Sann trygghet

Sann trygghet ( Joh 14,1-11)

La ikke deres hjerte forferdes! Har du opplevd å være livende redd for noe? For eksempel mørkredsel, eller angst for brann eller innbrudd eller noe annet utenfor deg selv, som du føler deg ute av stand til å kontrollere selv? Eller det kan være i forbindelse med sjukdom. Det kan være at du har oppdaget en unormal klump på kroppen, og så jager frykten gjennom deg: Tenk hvis det er kreft!
    Og så kommer det noen og vil trøste, og så sier de til deg: Du må ikke være redd! Men det hjelper bare så lite. For årsaken til redselen er jo ikke fjernet, og redselen går det ikke alltid an å styre med en ordre. Det vet de som har prøvd angst og fobi og dødsfrykt.
    Eller trøstepersonen prøver å bagatellisere faren ved å si: Det der er da ikke noe å være redd for! Og så greier ikke alltid trøstepersonen selv å skjule sin frykt.

Disiplenes situasjon

I teksten gjelder det disiplene, og de er livredde! De er samlet i salen i Jerusalem på skjærtorsdag kveld. Mange tanker og ord og inntrykk om framtiden roterer i hodene deres. Det er så mye de ikke forstår, som frelseren har sagt. De er preget av tanker om oppbrudd og avskjed med den mesteren de har vært sammen med i 3 år, og de går en usikker framtid i møte.
    De har på en måte forstått at Jesus skal gå fra dem. Men hvor han går hen, og hvordan han skal forlate dem – det hefter det stor usikkerhet ved. Det merker vi også i teksten: "I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.
    Men Tomas sier til ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien?"
   
Så har de vært vitne til noe mistenkelig med en av vennene som dyppet brødet i begeret sammen med dem. Det var Judas, som forsvant fra måltidet – i tråd med noen mystiske ord fra mesteren om en som skulle forråde ham til fiendene.
    Og så hadde Peter nettopp fått seg en muntlig ørefik, en uhyggelig forutsigelse om at han tre ganger skulle komme til å fornekte Frelseren før hanegal neste dag.
    Jesus hadde også sagt disse forferdelige ordene om disiplene, spesielt henvendt til Peter: "Simon, Simon! Se, Satan krevde å få dere i sin makt for å sikte dere som hvete" ( Luk 22,31). Historien om Job som Satan fikk tillatelse av Gud til å ta fra alt unntatt livet, kunne de. Satan ville også sikte dere. Det fôr som elektriske støt gjennom de spente disippelnerver. Og spørsmålet meldte seg: Ville Jesus tillate at også disiplene skulle utleveres i Satans hender, for å tyne ut av dem den siste rest av åndelig og legemlig liv, slik Job satt ensom og syk i askehaugen og skrapte seg med potteskår? For Jesus sa jo ikke nei til Satan?
    Så hadde Jesus talt om at de skulle ha trengsel i verden og bli forfulgt. – En kunne bli livredd av mindre!

Jesu sjelesorg

I denne anspente og urolige situasjonen kommer Jesus med formaningen: La ikke deres hjerte forferdes! Ikke bare som et fint ønske, men som en befaling: Vær ikke redde!
    Hva slags sjelesorg er dette?

Det er sjelesorg av første klasse vi hører om her. For når mennesker oppfordrer oss til ikke å frykte, så vet vi at ofte er de menneskene like redde og har selv liten kontroll over det som framkaller frykten. Jesus begrunner derimot formaningen med noe absolutt sikkert og holdbart: "Tro på Gud, og tro på meg!" Det vil si: Stol på Gud og klyng deg til Jesus! Når det virkelig kniper på og du ikke vet verken hjelp eller råd, så vend blikket ditt bort fra faren og bort fra deg selv og all menneskelig hjelp. Kast all bekymring på ham! Legg all din sak i hans hånd. Velt din vei på Herren.

Peter hadde for kort tid siden forsøkt å vise seg sterk og mandig i farens stund, da Jesus antydet den ensomme lidelsens og dødens vei. "Peter sier da til ham: Herre, hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? Jeg vil sette mitt liv til for deg". Han var en sann og hengiven disippel, som ville følge sin mester, om så var inn i døden. Men Jesus svarer: "Vil du sette ditt liv til for meg? Sannelig, sannelig sier jeg deg: Hanen skal ikke gale før du har fornektet meg tre ganger" ( Joh 13,37f)
    Jesus visste at det var umulig for disiplene å bære den lidelsens kalk han selv måtte gjennom for å bære lovens forbannelse i all sin gudsforlatthetens gru. Særlig kort vei var det til fall dersom de kom i egen kraft og i tillit til seg selv. Og bak i buskene lurte altså Satan for å plukke dem ut av solden og knuse dem mellom fingrene sine akkompagnert av sin djevelske latter.
    "I denne natt kommer dere alle til å ta anstøt av meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden, og hjordens får skal bli spredt" ( Matt 26,31). Det var situasjonen. Likevel sier Jesus: La ikke deres hjerte forferdes!

