Hyrdekallet - i bibelsk og aktuelt perspektiv  - 1 - Ap.G.20,26-32:
"Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod, for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere hele Guds råd. Så gi da akt på dere selv, og på hele den hjord som Den Hellige Ånd satte dere til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod! Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant dere, som ikke skåner hjorden, ja blant dere selv skal det fremstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg. Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, verken natt eller dag, å formane hver eneste én med tåre! Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådes ord, han som er mektig til å opbygge dere og gi dere arvelodd blant alle dem som er blitt helliget."

Innledning

Vi lever under en innflytelsesrik tid - den innflytelse som blir kalt "tidsånden". I Ef.2,1 ff. er det tale om "den ånd som er virksom i vantroens barn."  Det er høvdingen over luftens makter, Satan, som den Ånd kommer fra.
    Djevelen skaper "tidsånd" og "innflytelse". Kjennetegnet på denne ånd er ensretting. Den fører bort fra Ordet og bort fra Bibelens Jesus. Djevelen har bruk for dem som lærer og forkynner et budskap som ligger nær opp til sannheten. Det hører ut som sannhet, uten å være det. Derfor blir mange  forført.
    Typisk for tiden er også mangel på stillhet. For i Skriften lyder det: "I stillhet og tillit skal deres styrke være. Men dere ville ikke" ( Es.30,15)
    Overalt i Salmenes bok tales det om å bie på Herren, være stille for Herren, sette sin lit til Herren. Men vi har lett for å springe foran Herren. Og da blir det ikke til velsignelse, men til forbannelse.
    I dag har vi en broget åndssituasjon, med villedende teologiske retninger og nye åndsbevegelser som går på tvers av de eldre. Avkristningen skrider frem og vår kristenform blir lett forenet med en viss velferdsmentalitet. Blant mange kristne synes det å være lite syn for "teologisk bevisstgjøring" - noe som en kan undre seg over.
    Ennu et trekk: Det er tendens (også innen kristne sammenhenger) til å tenke i "strukturelle" baner. Vi har lett for å tro at alt vil løse seg om vi får en ny struktur eller nye organisasjonsformer eller kanskje nye institusjoner. I alt dette kan vi lett komme å "holde kjød for vår arm" ( Jer.17,5)
    Dermed er vi kommet langt fra reformasjonens problemstillinger. Der er det tale om synd og nåde, Guds hellighet og Guds barmhjertighet, om lov og evangelium.
    Vi må vende tilbake dit. Vi ser dette i Luk. 24,25-27.
    " I dårer og senhjertede til å tro - - - "( Loven).
    " Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham " (Evangeliet).
    En af reformasjonstidens sentrale tanker om hyrdekallet lyder: "Å røkte er å lære" (Melanchthon). Det ligger en dyp gjennomtenkning bak denne enkle setning. For selve anliggende er: Å gjætte eller å røkte hjorden ( å være sann hyrde) innebærer å lære, forkynne Guds sanne ord. "De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider i tale og lære" ( 1.Tim.5,17).
    Likesom en hyrde skal vokte hjorden og føre den inn på de gode beitemarker, slik skal de sanne hyrder vokte Guds menighet og føre den inn i Guds ords sannhet ( 2.Tim.2,15).
    Sannheten fra Ordet vil alltid komme til å kollidere med "tidsånden". En betoner andre ting enn dem som er "på moten". Det beste vern mot all falsk lære er å kjenne Ham som er "veien, sannheten og livet" ( Joh.14,6).
    Vi må regne med at i endetiden blir det mye falsk lære ( Matt.24,11,24). Djevelen opptrer ikke alltid som en "brølende løve", men han kan komme på "silkeføtter" og skape seg om til en "lysets engel" ( 2.Kor.11,14). Djevelens taktikk er å gjøre alt så likt det ekte uten å være det. Jo mere lik en åndsbevegelse er det ekte evangelium uten å være det, jo farligere er den.
    Da trenger vi noen som har nådegaven til å prøve ånder ( 1.Kor.12,10). Det er det eneste som kan redde oss. For uten evnen til å prøve ånder makter vi ikke å skille det ekte fra det falske. Så lenge vi møter de store motsetninger i åndens verden, merker vi lett forskjellen, men når alt blir likt, da er det vanskelig å skille.
    Da er det desto viktigere å ha hyrder som kjenner sannheten i Ordet og som kan veilede andre i den aktuelle situasjon. De må også eie Åndens myndighet til å advare mot den falske lære.
    Her står Jer.15,19 som et eksempel: "Derfor sier Herren så: Hvis du vender om, så vil jeg la deg komme tilbake og stå for mitt åsyn, og hvis du skiller det edle ut fra det uedle, skal du være min munn, de skal igjen vende om til deg, men du skal ikke vende om til dem ".
    Det som kjennetegner den sanne hyrde - i Bibelens lys - er evnen til å skille det edle ut fra det uedle.
Det vil fremgå av det som er nevnt at det skal mye åndelig visdom til å være hyrde og veileder i dagens situasjon.
    Det er nødvendig med solid bibelkunnskap. Men det kan også være nyttig å ha " et kirkehistorisk perspektiv". Å bli kjent med sitt folks kirkehistorie kan hjelpe en til å finne sin egen åndelige identitet. Dermed kan en hjelpe andre til å finne et "ståsted" i den aktuelle situasjon.
    Jeg tror det er viktig, ja rent frem nødvendig å ha en klar basis - en konfesjonell sammenheng - å orientere seg ut fra om hyrdekallet. Ellers kan en lett havne i en eller annen form for "svermeri"
    Som basis velger vi
    1)    Den Hellige Skrift og de lutherske bekjennelsesskrifter.
    2)    Vi ønsker også i hovedsak å legge til grunn en åndshistorisk betraktning for hyrdekallet, nemlig det frivillige lekmannsarbeid innen vår kirke.
    Begrepet hyrde er ment i omfattende betydning. Det gjelder alle som på en eller annen måte har ansvar med å lære, undervise, forkynne, formane, veilede, styre, øve sjelesorg, osv.
    Men la det være sagt: Enhver kristen skulle ha noe hyrdesinnet!
    I det følgende vil vi peke på noen bibelske forutsetninger for hyrdekallet.

