Åndens vidnesbyrd

Ludvig Hope - "Hjelp til Fred"

Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn. Rom. 8, 16.

Jesus Kristus er gått inn i selve himmelen og står nå for Guds åsyn for vår skyld og går i forbønn for oss. Rom. 8, 34 og Hebr.9,24

Vi har en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige. 1. Joh. 2, 1.

Men så stort som dette er, så er det likevel ikke nok for oss. Vi trenger ikke bare en mann for Guds åsyn, vi må også ha hjelp til å få syn på hva han har gjort for oss, hva han er for oss, og vi må også ha hjelp til å finne ham og holde fast ved ham i liv og død. Det er ikke bare Gud som skal se og vite hva Jesus har gjort for oss. Vi må også se det og finne det.
Som Kristus står for Gud for oss, må han også bli åpenbart i våre hjerter. Frelsen må finnes og eies av oss også, og til dette er det Gud har sendt sin ånd her ned på jorden. Den er den annen talsmann som Faderen sendte i Jesu navn for å lede oss til all sannhet og forklare Kristus for våre hjerter. Joh. 14, 26 og 16, 13-15.

Ved siden av dette har vi også fått den samme Ånd som segl og som pant på vår arv til forløsningsdagen, hans herlighet til pris. Ef. 1, 13-14.
Arven har vi enda ikke fått. Den er gjemt for oss i himmelen og skal først gis oss når vi stiger over grensen og går inn gjennom portene til den himmelske stad. Men allerede her nede har Gud gitt arvingene, sitt folk, pant på arven og seglet som gir oss visshet om at pantet er fra den rette mann.

Det er som man gjennom dette kan se mer enn vanlig inn i Guds kjærlighets dyp og hans store omsorg for sine: Alt må være så helt igjennom sikkert at det ikke på noe vis kan være høve til å sette noen av mitt folk utenfor, hvem det så enn måtte være som i dommen skulde komme til å granske arveretten.

Den Hellig Ånd er det usvikelige og sikre pant og stempelmerke i livet til en kristen. Alle som er seglet med dette stempel, er sikret arven.
Det var dette segl og dette pant de fem dårlige jomfruer hadde mistet eller aldri hadde hatt, men som de fem kloke hadde og derfor kom inn i bryllupssalen, enda de sovnet i siste timen, midt på natten.

Den som eier Guds Ånd, eier Kristus og er stemplet som Guds eiendom og bærer pantet på arven i sin egen lomme, gitt ham av Gud.

Ingen er så trygg for fare
Som Guds lille banieskare
Fugleungen ei i redet,
Barnet ei i moderskjødet.

Har du og jeg deri Hellig Ånd?
Mange svarer med et tungt sukk: jeg vet ikke ..
Dette spørsmål trenger seg ikke bare fram hos de som nettopp har begynt å søke Gud, men også hos mange som har vært kristne i årevis. Med sårt sinn blir det så mange ganger sagt av eldre kristne: Den første tid i mitt kristenliv vitnet Guds Ånd med min ånd at jeg var et Guds barn. Men med årene er det blitt mer og mer uklart og tvilsomt. Jeg er ikke lenger viss på om jeg har den Hellig Ånd. Det ser helst ut for meg som om jeg har mistet den og kanskje også har spottet ånden.

Med noen ord vil jeg prøve å vise fram litt av det et menneske opplever som har den Hellig Ånd. Kanskje Gud ved det kunde gi en og annen spørrende svar og lette ett og annet sårt sinn.
Vi må prøve å akte på at Jesus sier at den Hellig Ånd skal lede oss til all sannhet. Det skal den gjøre med Guds folk.
Men all sannhet det er ikke bare sannheten om Kristus. Det er også sannheten om oss selv. Fordi vi glemmer dette, går det så titt i surr for oss med dette om Guds Ånd som vitner med vår ånd at vi er Guds barn.

Vi er helst av den mening at Åndens vitnesbyrd i vårt hjerte skal være en glad lykkefølelse, en hellig følelse som bærer oss over alle livsens kår. Og når vi kommer inn i den bakvendte mening, blir det såvisst ikke mulig lenger å vite hva Åndens vitnesbyrd er i vårt liv.
Selvfølgelig bærer Ånden lykke og hellig glede inn i mitt liv, men ikke på det vis at jeg skal være blind for den store sannhet at jeg er en frelst synder som dag for dag må ha nåde.