Jesu angst

Hva slags sinnsro var Jesus utstyrt med? Han hadde jo selv levd i verden og virket med ord og gjerninger blant en ond og vanartig slekt, som ikke kjente sin besøkelsestid. Jesus visste hva verden har å by på for troens folk. Jesus var selv forferdet inntil døden. Han sa: "Men en dåp har jeg å døpes med, og hvor jeg gruer til den er fullført!" (Luk 12,50). "Nå er min sjel forferdet!" ( Joh 12,27).
    Kunne han ikke si de samme ord til sin egen sjel som han sier til disiplene: La ikke ditt hjerte forferdes? I sin sjeleangst spør han: Hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time! Nei, det var jo det Peter hadde foreslått, og som egentlig var en satanisk tanke: Vik unna lidelsen og døden, og velg en lettere vei, Jesus!
    "Men nei, derfor er jeg jo kommet til denne time" (Joh 12,27).
    Jesu sjeleangst og gudsforlatthetens mørke var det grunnlaget Jesus kunne bygge de sjelesørgeriske ordene på: La ikke deres hjerte forferdes! Ikke vær redde, jeg skal passe på dere og forsvare dere! Som den gode hyrde vil jeg også sette livet til for dere! Vær frimodige, for jeg har overvunnet verden!

Jesus er veien

Som følge av sin stedfortredende død for syndere og sin seier på oppstandelsens dag kunne han etterlate disiplene sin himmelske fred. "Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!" ( Joh 14,27). I motsetning til ethvert annet menneske hadde Jesus full kontroll med forferdelsens årsak og fiendenes angrep! Han kunne styre det alt slik at Skriften ble oppfylt og han rolig kunne si: Det er fullbrakt! Far, i dine hender overgir jeg min ånd.
    Han som var forlatt av Gud, fordi all verdens synd og skam ble lagt på ham, han overgav sin ånd i Faderens hånd. Han gikk foran og viste veien. Han er selv veien. Og derfor viser han disiplene den samme vei:
    "La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud og tro på meg!"

Og så gjelder disse ordene også deg og meg! Uansett om jeg leser dem, om de blir messet fram, om de blir uttalt på den mest åndfulle måte: Ordene er Jesus, de er Ånd og liv for knuste hjerter.
    Disiplene var forvirret. Du har kanskje opplevd når du står og fisker, så plutselig roter senen seg til, og det er umulig å vikle det ut igjen. Selv far må gi opp. Slik floker ofte de åndelige tingene seg sammen også for oss. Alt blir så innviklet og uklart. Det er så mye å forholde seg til i kristen sammenheng, for noen blir det så dødt. Andre synes alt blir tillatt. Vi finner oss ikke til rette. Troslivet går liksom i oppløsning. Hjertet blir forferdet.
    Uro over å ikke forstå Guds ord til frelse er en del av de troendes angst i verden. Guds ord er gitt for at det skal gjøre oss vise til frelse ved troen på Jesus Kristus ( 2 Tim 3,15). Og ordet skal være en lykt for vår fot og et lys på vår sti til himmelen ( Salm 119,105). Da blir det ekstra forferdelig når mennesker i sjelenød føler at ordet er stengt og uforståelig.
    Tomas visste ikke veien til Faderen, enda Jesus hadde forklart veien nøye gang på gang. Følg meg, hadde Jesus sagt. Men så sier han: "Tro på Gud og tro på meg!" – "Jeg er veien og sannheten og livet."

Jesu trøst

Det som Jesus har forutsagt til disiplene, om trengsel, om sorg og forfølgelse, det gjelder for så vidt også alle troende. Men så gjelder også trøsten fra Jesu munn ethvert Guds barn. I din nød og fortvilelse skal du få tro på Gud – den allmektige himmelens og jordens skaper, han som elsket verden så dypt og inderlig at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Og du skal få tro på Jesus Kristus, som gav sitt liv til en løsepenge for syndere.
    Klag din nød for ham, for han forstår din svakhet. Han vet at du er støv. Disiplene hadde mange spørsmål og uavklarte sannheter som de grublet på og samtalte med hverandre om. Når de bare gikk til Jesus – Ordet – så ble de vise til frelse. Men de måtte også tåle tilrettevisning i svaret fra Jesus.
    "Filip sier til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss! Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld" ( Joh 14,8-11).

Det spørs om det ikke ofte er slik også med deg og meg, at vi har hørt og vet så inderlig vel hvor trøsten og freden er å finne, men så ligger det et dekke over hjerte og sinn, og så forvirres og engstes vi likevel. Når vi så går i sjelesorg hos Jesus, så må han svare: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke?

Avhengig av Jesus

Det er jo slik at en kristen alltid er avhengig av Jesus, ikke bare i omvendelsestiden. Luther har sagt at troen oppstår i bot og bevares i bot. Når vi da vet at troen er det øyet vi ser Jesus med, så må vi ikke fortvile om øyet er svakt og fullt av tårer. Et tårefylt øye er også et øye. Et øye som lengter etter å se er også et øye.
    Det fins en angst og en sorg som er positiv, fordi den leder til Gud igjen. Det er sorgen over syndene – ikke over andres synder, men over mine egne synder og mitt eget svikefulle hjerte. For en slik sorg er etter Guds sinn og styrker troen.
    Derfor kunne Paulus si til sorgtunge korinterne: "Men jeg gleder meg nå, ikke over at dere fikk sorg, men fordi dere ble bedrøvet til omvendelse. For den sorg som kom over dere, var av Gud, for at dere ikke skulle lide noen skade på grunn av oss. For bedrøvelsen etter Guds sinn virker omvendelse til frelse, som ingen angrer. Men verdens bedrøvelse virker død ( 2 Kor 7,9f).

---