Apostlenes eksempel

Altfor ofte ser det ut til at tjenesten i Guds rike springer ut av mennesketanker og derfor blir menneskeverk. Av denne grunn ser vi i evangeliene hvordan Jesus like fra begynnelsen tar disiplene i skole og med det gir en anskuelsesundervisning som er avgjørende med tanke på tjenesten. En hovedtekst i så måte er beretningen om Peters og de første apostlenes kall:

Så skjedde det at folket trengte seg sammen om ham for å høre Guds ord. Og han sto ved Gennesaret-sjøen. Da så han to båter som lå ved stranden. Fiskerne var gått ut av dem, de holdt på å skylle garnene. Han gikk da om bord i en av båtene, som tilhørte Simon, og ba ham legge litt ut fra land. Og han satte seg og lærte folket fra båten. Da han sluttet a tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet og kast ut garnene til fangst! Simon svarte og sa til ham: Mester, vi har strevd hele natten og ikke fått noe. Men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene. De gjorde så, og de fanget så mye fisk at garnene holdt på å sprenges. De vinket da til lagsbrødrene i den andre båten at de skulle komme og ta i med dem. De kom, og de fylte begge båtene slik at de holdt på å synke. Men da Simon Peter så dette, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann! For redsel kom over ham og alle dem som var sammen med ham, over fiskefangsten de hadde fàtt. Likedan var det med Sebedeus-sønnene, Jakob og Johannes, som var i lag med Simon. Men Jesus sa til Simon: Frykt ikke! Fra nå av skal du fange mennesker. De rodde da båtene til lands, og de forlot alt og fulgte ham. (Luk 5,1 - 11)

Fiskefangsten gir Peter en første og grunnleggende undervisning om hvilke vilkår tjenesten i Guds rike står under. Dette ser vi ikke minst av kortformen som kallsberetningen har fått hos Matteus: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere» (Matt 4,19). Her skiller Jesus mellom hva som er Peters sak og hva som er hans sak: Peter skal følge (etter) Jesus, så skal Jesus gjøre ham til ...

Vi skjønner lettere hva dette innebærer om vi et øyeblikk setter oss inn i situasjonen. Jesus er på ingen måte ukjent for Peter. Han har møtt og hørt Jesus tidligere - hos Døperen ved Jordan (Joh 1,40ff) - og kommet til tro på ham. Men noen dypere forståelse av og kjennskap til Mesteren har han ennå ikke.

Nå er Jesus kommet ned fra Nasaret, en uanselig landsby som lå på et høydedrag langt oppe i Galilea. Peter er på sin side vokst opp ved Gennesaretsjøen, og har fra barnsben av vært fortrolig med sjø og fiske. Når Jesus nå begynner sitt offentlige virke og gjør Kapernaum til hovedkvarter, starter dette med at Jesus får bruke Peters fiskebåt som talerstol for folkemengden som er samlet på stranden. Stemmen bærer godt over vannet.

Etter at Jesus er ferdig med å undervise, sier han så til Peter: «Legg ut på dypet, og kast garnene ut til fangst! » I Peters ører må dette ha virket direkte tåpelig. Peter er yrkesfisker. Han kjenner fiskens gang i sjøen, vet hvor det er fisk å få og hva som er den beste tiden. Ut fra lang yrkeserfaring vet han at fisken står på bestemte grunner - slett ikke på dypet. Og: Skal det være håp om fangst, er det natten som må tas til hjelp. På høylys dag er det ingen vettug mann som gir seg til å prøve engang. Og nå kommer denne læreren fra Øvre Galilea, som er tømmermann og kanskje knapt har satt foten på et dekk - en landkrabbe! - og ber dem gjøre et nytt kast. Og det endatil etter en natts strev med «svare garn» - fisken er borte!

Peter har nok skottet bort på sine kollegaer i båten og kjent seg en smule brydd: Snakk om å dumme seg ut! Når han svarer Jesus at «på ditt ord vil jeg kaste ut garnene», er det mer enn én fortolker som mener at Peter her nærmest fraskriver seg alt ansvar; «jeg ville aldri ha gjort noe sånt, men siden det er du som ber om det, får vi heller prøve» Som profesjonell fisker går dette på stoltheten løs. Men i respekt for Mesteren vil han ikke nekte.

