alvor og veldig nøyaktig når det gjelder frelse. Den taler om en trang port, en smal vei, at få finner den…. Og den taler om lovens krav, om å få en lukket munn og at alle må stå skyldige for Gud. De må bli ferdig med seg selv og oppgi alle håp om å hjelpe Gud med frelsen.

Det er bare de som gir opp og kapitulerer innfor Den Hellige Gud, som i det hele tatt søker frelse. Ingen kapitulerer og ”overgir seg” til Gud, før de har brukt opp og mislykket med alle sine egne forsøk på å bli frelst. Det er en felles erfaring for alle sjelesørgere fra eldre tid. Bo Giertz skriver f. eks. i ”Troen alene”. Herr Peder sa til Andreas: Jeg har jo sagt deg at du aldri kommer til å forstå dette før du engang kommer i sjelenød.” Senere sier Peder om Andreas: ”Først og fremst trenger han å høre hva synd er. Ingen kan forstå evangeliet som ikke kjenner synden på rett vis.”
    Et ord av Ludvig Hope skal vi også nevne her: I boka I liv og i død sier han: Den som ikke kommer inn under kravet fra Guds lov og blir stående fast, kan aldri lære å kjenne Kristus som frelser, om han så har det klareste syn på evangeliet.
Slik var den ”gamle forkynnelsen” på dette punkt. Har vi den nå?

Man kan samle en mengde mennesker ved god og forrykende fersk musikk og kjappe og aktuelle prekener. Folk kan bli interessert og begeistret, og til og med aktive i kristent arbeid – uten å være født av Gud. For det blir man bare i den trange porten.
    Mye mer kunne vi si om dette, men jeg tror du forstår poenget. Kjenner du den tiden?

---