Siloas vann
I de siste årtiene har bølge på bølge
skyllet over kristenheten – Toronto, Pensacola, Willow Creek, Lakeland
osv.
En bølge reiser seg brått og slår inn med stor kraft, men så har
den utspilt sin rolle og dør hen, for så å bli avløst av en ny bølge.
Det følger også et dragsug etter en bølge. På stranden drar den gjerne
noe av sanden med seg utover igjen. Er det en elv som strømmer over,
drar den med seg vegetasjon, vasker ut jordsmonnet og etterlater seg
mer død enn liv. Mon det ikke er slik også med disse bølgene?
Fra
Gihon-kilden i Jerusalem renner det vann til Siloa-dammen. Det er ingen
brusende elv, men en sakte og stille strøm av vann. Om denne stadige og
stille strømmen ikke kunne måle seg med de mektige og brusende flodene
Eufrat og Tigris, ga vannet liv til Jerusalem. Der hadde de nok til å
livberge seg, der var alt de trengte, også i nødstider.
I
Es.8,6
taler
Gud til dem som forakter Siloas vann som renner så stille. Det er Juda,
med kong Akas i spissen, det tenkes på. Juda og Jerusalem var i nød,
mektige fiender truet. Mot dette forkynner Gud sitt evige råd, løftet
om jomfruen som skal føde en sønn, Immanuel. Gud skal fullføre sitt
råd, og det folk som setter sin lit til det, skal holde stand. Men det
svarte ikke til tidens krav, syntes Akas. Han så hvilke mektige krefter
som utfoldet seg hos dem som hadde tatt imot innflytelsen fra Assyria,
og så var også hans håp vendt den veien. Da sier Gud at Assyria skal
slå inn over landet som en flodbølge. Det skal ikke bli til liv, men
til død.
Forakter vi også Siloas vann som renner så stille? Ordet om
Guds evige råd, om Guds Sønn, jomfruens sønn, som led og døde for våre
synder. Er det vårt håp, det vi setter vår lit til – den stadige
understrøm og kilde i vårt liv? Eller forakter vi det og vender oss til
de brusende og mektige bølger, og venter at der skal vi få noe som er
langt mer kraftfullt?
Det menneskelig storslåtte blomstrer opp og ser
til en tid herlig og flott ut, som blomsten på marken. Men det står
bare en kort tid, så visner det og dør. Det har ikke varig liv i seg.
Slik er det ikke med det som er født av Gud. Guds ord kan virke så
uanselig og svakt, men det er ånd og liv. Og det som er virket av dette
ord taper seg ikke, men lever og blir ved, for det er av uforgjengelig
sæd.
