En gråtende profet. Jer. 8, 5-22 + 9,1-2.
Bibelen taler alltid klart, og den går rett på sak. Den taler ikke for å bli venn med menneskene, men for å vise oss sannheten på alle områder.

Her har vi en skildring av Jeremias’ tid, ca. 612 f. Kr. Det er før fangenskapet begynte i Babel år 586 (Jfr. 52). Profeten skulle stille seg i porten til templet, kap. 7, 1-2. Der var det ofte folk. Og det var inngangen til Herrens hus der Guds ord skulle stå i sentrum.

Her skulle profeten nå rope ut til folket. De måtte høre det, for han hadde et viktig budskap. Profeten var ikke en levebrødspredikant. Her var hovedbudskapet tilstanden i folket på den tid. Han skulle fortelle dem hvordan det egentlig stod til sett med Guds øyne. Poenget var selvsagt ikke å anklage folk og lede, men for å vise dem at de behøvde frelse. Den som ikke er syk, går heller ikke til lege.

I dag er det også nødvendig å vise folket at de er syndere for Gud. Situasjonen i vårt eget folk er ikke god etter Guds vilje. Og det blir lite fornyelse om vi ikke innser at noe er galt. Derfor er det til vårt beste at vi ser vår egen synd og ufullkommenhet. Da blir det mer om å gjøre å gå til Gud med alt.

Mon ikke situasjonen på Jeremias tid også er en kraftig analyse av oss selv og vår tid? Hva var det profeten så i folket som han nå forkynte for dem? .

1. Frafall, v. 5.

Han sier det så sterkt at folket i Jerusalem er falt fra med ”et evig frafall”. Han mener Guds folk, Israel. Og det er ikke et teoretisk frafall, men konkret svikt og mangel på lydighet mot Guds bud. Vi skal se på flere ingredienser i dette frafallet nedenfor. Men vi må straks rette blikket mot Bibelens ord om den siste tid og mot vår egen tid.

Paulus sier at frafallet MÅ først komme, 2. Tes. 2, 3. Sett fra en side er det altså unyttig å kjempe mot frafallet. Den åndelige naturlov sier at det kommer til å skje. Vi kan vente at det blir frafall i den siste tid.

Jesus sier at mange falske profeter skal oppstå og mange skal fare vill. Mat. 24, 11. Det er altså mennesker som blir redskaper til frafallet. De lar seg bruke til å forkynne et falskt budskap om frelse. Og vi taler her om et religiøst frafall. Troen på Jesus og Gud til frelse for sjelen får mindre betydning. De fleste blir opptatt av de ytre forhold.

Nå får kristendom og religion et nytt navn: Det kalles kultur og kunst. Det er en av farene i kirke og bedehus. Det spesifikt kristne blir tonet ned fordi folk tar lett anstøt av det. De vil ikke høre om synd og frelse og evighet. Men de kan gjerne samles om konserter, utstillinger, jubileer og hyggestunder. I seg selv er det ikke noe galt i det, men det blir galt når det blir erstatning for forkynnelse av synd og nåde.

Vi ser tendenser i folkelivet, skole, kirke og moral. ”I Jerusalem” sa profeten. Det var nærmiljøet og der helligdommen var. Faren for frafall er altså alle steder, for Den Onde er interessert i hver eneste en på jorden.

2. Ingen anger, v. 6.

Jeg lyttet, står det. Og hva hørte de? Nei, ingen beklaget sine gjerninger eller erkjente at de hadde feilet. Hovedtanken er at de var trygge på at de levde rett. Ingen angrer sin ondskap, står det skrevet. De bare stormer fram i det samme spor. Hva har jeg gjort? Spør de. Svaret er åpenbart for dem selv: Bare det som er rett.

Et svakt syn på synd er tegn på frafall. Da tillater man åpen synd, og det er ikke skam å synde, fordi det er blitt naturlig, v. 12. Det blir som i S. Hoels bok: Syndere i sommersol. Da er typisk at man bortforklarer synden og sier om nesten alle ting: Det er ikke synd. Det kan ikke være noe galt i det. Og da har vi jo ingen ting å angre.

Konkrete synder som de kristne skammet seg ved før, blir mer og mer vanlig og dermed akseptert. Hovedslagordet blir gjerne: Alle andre gjør det, og da må det være rett. Folkemeningen blir som en standard for folk flest.

