Se på Jesus!
Heb 12:1-2. Det er mange ærlige og kjempende kristne som opplever at de stadig lider nederlag i kampen mot synden. De ber om seier og tar seg sammen, men gjør igjen og igjen den erfaring at synden vinner seier over dem. De frykter at hele deres kristendom derfor bare er hykleri. Det er en farlig stilling å være i. En står i fare for å gi opp kampen i mot synden og kjødet og gi seg synden i vold eller slå seg til ro i sin stilling og unnskylde sin synd og ufarliggjøre den med en eller annen overfladisk trøst til Guds nåde. Da har en også begynt på en vei som sakte, men sikkert kan føre en over i likegyldighet og kjødelig sikkerhet, hvor en blir avstumpet i sitt hjerteliv, uten riktig glede i evangeliet og uten riktig sorg over synden. Kampen og striden opphører og alt er på det jevne. Da har døden inntrådt, selv om aktiviteten fortsatt er på topp, selv om en i det ytre fortsatt har sin gang i den kristne forsamling.
    Men det er en annen vei som Skriften anviser. Den har et ord til den som kjemper og lider nederlag i kampen mot synden. Det er ikke dom og anklage, men det er løfter. Jesus vil ikke knuse det knekkede rør og ikke slukke den rykende veke. Han vil frelse.
    I Heb 12 minnes vi den sky av vitner som kapitlet foran har talt om. Det handler om dem i den gamle pakt som seiret. De seiret, enda de aldri opplevde å få se det virkeliggjort som de trodde på. Skulle da ikke vi seire, vi som har fått se frelsen virkeliggjort i Jesus. «Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss, med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.»
    Er det ikke nettopp det som tynger oss og knuger oss ned som vi så gjerne skulle være fri? Er det ikke nettopp synden som henger så fast ved oss, vi ville legge av oss? Er det ikke der vi sitter fast og sliter i det daglige? Men hvordan går det til? Vitnene i den gamle pakt seiret alle ved tro. Og vi blir bedt om å feste vårt blikk på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.
    Hva er det å se på Jesus? Det er ikke bare å tenke på korset og Jesus som henger der, og male et krusifiks for vårt indre øye. Nei, men det er å se på Jesus i Guds ord, akte på hva Guds ord sier om ham, hvem han er og hva han har gjort til vår frelse.
    Jesus er troens opphavsmann. Du får ikke tro på Jesus noe annet sted enn nettopp hos Jesus. Men omgås du Jesus i Ordet, akter du på hva Ordet vitner om ham, vil Jesus inngi tillit til seg selv gjennom sitt ord. Ditt hjerte vil bli rettet på ham, hva han har gjort til din frelse, og du vil finne hvile i det.
    Hvordan skal du bli fri alt som tynger deg, hvordan skal du bli løst fra synden som henger så fast ved deg? Jo, det skjer ved at du har ditt blikk festet på Jesus, sier Ordet her. «Med blikket festet på Jesus», betyr egentlig «ved å ha blikket festet på Jesus». Det er midlet, det er veien. Men hva ser jeg når jeg ser på Jesus i ordet, hva ser jeg der som løser meg fra synden og byrdene som tynger meg ned? Vi kan lese i Rom 6:6-11.
    «Vårt gamle menneske ble korsfestet med ham.» La oss stanse der først. Det gamle menneske, kjødet, det er ikke dødt i deg. Det er det du gjør erfaring med når du faller i synd og kjenner på ulyst til Guds ord og bønnen og alt som har med Gud å gjøre. Kjødet «er ikke Guds lov lydig, kan heller ikke være det» ( Rom 8:7). Selv om du har tatt din tilflukt til Jesus og har kommet til tro på ham, har ikke din natur forandret seg, den er og blir den samme. Du har fått en ny natur, men den gamle er og blir som den alltid har vært.
    Og grunnen til at vi så lite lykkes i kampen mot synden, er nettopp at vi forsøker å helliggjøre den gamle adam. Vi tror at det er helliggjørelse. Vi vil legge synden av ved å gjøre den gamle adam syndfri. Det må jeg bare erkjenne at jeg stadig forsøker og stadig mislykkes med. For en ting er å vite det vi her taler om teoretisk, noe ganske annet er det å gjøre seg bruk av det i livet. Denne kampen mot synden må kjempes med tålmodighet, for her mislykkes vi så ofte, nettopp fordi vi kjemper på kjødelig vis. Vi gjør oss ikke bruk av det våpen Gud har gitt oss i kampen mot synden.
    Den gamle adam som ikke er Guds lov lydig og heller ikke kan være det, er denne din natur du gjør erfaring med når du fristes til synd og faller i synd, når du kjenner at du ikke vil gjøre Guds vilje og hater alt som hører Gud til. Vi tenker lett når vi kjenner på lysten til det onde og når vi har gitt etter for den, at hele vår kristendom bare er hykleri og falskhet, og vi tviler på at vi kan være kristne i det hele tatt. Det er ikke alvor med oss, det er ikke hjertets sak i sannhet.
    Da gjelder det å legge seg på hjertet det Guds ord sier om vår natur. Den er ugudelig, den kan heller ikke være noe annet og kommer aldri til å være det. Og jo mer jeg forsøker å gjøre den hellig og god, jo mer kommer jeg til å ligge under for den. Vår gamle natur vinner herredømme i oss ved at vi søker å helliggjøre den, da får den makt og innflytelse over oss. Men dette gamle menneske, «denne dårlige ferd som vi har arvet fra fedrene», ble korsfestet med Kristus. Korsfestet, drept, tilintetgjort! Ikke i deg, vel å merke, men for Gud. Gud regner ikke mer med din gamle natur, med din synd, for han regner den korsfestet med Jesus, drept, dømt og tilintetgjort i Jesu død. Vi døde med Kristus.
