Hyrdekallet - i bibelsk og aktuelt perspektiv  - 3 -

Troskap mot Skriften og bekjennelsen

Når det gjelder å ta følgen av Bibelens lære, kan noen hver av oss bli urolige.
    Hvem har ikke hørt beretningen om den danske biskop, Peder Paladius, som ga klar beskjed når han reiste på visitas, både til menigheten og til prestene.
    Han minnet om hvordan de fortapte i fortapelsen ville anklage sine hyrder og si: "Hvorfor sa dere ikke et ord til oss om omvendelsen, hvorfor advarte dere ikke oss, hvorfor talte dere ikke til oss om Kristus?"
    Enhver kan bli anfektet når slike spørsmål melder seg: Hvordan har jeg forvaltet evangeliet og det lys jeg har fått i Guds ord? ( 1.Kor.4,1-2).
    Det er viktig å gjennomtenke de spørsmål som ligger i skjæringspunktet mellom evigheten og tiden, i spenningen mellom Guds ord og den aktuelle åndssituasjon.
Noe av det som kjennetegner vår tids kristengenerasjon er likegyldighet i lærespørsmålet. Jeg er redd for at dette gjelder både blant hyrdene som blant lekfolket.
    I en samtale som jeg nylig fikk med en av Tysklands våkne Bibel-forkjempere, Dr. Gerhard Maier, uttalte han: "En viss tretthet (lunkenhet) gjør seg gjeldende blant de kristne i Vesten i dag. Man gidder ikke å kjempe, kanskje fordi man ikke har så mye å kjempe for." Og så la han til: "I endetiden vil mange forskjellige teologiske syn og åndsstrømninger opptre parallelt og samtidig. Da er det viktig at det også finnes hyrder med klar røst, slik at de som vil høre sannheten kan få anledning til det."   
    Det er et fenomen i samtiden som ofte har forundret meg, også blant slike som skulle være "modne" kristne. Og det er hvor vanskelig de har for å overføre (aktualisere) Bibelens sannheter inn i hverdagen.
    Om dette fenomen har den danske presten Frank Jacobsen treffende uttalt: "Mange teologer og lekfolk er bibeltro så lenge de er på bibeltimer, men de makter ikke å overføre bibeltroskapen inn i den teologiske forskning eller i den aktuelle åndssituasjon. Da er det fornuften som råder" (her noe fritt gjengitt).
    Med andre ord: Vi tenker "kristelig" når vi er på gudstjenester og møter, mens vi har en annen målestokk når vi skal vurdere i hverdagen.
    En sann hyrde kjennetegnes på at han kan anvende Guds ord og Skriftens tanker inn i den konkrete virkelighet, også når det koster å være bibeltro.
    La meg aktualisere dette i forbindelse med uttrykket "skrift og bekjennelse". Har ikke dette uttrykk nå snart begynt å bli en "klisje", som sier lite eller ingen ting? Snart kan alle teologiske retninger rommes innenfor "skrift og bekjennelse", ganske enkelt fordi de har hver sin forståelse av uttrykket.
    Uttrykket er blitt uthulet i den aktuelle "ekumeniske" situasjon. Dette er uholdbart. Kanskje man nå for alvor burde overveie her i Norge å få en klarere presisering av uttrykket "skrift og bekjennelse", slik at man vet hva det menes.
    Dermed kommer vi ut av en "tåkesituasjon" til større klarhet - og man oppnår en avgrensning.