Sannhetens Ånd går ned til de dypeste dyp i vårt hjerte, og med hele dette avgrunnsdyp fører den oss fram for Guds åsyn. Når vi således får se oss i Guds lys, blir vi misfornøyd både med oss selv og vår kristendom. Vi får mer og mer se det i vårt liv som ikke er innvidd til Gud. Vi ser at vi er lite gudfryktige, lite kjærlige og eier så lite av Jesu Kristi sinnelag. Det veike, visne og uåndelige i oss blir ført fram for vårt indre syn. De vonde tanker, det selvgode, det egenkjærlige og vonde sinnelag som vi da får se, gjør oss trette av oss selv og motløse over at det står så smått til.

Guds Ånd viser oss synden i vårt eget liv og gjør den syndig for oss. Synden blir en byrde for oss som tynger oss ned. Nå blir det ikke lenger så meget andre sin synd, nå er det min synd, og nå synger det inne i oss:

Herre, jeg må klage,
Mine levedager skammer jeg meg ved.
Jeg din vilje kjenner,
Men min hu seg vender dog til synden led,
Dette bryst i syndig lyst,
Vet jeg kan deg ei behage,
Derfor må jeg klage.

Det som særmerker Guds Ånds arbeid i kristenlivet når den skal lære oss all sannhet om oss selv, er at synden blir syndig for oss. Synden tar til å gjøre oss vondt, den smerter oss og blir for tung å bære. Under dette tunge trykk vokser det fram en levende trang i oss etter hjelp, og gjennom den trang lokker Ånden oss til Jesus, som virkelig trengende. Der hos ham, ved »den store nådens dør«, ber vi om hjelp. Fattige, elendige, sultne og tørste ligger vi ved korset og ber om levende vann, ikke av gammel vane, ikke fordi det skal være slik, men fordi en indre trang driver oss. Nå er det ikke tomme ord og kristelige fraser. Nå bærer vi fram fra hjertedypet det urene, det forfeilede, det forsømte, det selvgode, det smålige, det sure, furtne og late sinn og de mange tankeløse ord.
Det er store ting som har hendt oss når vi således ligger ved nådestolen.
Dette er sannelig å be om nåde til hjelp i rette tid. Dette kan vi være viss på er et arbeid som Guds Ånd har fullført i oss. Av oss selv, endog som kristne, ville vi hverken komme på det eller makte det.
Vil du som frykter for at du ikke mer har Guds Ånd, tenke over dette?
Vil du si til deg selv at dette vi her har talt om, er Guds Ånd som lærer deg sannheten om deg selv.

Men Guds Ånd lærer oss ikke bare sannheten om oss selv. Forlater den oss da, vil vi synke i grus.

Så trett og tung om hjertet som du var da du kom og klagde din nød, så lykkelig og glad er du etterpå. For han som tukter, han trøster også. Det har vi Guds løfte for.
Har ikke Guds Ånd gjort dette også med deg?
Å, så mange, mange ganger. Han som lokket tåren fram, han tørker den også bort. Han som gjorde sinnet sårt, han leger det.
Nå synger du ikke: Herre, jeg må klage. Du vilde være usann om du gjorde det. Men nå kan du synge:

Min sjel, min sjel, lov Herren,
Og alt hva i meg er, hans navn.
Han som din synd utsletter
Og leger dine sår,
Han som ditt liv oppretter
Når du til døden går.
Han som ny kraft deg sender,
Gjør alderdommen ung,
Han som deg bær på hender
Når tiden faller tung.

Ånden har på ny lagt balsam på såret og vist deg at Jesus også nå er din Frelser. Dette har gjort deg glad og takknemlig. Du fant vegen lenger inn i din egen vonde natur, men du fant også vegen lenger inn til ham som ikke støter noen bort som kommer til ham.

Dette er sannheten om synd og nåde, om at vi er fortapte i oss selv, men frelste i ham. Dette er åndens gjerning i en kristen.
Ånden tolker ikke seg selv for oss, heller ikke vår kristendom, men Kristus .
Guds Ånd gjør oss små i egne øyne, fattige i ånden, misfomøyd med oss selv og vår kristendom og skaper trang i oss etter hjelp, så vi aldri kan være foruten Jesus .

Jesus Kristus er den kristnes eneste trøst. Utenom ham er alt håpløst, derfor lokker og drar Ånden oss alltid til ham, som alene kan gjøre syndere salig og være alt for sitt folk. Men det være langt fra meg å rose meg uten av vår Herre Jesu Kristi kors, hvorved verden er blitt korsfestet for meg og jeg for verden. Gal. 6, 14.

Således går det med den som har fått den Hellig Ånd. Således vitner Guds Ånd med vår ånd at vi er Guds barn. Således er den med oss i liv og død.

(Afsnit fra "Hjelp til Fred" af Ludvig Hope - Lunde Forlag Bergen 1945 - Shafan 24-05-10)

Webmaster, Andreas Michelsen

Forside: www.shafan.dk

skrevet