2. Tes. 2, 7 taler om ”lovløshetens hemmelighet”. Ikke alle forstår den. Derfor er den en hemmelighet. En del av den er trolig at det ulovlige innføres slitt etter litt slik at mange ikke oppdager forandringen. Det har vi sett i lovverket. Lovløsheten har også en viss smitteeffekt ved at folk gjør det som koster minst. Lovløsheten betyr at folket ikke bryr seg om lovene, men gjør det de selv mener er best og rett for dem. Da er det klart at egoismen blir en viktig del i livet. Alt dreier seg om oss selv.

Ånden sier med tydelige ord at mange skal falle fra troen, sier Paulus i 1. Tim. 4, 1. Og Hebr. 12, 25 advarer og formaner alvorlig slik: Se til at dere ikke avviser ham som taler. Ellers vil dommen ramme også oss. Vårt land behøver å gjøre bot, både den enkelte og folket samlet. Døperen Johannes har et viktig budskap til oss også nå: Vend, for himmelriket er kommet nær. Mat. 3, 2-10.

3. Folket kjenner ikke Guds ord, v. 7 og 9.

Her gjelder det særlig de som kaller seg Guds folk. Vi skal ikke vente at hedninger og verden skal kjenne Guds vilje. De som bærer Guds navn, skal kjenne det. Det er selvfølgelig. Men profeten klager over at de gjør ikke det. Og lite kunnskap om Guds ord fører lett til frafall. Da har ikke folk noen referanse å vise til, det er ikke noe som holder igjen.

Nå ser vi at Bibelen er gått ”av mote” i den betydning at den blir ikke lest og ikke tatt hensyn til i debatter eller innlegg om aktuelle spørsmål.

Før var det en kamp å være en kristen. Synden i dem og omkring var en plage som de måtte kjempe imot. Derfor behøvde de kraft i den daglige strid, og det fant de i Guds ord. Det var mat for sjelen, Mat. 4, 4.

Folk flest var nøye med livet, og derfor behøvde de veiledning og måtte lese i Bibelen for å finne det. I møte med Bibelens ord, forstår vi at vi kommer til kort og er skyldige for Gud. Uten Bibelens rettesnor, lever folk letter som de vil og søker ”vinning”, v. 10. I kap. 18,12 er et ord som viser innstillingen i alle frafall: Våre egne tanker vil vi følge, og enhver av oss vil følge sitt onde, harde hjerte.

Er det da underlig at synden florerer. Lite bibellesning er en ulykke. Og det er en katastrofe for folket når de nekter å gjøre det Ordet sier. Jes. 34, 16 sier: se etter i herrens bok og les! Det er rike stunder for en kristen, og redningen for folket.

4. Feil forkynnelse, v. 11.

En viktig del av frafallet er feil forkynnelse og gal sjelesorg. Her sier profeten: De leger mitt folks skade på lettferdig vis, idet de sier: Fred, fred! Og det er ingen fred. De er klar over at noe er galt, folket har en skade. Men de finner feil medisin.

Dette var Guds dom over profeter og prester på den tid. De talte feil om Gud. De ville gjøre det lettere å få det rett med Herren enn slik Gud selv ville gjøre det. ”På lettferdig vis” er å gå utenom oppgjøret med Gud. For folkets skade er synden. Der finnes bare en legedom: frelse ved syndenes forlatelse i Jesu blod. Du får aldri sjelefred på en annen måte.

Veien til himmelen er enkel, men den er smal. Du kan ikke si til et menneske som er i nød: Bare glem det onde, så har du fred. Det er like feil som å si til en syk: Du er ikke syk. . Veien er å erkjenne sin synd ved dens rette navn, bekjenne den for Gud og tro det Ordet sier om Jesus. Han er frelser. Hans blod er gitt for sin synd, og ved å tro på det blir du frelst. Jfr. Jes. 53 og Joh. 1, 29.

5. Resultatet, v. 20.

Vi er ikke frelst! Det er resultatet av en feil forkynnelse og sjelesorg. Høsten er til ende, fruktene skal bæres i hus. Det er endens tid, og vinterens kalde dom kommer. Noen må da høre: Vik fra meg dere som gjorde urett. Det er de som fikk en lettvindt forkynnelse. Bare de som tar imot Jesus som sin frelser, blir da hentet hjem til Guds himmel. Er det deg?

Jeg har en beklemmende følelse av at vi behøver en ny Jeremia. Det er en som våger å si til vårt eget folk: Uten Jesus er du evig fortapt. Det er en som gråter over nøden i vårt folk, som sørger og er sønderknust under folkets byrde.
- Skal vi be om en ny tid i landet? Det vil koste mye, også for oss som tror på ham. Er vi villige til det?

---