Den lutherske arv

Vi skulle vel med frimodighet kunne tale om "den lutherske arv", siden vi nå i 1980 feirer 450 års jubiléet for "Den augsburske bejennelse".
Vi fremhever ikke den lutherske arv for Luthers skyld, men for evangeliets skyld. Det er det viktig å merke seg.
    Her kan vi i Norge lære noe av det som er skjedd i "reformasjonens land", Tyskland. Det vemodige er at en i Tyskland finner lite igjen av ekte evangelisk-luthersk teologi og frigjørende forkynnelse. I stedet er forkynnelsen mere eller mindre blandet opp med en "reformert" kristendomsforståelse. Dermed blir selve pulsslaget i evangeliet borte.
    Her er jeg overbevist om at den lutherske teologi - med dens klare skjelning mellom lov og evangelium - er den som best svarer til Skriftens tolkning av seg selv. Å forlate den lutherske lære innebærer da å gli bort fra Skriftens sentrum og evangeliets kjerne. Frelsesvissheten uteblir i så fall, fordi den frigjørende og sjelesørgeriske forkynelse mangler.

Det er i synet på mennesket og i synet på nåden (nådemidlene) at lutherdommen skiller seg ut fra alle andre kirkesamfunn.
    I en privat samtale med professor Peter Beyerhaus sa han: "Jeg frykter for at dere i Norden kan miste den evangelisk-lutherske arven på kort tid om dere ikke kjemper for å bevare den, slik det er gått her i Tyskland."
    Her kan vi lære av kirkehistorien.  Etter apostel-tiden har vel ingen boret så dypt i Bibelens grunnsannheter som våre reformatoriske fedre.
    Hva er typisk for reformasjonstidens tanker? I frelsesspørsmålet legger Luther betoning på Guds verk alene. Luther vil forherlige nåden i Kristus. Vi finner en sterk fremhevelse av rettferdiggjørelse ved tro alene (Kristus for oss).
    Men her er rettferdiggjørelsen ikke å forstå som en "helbredelsesprosess" eller en gradvis forvandling (helliggjørelse). Det forholder seg ikke slik at vi blir mer og mer rettferdig. Men det dreier seg om en domsakt fra Guds side, en frifinnelsesdom som Gud feller for Kristi skyld.
    Når det i Rom.4,5 står at Gud rettferdiggjør den ugudelige som tror på Jesus, da innebærer dette en tilregning av en fremmed rettferdighet, det vil si Kristi fullkomne rettferdighet. I Luthersk språkbruk kalles dette en "forensisk" rettferdiggjørelse (av forum: domsstol).
    "At Gud rettferdiggjør den ugudelige som tror på Jesus", kaller Luther for evangeliets hovedstykke og grunnvoll.
    Når det gjelder grunnlaget for denne Guds tilregning av Kristi rettferdighet, talte Luther klart om Kristi stedfortredende straffelidelse for våre synder. Luther henviste til Gal.3,13: "Kristus kjøbte oss fri fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss - - - "
    I dag har vi let for å glemme at det er skyldproblemet i forhold til Gud som er vår egentlige nød. Men denne "nød" har Jesus løskjøpt oss fra ved sin soningsdød på korset. ( Kol.2,13-15).
    I våre dager forkommer det i forkynnelsen ofte en sammenblanding av blodets renselse og Åndens renselse. Dette kan lett føre troens barn inn i lovtrelldom.
    Men også her kan vi lære av våre reformatoriske fedre. Blodets renselse har med Kristi fullbragte verk å gjøre. Ut fra renselsen i Kristi blod skjer det fullkommen renselse - for Guds åsyn ( Kol.1,22), altså ikke i mitt hjerte. Som person står jeg rettferdig og hellig for Gud i min stedfortreder. Dette budskap frigjør min samvittighet.
    Åndens renselse, derimot, er stykkevis og delt. Den har sammenheng med at vi  fortsatt har to naturer, også etter at vi er blitt kristne. Her nyttet Luther uttrykket  "samtidig en rettferdig og en synder". Denne Åndens renselse er en vedvarende prosess i en kristen (helliggjørelse), og den blir ikke fullbyrdet før vi står hjemme hos Herren ( 1.Joh.3,2).
    Typisk for luther-kirken er å ta lærespørsmål på alvor. "I læren kan jeg ikke ettergi noe, med livet kan jeg ha grenseløs overbærenhet. Kjærligheten tåler alt, men læren må bevares uten avslag. Hvis du slipper Djevelen inn på ett punkt, ødelegger han alt, - om vi mister en artikkel, mister vi alt" (Luther).
    For den som ønsker å sætte seg inn i dette aktuelle emnet, vil jeg sterkt anbefale Carl Fr. Wisløffs nye bok: "Den lutherske bejennelse og katolisismen 1530 og 1980" (Luther Forlag).

