Vekter på muren
I Det gamle testamente ble betegnelsen "vekter" først og fremst brukt
om en skiltvakt, for eksempel på murene (
2.Sam.18,24
), eller på hauger
og fjelltopper, jfr.
Jer.31,6.
Uttrykket ”vektere” ble også brukt om
dem som fungerte som et slags bypoliti som våket over orden og
sikkerhet, og gikk bestemte runder i gatene om natta, jfr.
Slm.127,1.
Deres oppgave var også å varsle når det grydde av dag.
Herrens profeter ble også kalt vektere. Profeten Jesaja blir betegnet
som vekter,
Es.21,11.
Til profeten Esekiel sier Herren:
"Jeg har satt
deg til vekter for Israels hus",
Ez.3,17.
Profeten Jesaja betegner
Israels politiske og religiøse ledere som blinde vektere og som
"stumme
hunder",
Es.56,10.
Hvordan er så situasjonen i dag? Trenger vi vektere
på murene? Ja, det gjør vi.
Hva kreves av en vekter? Først og fremst må
han være en bekjennende og gjenfødt kristen som lever i et inderlig og
fortrolig samfunn med den Herre Jesus Kristus. Hans liv og virke må
gjenspeile Frelserens. Han må ha kall fra Herren til tjeneste. Den som
Herren kaller til å være vekter, den utruster han også med sin Ånd og
gir nådegaver til å tjene.
Basis for vekterens arbeid og virke er
Bibelen, Guds hellige og ufeilbarlige ord, norma normans, den
normerende norm for tro, lære og liv.
På samme måte som de sanne
profetene stod i
"Herrens
fortrolige råd", se
Jer.23,18-22
, må også
vekteren leve og ånde i Guds ord. David Hedegård sier: "Bibelen har en
livsviktig funksjon i min hverdag, for å bruke Bibelen under bønn, det
er å omgåes med Frelseren selv. Og det er bare i Bibelens ord jeg møter
ham".
Hva er vekterens oppgave? Det er å be, forkynne og veilede.
Bønnen og forbønnens tjeneste er viktig, og på grunnlag av Guds hellige
ord skal han forkynne lov/evangelium, synd/nåde til omvendelse, frelse,
nytt liv og formanig til å leve et hellig liv. Budskapet til alle
mennesker må være at det er ikke frelse i noen annen enn Jesus Kristus
(
Ap.G.4,12
). Utenfor Jesus Kristus er det ikke noe håp, bare fortapelse
og evig død. På samme måte som profeten Esekiel fikk i oppdrag å advare
den ugudelige (
Ez.3,17
ff.
), slik skal vekteren i dag advare de
ugudelige, også myndighetene, uansett stilling og stand.
Vekterens
oppgave er også å veilede. Da er det maktpåliggende å kunne skjelne
mellom Guds ord og alle former for menneskeord som for eksempel profane
"ismer" og ideologier, religiøse og såkalte ”kvasikristelige”
tankebygninger.
Til dette kreves det grundig kunnskap og
kjennskap til Guds
åpenbaringsord. Det fortelles om bankkasserere i middelalderen at de
daglig risikerte å bli lurt av falske mynter, som det vrimlet av. Et
viktig ledd i deres utdanning var derfor å sette dem i stand til å
avsløre falsknerier. Dag etter dag, uke etter uke satt de med en ekte
mynt i den ene hånden, en falsk i den andre. Myntene slapp de så alt i
ett ned på en metallplate. Etter hvert oppfattet de en ørliten
forskjell i klangen på de to myntene. Lyden av den ekte mynten tok de
med seg i arbeidet. Den dyktige kasserer avslørte fort falsknerier ved
ganske enkelt å foreta "klangprøven".
Når vekteren kjenner Guds ord,
vil han kunne avsløre vranglære og vranglærere. Gjennom hele
kirkehistorien har vranglære florert, men mot de siste tider vil det
bli enda verre. Å avsløre falsk lære og falske lærere er noen av de
tyngste oppgaver for vekteren, men det er livsviktig. Biskop Bo Giertz
sier: "Falsk lære er farligere enn grove synder og laster, for den som
lever et lastefullt liv, pleier å vite at han synder, men den som er
forvillet ved falsk lære, tror alt er vel, selv om han er på vei til
fortapelsen."
Vekteren må advare mot all lære som
strider mot Skriftens
læremessige enhet, treenighetslæren, Jesu to naturer, forsoningen,
frelsen, dommen, livets to utganger , enten evig død eller evig liv.
Det kan også være tale om etisk vranglære som for eksempel fosterdrap
(abort), genmanipulasjon, læren om tjenestedeling, kritikk og
forkastelse av Bibelens skaperordning, godkjennelse av homofile forhold
og aktiv dødshjelp. Likedan bør også nevnes den ødeleggende
utviklingslæren hvor menneske betraktes som et dyr.
At disse ubibelske tanker har fått innpass blant kristne, skyldes
tidsåndens innflytelse. De dominerende tanker, meninger, spekulasjoner,
begjær, impulser, håp og hensikter som opptar og er i omløp blant
verdens mennesker, får ofte innpass i forsamlingene. Det er vekterens
kall og oppgave å advare Guds folk mot verdens forførende ånd og
sekulære ideologier. Når en tar i bruk verdslige virkemidler som drama,
dans, larmende og eggende musikk i kristelig virksomhet, er det et tegn
på at man er under innflytelse av tidsåndens tyranni.
Vekteren må peke
på hva Guds ord sier: "
Så
sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør
etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på
den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler…." Men
dessverre ville
Israels-folket ikke vandre på den, heller ikke de fleste av dagens
mennesker vil det.
"Vekter!
Hvor langt på natt?" Es.21,11.
Vår tid
preges av åndelig mørke og frafall. Hvor stort er ikke mørket blant
verdens mennesker, både i vårt land og den øvrige verden. Hatet mot
Israel, Guds utvalgte folk, er skremmende og bekymringsfullt, men det
er det sikreste tegn på endetidas kaotiske forhold. Vekteren må veilede
og oppfordre til bønn for Israel, for løftene står fast: ”hele Israel
skal bli frelst”
Rom.11,26.
Herren vil fortsatt bruke Israel blant
hedningefolkene (se
Ap.G.15.13-18
).
Både ubefestede navnkristne og verdens barn forføres i dag av den
antikristelige ånd og blir et lett bytte for Antikrist og hans
åndsmakter når den tid kommer. Derfor må vekteren ut fra Bibelen tyde
tidens tegn, advare og forkynne, men være seg bevisst at han ikke sier
mer enn Guds ord sier. En fare kan være å ”utbrodere” tidens tegn og
Jesu gjenkomst etter sin egen fantasi.
Guds folk er følgelig avhengige
av sunne og åndsfulle vektere som både lærer og lever etter Guds ord.
Vektere som advarer mot alt som bryter med Den Hellige Skrift og
oppfordrer Guds folk til å ferdes i hellighet og gudsfrykt, og ta seg i
vare så ingen blir revet med av ”de lovløses villfarelse” (
2.Pet.3,17
).