    Du døde med Kristus. Din gamle natur fikk sin dom på Golgata kors, fikk sin død i en stedfortreder. Slik skal du se på Jesus. Hans død er din død. Du er død. Gud regner ikke lenger med deg. Du regnes ikke lenger i himmelen, for du er død med Kristus. De kjenner ikke deg lenger i himmelen etter kjødet, det spørres ikke etter deg lenger, for du er død med Kristus. Hva da med synden og kjødet? Det regnes ikke lenger, det er tatt bort, det er dødt og gravlagt med Kristus!
    «Men døde vi med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.» Ser Gud deg død i Kristus, ser han deg også levende for seg i Kristus. Hvor ser Gud deg? Han ser deg i Kristus! Der ser han deg, og ikke noe annet sted.
    Hvor er det jeg ser? Jo, jeg ser i meg selv, og hva finner jeg der? Der finner jeg det gamle menneske, der finner jeg synd og urenhet. Men Gud ser meg i Jesus. Der er mitt gamle menneske dødt, utslettet, og der ser han meg i Kristus, hellig og ren. Slik ser Gud. «Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» Du skal få regne slik Gud regner. Ja, sier du, men synden er jo ikke død i meg. Jeg kan ikke bare regne den som død. Nei, det er ikke synden du skal regne som død, men du skal regne deg som død for synden. Du kjenner på lysten til det onde, du kjenner fristelser til det onde, du kjenner på ulyst til alt som har med Gud å gjøre. Det skal du få regne deg død i forhold til, som om det ikke angår deg, som noe du er løst i fra. Kjødet og synden er der, like heslig og ugudelig som det alltid er. Men i ditt forhold til Gud skal du bare regne med det Guds ord sier om din gamle natur, og det sier at den er korsfestet, dømt og tilintetgjort. Du er løskjøpt i fra synden.
    Det er noe den gamle adam ikke kan tåle, det er ikke å bli regnet med, det er å bli oversett, aktet som uten betydning i forholdet til Gud. Han kan tåle å bli bortforklart, unnskyldt og forsvart. Da får han jo leve og gis rett til å ha innflytelse. Det er ikke det vi mener med ikke å regne med den gamle adam. Han skal ikke bortforklares eller unnskyldes eller forsvares. Nei, han skal regnes som død, forbannet og dømt, uten rettigheter og krav på noe som helst. Han skal ikke gjøres stas på, gjemmes bort eller unnskyldes, som en gjest vi ikke helt vil være ved at vi har, men som vi likevel gir opphold og mat til. Han skal heller ikke pyntes opp slik at vi kan vedkjenne oss ham, slik vi ofte forsøker når vi vil pynte på våre synder for andre. Nei, vi skal bekjenne den gamle adam med det navn han har, men så skal vi samtidig plassere ham der han hører hjemme, på korset sammen med Jesus, under forbannelsen, dømt og korsfestet, tilintetgjort – uten makt til å fordømme deg!
    Om du har falt og lidd nederlag: Ta din tilflukt til hva Ordet sier om Jesu død. Da får du legge av det som tynger deg, for der får du se at Jesus har tatt din byrde og slettet den ut. Synden som henger så fast ved deg og plager deg, nettopp fordi du mener at du må bli løst fra den for å høre Jesus til, den får du se at du er død i fra. «For den som er død, er rettferdiggjort i fra synden.» Du er løskjøpt fra den dårlige ferd som ble arvet fra fedrene, dvs den gamle natur som du bærer på og alt den fører med seg og alt hva den har virket i ditt liv. Du er fri i fra den, død i fra den, rettferdiggjort i fra synden.
    Du skal ikke rettferdiggjøre deg fra synden i livet ditt. Du er rettferdiggjort fra synden i Jesu død, for du er korsfestet med ham. Dette skal du væpne deg med, dette skal du se på, grunne på og holde fram for deg. «Med tålmodighet» leste vi i Hebreerbrevet. Ja, for dette er ikke noe du gjør en gang for alle. Nei, dette må du stadig holde fram for deg, stadig se på, stadig bli minnet om. Det er en kamp, troens gode strid.
    Se på Jesus! La ikke det bare bli en floskel, et munnsvær, men gi akt på hva Guds ord sier om Jesus og hva du eier i ham, grunn på det, takk for det, samtal om det, fortell andre om det, syng om det. For å si det på en annen måte: Gjør deg bruk av frelsen i Jesus. Det er ingen teori, ingen lære, men det er kraft.
    Derfor er det også ganske umulig å tro på Jesus og høre ham til, uten at det løser en fra synden. For synden har nettopp sin kraft gjennom loven og dens dom i samvittigheten. I Ordet får du se at du er frelst i fra lovens dom ved Jesu død, at du er rettferdiggjort i fra synden og hellig og ren for Gud, der får du se at du er fri i fra loven. Da mister også synden sin makt. «Synden skal ikke få herske, for du er ikke lenger under loven, men under nåden.» Det er ikke et bud, men det er en realitet som forkynnes deg, et løfte som virkeliggjøres på hver den som tror på Jesus og gjør seg bruk av frelsen i ham.
    Med blikket festet på Jesus. «Det du ser på, det blir du lik. Ser du på noe stygt, så blir du stygg. Ser du på noe urent, så blir du uren. Ser du på noe hellig og godt, så blir du hellig og god. Ser du på Jesus, så blir du ham lik» (Øivind Andersen).

---