En hyrde må være kalt av Jesus

    Ut fra Bibelen er det bare én hyrde, Herren selv. "Og jeg vil opreise én hyrde over dem, og han skal røkte dem - min tjener David, han skal røkte dem, han skal være deres hyrde" ( Esek.34,23).
    Jesus kaller seg "den gode hyrde" ( Joh.10,14). Han setter sitt liv til for fårene (Joh.10,15). Han kalles "Overhyrden" ( 1.Pet.5,4). Han er "sjelers hyrde og tilsynsmann" ( 1.Pet.2,25)
    Derfor er Jesu ord også Hyrdens røst for hjorden. "Mine får hører min røst, og jeg kjenner den, og de følger meg" (Joh.10,27). Jesus skulle " vidne for sannheten" ( Joh.18,37).
    Men i avledet forstand gjelder dette oså dem som Jesus har kalt og innsatt til hyrde i sin hjord (menighet). Også de skal være sannhetens vitner. Her er en fin sammenheng mellom Jesu ord og hyrdenes vitnesbyrd om Jesus.
    Jesus ville altså at det skulle være "hyrder" i forsamlingene her på jorden, det har vi allerede lest i innledningsordene fra Ap.G.20,28 ff.
    "Så gi da akt på dere selv, og på hele den hjord som Den Hellige Ånd satte dere til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod".
    Det er Den Hellige Ånd (Gud selv) som kaller, utvelger, driver ut hyrder til sin hjord. Det finner vi flere vitnesbyrd om i Bibelen (f.eks. Ap.G.13,1 ff.)
    Klart finner vi dette prinsipp i Jesu utsagn i Matt.9,36-38: "Og da han så folket, ynkedes han inderlig over dem, for de var ille medfarne og forkomne lik får som ikke har hyrde. Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne er få, bed derfor høstens herre at han vil drive arbeiderne ut til sin høst!" Deretter følger i Matt.10,1 ff. beretningen om Jesu konkrete kall og oppdrag til de tolv apostler.
    Hele denne beretningen er vesentlig for å forstå vårt emne. Vi møter Jesu blikk, hans bankende hjerte, hans brennende omsorg. "Da han så folket, ynkedes han inderlig - - - de var lik får som ikke har hyrde". I denne sammenheng er det blitt sagt: "Ille er det å være får med hyrde. Ennu verre er det å være får uten hyrde" Og det kan være noe i det.
    På Jesu tid var det nok mange hyrder " i formell forstand" (de skriftlærde, fariseerne, osv.), men det var få eller ingen hyrder etter Jesu bedømmelse. Dette så bare Jesus, ikke de andre.
    Hva så Jesus i den situasjon? Det tynget hans hjerte at verden skulle gå under i Guds dom og evig fortapelse. Så kaller Jesus til seg apostler for å være hyrder, for at de kan se folket med hans blikk og føre folket fra dødens til livets vei.

Det er ikke vanskelig å si dette. Men det vil koste noe å bære hyrdesinnet i hjertet.
La oss merke oss:
    a)    En rett hyrde er sendt av Jesus - med fullmakt fra Jesus, i motsetning til "de som løper og ikke er sendt" ( Jer.23,21).
    b)    En rett hyrde er utbedt av forsamlingen. "Be høstens herre at han vil drive arbeiderne (hyrdene) ut til sin høst". Vi kunne vel uttrykke det slik at en hyrde (forkynner, lærer, arbeider i Guds rike) må ha et indre kall fra Herren og et ytre kall fra mennesker (menigheten).
    c)    De sanne hyrder går med Jesu ord, det ser vi i Matt.10,7 der oppdraget fra Jesus blir klargjort: "Og når dere går avsted, da forkynn dette budskap: Himlenes rike er kommet nær!" Og så legger Jesus til: "For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det" (v.8).
   
    En rett hyrde har ett anliggende: Han er opptatt av spørsmålet om å være sendt med et budskap fra Jesus Kristus, og han bærer i sitt hjerte en lengsel etter å eie det hyrdesinnet som Jesus hadde.

---