Forkynnelsen

Det er blitt skrevet og sagt mye om forkynnelsen i de senere år. Jeg vil her begrense meg til å ta med en uttalelse av Tore Tungland fra Rådsmøtet i Norsk Luthersk Misjonssamband høsten 1978 om forkynnelsen før og nå. Om jeg ikke makter å gjengi ordrett, tror jeg meningen er noenlunde klar.
    Han stilte spørsmål om det er forskjell på forkynnelsen hos våre fedre i de store vekkelsestider og forkynnelsen i dag? Og så la han til: "Karakteristisk for forkynnelsen i dag er at den alltid gir tilhørerne noe å bestille. De blir alltid opptatt med noe de skal gjøre, noe de skal være eller om noe Gud må gi dem.
De eldre forkynnere, derimot, talte slik at når en satt og hørte på dem så mistet vi enhver tro på at det var håp for oss å bli frelst. Vi ble totalt avkledd. Vi gikk "fortapt" under talerstolen.
    Men når evangeliets lys skinte, fikk en se at en hadde det evige liv i Jesus, en var ikledd Kristi fullkomne rettferdighet, det var frelse for syndere".
    Personlig tror jeg at Tore Tungland her rører ved noe helt fundamentalt, som vi sterkt skulle legge oss på hjerte.
    En slik samvittigetsorientert forkynnelse av lov og evangelium er uten tvil også det beste "vern" mot de nye åndsbevegelser som i dag dukker opp innen vår kirke.

Sjelesorg - hyrdeomsorg

Det er ikke mulig å tale om hyrdekallet uten å nevne omsorgen for den enkelte. For sjelesorg betyr egentlig sjeleomsorg. Det er å hjelpe den enkelte i forholdet til frelsen i Jesus Kristus.
    I teksten vi startet med leste vi om Paulus: "Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, verken natt eller dag, å formanene hver eneste én med tårer" ( Ap.gj.20, 31).
    Her finner vi et bankende sjelesørgerhjerte for den enkelte. Kanskje dette er mere aktuelt for tiden enn vi tenker over.
    For i dagens situasjon er det tendens til å betrakte alle som er "med" på møter og i kristen aktivitet som personlig kristne. Slik var det ikke før. Jeg har ofte tenkt på Ole Hallesbys ransakende spørsmål til de mange tilhørere i Lillehammer kirke i 1912: "Ble du omvendt den gang da du ble vakt?"
    Det er ikke tilstrekkelig med en "rørelse" i hjerte eller en "åndelig oppstemthet". Uten at det skjer en gjenfødelse, ved Ånden, er en person ikke en kristen. Det er Bibelens klare tale nå som før. "Har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til"( Rom.8,9).
    Faren i dag er den at mange unge vil ut for å evangelisere uten at de selv er frelst og frigjort ved evangeliet ved troen på Jesus. På dette område er det nå nødvendig med hyrdeomsorg. Med sin åndelige dømmekraft skrev C.O.Rosenius en gang et brev til en venn om vekkelsen i Stockholm i 1841: "Her er mange fromme, men få kristne, her er mange tjenere, men få sønner". Jeg tror vi kjenner oss igjen i dette.
    I dagens situasjon bør en hyrde hjelpe unge og eldre sammen i et vennesamfunn. "Vennesamfunnet er hyrdeskuldra som bærer de små lam hjem" (Enok Osnes).

---