Kristendommens sjibbolet
1 Tim 2,4-6.
I Dommernes bok kapittel 12 kan man lese om
hvordan Israels dommer Jefta fikk efra’imittene
imot seg. Jefta samlet da sine menn for å slå dem.
Han stengte vadestedene ved Jordan, og hindret
slik efra’imittene i å komme over elven. Når disse
kom, og forsøkte å ta seg over elven, spurte Jeftas
vaktposter hver enkelt: ”Er du en efra’imitt?”
Om han svarte nei sa de til ham: ”Si sjibbolet!”
Dette ordet uttalte efra’imittene annerledes enn
israelittene. De kunne ikke si ”sjibbolet”, men sa
i stedet ”sibbolet”. Dette ene ordet, ”sjibbolet”,
avslørte om den som skulle over elven var en
efra’imitt. På dette ene ordet hang liv eller død.
Da må vi spørre: Har Guds folk her på
jorden
noe spesielt kjennetegn, noe spesielt ”sjibbolet”?
I møtet med døden, da det siste åndedrag er
trukket, hjertet har sluttet å slå, evighetens porter
åpnes, og man skal over dødsfloden, da er det
alvor. Da gjelder det liv eller død, himmel eller
helvete. Ja, hvordan er det? Har det åndelige
Israel noe spesielt kjennetegn, noe spesielt ”sjibbolet”
som viser at de tilhører Guds folk? I 1
Tim 2,5-6 står det:
”For
det er én Gud, og én
mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket
Kristus Jesus, han som gav seg selv til en
løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid”.
Legg merke til ordet ”mellommann”. Jesus
har som vår mellommann stilt seg mellom oss og
Gud da han fullbrakte soningsverket på korset.
Det står om Jesus at han
”gav seg selv til en
løsepenge for alle” (v 6). Løsepengen var Jesu
dyre blod, hans uskyldige lidelse og død som
utslettet vår syndeskyld og forlikte oss med Gud.
Jesus har ved sin lydighet, død og oppstandelse
utført sitt embete som mellommann.
Men Jesus utfører fortsatt sitt embete
som
mellommann, i den forstand at han nå i himmelen
som vår yppersteprest trer fram for Gud.
Hebreerbrevets forfatter skriver i
9,24:
”Han
(Kristus) gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares
for Guds åsyn (svensk: träda fram inför
Guds ansikte) for vår skyld”. For hvilke mennesker
er det Jesus trer fram for Guds ansikt? På
hvilke mennesker sikter ordene
”for
vår skyld”?
Et evighetsviktig spørsmål – kristendommens
sjibbolet. Hvilke mennesker har Jesus som sin
forsvarer og talsmann innfor Faderen? Hvem blir
frelst fra den evige død til det evige livet? Jo, det
er de som kommer til Gud ved Jesus. I
Hebr 7,25
står det om Jesus:
”Derfor
kan han også fullkomment
frelse dem som kommer til Gud ved ham, da
han alltid lever til å gå i forbønn for dem”. Her
framholdes Guds barns spesielle kjennetegn –
kristendommens sjibbolet – nemlig at de kommer
til Gud ved Jesus. Det eneste som gir dem trøst
og frimodighet innfor Gud er Jesu soningsverk.
Lammet er dyrebart for dem. De ser seg selv som
helt fortapte, men søker nåde og barmhjertighet
hos Gud. I sin bønn viser de til Jesus, Guds
Sønn, Guds Sønns blod. Hebreerbrevets forfatter
uttrykker det med følgende ord:
”Brødre,
vi har
altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen”
(
10,19).
Lina Sandell ber i følgende vers:
Se ei på meg, se ei på meg,
se på din Sønn,
o Gud!
Se på hans sår og se meg ren
i hans forsoningsskrud!
For om du ser meg uten det,
ei
finnes håp for meg.
Da kan jeg ei bestå en dag,
et
øyeblikk for deg.
|
Se ei på meg, se på din Sønn,
jeg er i syndens
makt.
Jeg veket er fra dine bud
og vraket har din
pakt.
Min bedre eller verre stund
er like ens for
deg,
for hver en stund jeg syndig er,
o Gud, se ei
på meg!
|
Nei, kjære Gud, se bort fra meg
og se på Jesus
Krist,
Hvis død og blod på korset har
betalt min
skyld for visst.
Ja, han er min rettferdighet,
min
hellighet, mitt alt,
for han har godtgjort alt for
meg,
ja tusenfold betalt.
|
Disse versene har blitt til hjelp for mennesker
som er fattige i ånden, slik at de kan se bort fra seg selv, og i
stedet se på Jesus. Disse versene
viser noe av hva det vil si å komme til Gud ved
Jesus.
Jesus priser dem salige som er fattige i
ånden.
De er ribbet for alt sitt eget. De lar ordet straffe
og dømme seg selv og sitt hjertes synder – så
har de bare Jesus igjen. Deres eneste trøst blir
hva mellommannen Jesus har gjort og hva han
er for dem. De trenger igjen og igjen få høre at
deres synder er tilgitt i kraft av Jesu blod. De
trenger å få høre at Jesus er deres rettferdighet
og hellighet.
”Han
fullgjorde, vad vi borde, och
blev vår rättfärdighet”. Nå blir det viktig å la
seg bli ledet av Herren, og daglig væpne seg med
evangeliet, med hva man har i Kristus. Guds ord
i det daglige livet blir viktig. Det er jo mat for
sjelen. Det formes en bønn til Gud: ”Herre, bevar
meg fra alle avveier. Herre, hjelp meg til å vandre
etter dine bud”.
Nå har vi stoppet litt opp for
kristendommens
sjibbolet, det som spesielt kjennetegner Guds
folk. De går ikke utenom Jesus. Lammet er dyrebart
for dem. De trenger Guds tilgivelse, og vil
akte på hans ord. De skammer seg ikke ved Jesu
dyre blod, det eneste som kan frelse et menneske
innfor evigheten, i møtet med den Hellige.
Du som sukker over din likegyldighet og
synd,
og som tigger om nåde og hjelp – du skal få tro
at løftet i
1.Joh 1,7 også gjelder deg: ”
Jesu, hans
Sønns blod renser oss fra all synd.” Du får tro
som det står, og du har som det står.
Til slutt en sang av Andersson-Kristensson,
1952:
Vad är ditt hopp för evigheten,
vad är den
grund du vilar på?
Skall du en gång nå saligheten,
skall sist du utanför få stå,
till evigt mörker bort
få gå?
|
Vad är mitt hopp för evigheten,
O Jesu, fråga
mig var dag!
Du grunden är till saligheten,
allt
annat hopp ifrån mig tag
och utav nåd mig till
dig drag!
|
Du kom hit ned i rätta tiden
och göt ditt
blod på korsets stam.
Du ensam stred den hårda
striden,
uti din död du seger vann
och blev vårt
hopp, o du, Guds Lamm.
|
(Overs: J. E. Aasmundtveit)