Og så skjer underet; Mot alle odds får de en fangst de knapt har opplevd maken til!

Med dette får Peter sin første og mest grunnleggende lekse, og som han - og vi - har uhyre vanskelig for å lære. Selv på et område der han har mest erfaring og vet hva han snakker om, er det utelukkende Jesu ord som gjelder. Om Herrens ord kan virke urimelig, ja «dumt» fordi vi mener å ha greie på saken, må vi likevel lære å ta ham på ordet. Det dreier seg med andre ord om å lære å mistro oss selv og det vi mener å ha av viten og erfaring. «På ditt ord, Herre» er loven i Guds rike. Og slik vil tro på dette Ord og mistro overfor egen forstand høre sammen:

Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! . .. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! (Ord 3,5,7)

Vi kan i dag ofte høre at Jesu undervisning av disiplene de tre årene de fulgte ham før han ble opphøyet, handlet om at Jesus utrustet dem for deres fremtidige tjeneste. De skulle settes i stand til å greie seg på egen hånd. Dette er bare sant i begrenset forstand. Det var tvert om en hovedsak i Jesu stell med dem at han plukket dem for alt de trodde de visste og hadde å fare med. Disiplene måtte i enhver forstand føres over på en ny grunnvoll, inn under nye og helt andre forutsetninger enn det de hadde med seg fra sitt tidligere liv. Hvis dette ikke får skje, vil alt bare bli menneskeverk og ikke Guds verk. Resultatet blir utmattende loviskhet. En blir mer opptatt av hva en selv skal gjøre enn av hva Jesus har gjort, mer opptatt av hva en skal være enn av hva Jesus er.

Det er utelukkende på de vilkårene fiskefangsten gir alt virke i Kristi rike - menneskefisket - skal skje. Dette er av så stor betydning at når Jesus er stått opp fra de døde, gjentar han det samme underet for disiplene (Joh 21,1-14). Når Jesus repeterer, er det fordi noe helt grunnleggende skal innprentes og aldri glemmes. Med den siste fiskefarigsten tas disiplene tilbake til begynnelsen. Sirkelen sluttes, og de første og grunnleggende lærdomrnene stilles igjen frem for deres øyne. Nå er forutsetningene for pinsedag og aposteltjeneste lagt til rette. Dette er premissene som tjenesten i Guds rike skal skje på: «På ditt ord, Herre ...!» Først da kan de gâ ut!

Med dette i minne er det misjonsbefalingen må leses:
Jesus trådte fram, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! (Matt 28,18-20)

Jesus gir her disiplene en oppgave som er umulig for dem å løse. De mangler enhver forutsetning for å kunne utføre det han kaller dem til: «Alle folkeslag ...!»

Her på fjellet står elleve fattige menn. De har ingen økonomiske ressurser i ryggen. De har ingen organisasjon som kan støtte dem. De har ingen kontaktpersoner med makt og innflytelse som kan sørge for at de er trygge når de reiser ut. De kan heller ikke vifte med en høyere utdannelse som vil kunne avtvinge respekt blant mennesker de møter.

Jesus har selv uttrykkelig sagt: «Se, jeg sender dere som får blant ulver . . . » (Matt 10,16). Og videre: «Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere av verden, derfor hater verden dere» (Joh 15,19). De kalles til å gå ut med et budskap som verden ikke etterspør, og når verden får høre budskapet, vil det vekke hat, forakt og forfølgelse.

Ja, Jesus kaller disiplene til noe som er umulig!
Hvordan kan Jesus gjøre noe så hasardiøst? Er ikke dette uansvarlig, svermerisk? Han setter jo livet til sine nærmeste venner i den største fare! Svaret ligger i det viktige ordet `derfor' i misjonsbefalingen: Hvorfor? - Fordi Jesus har all makt! «- all makt i himmel og på jord». De ressursene disiplene ikke har, står til Jesu disposisjon. De forutsetningene disiplene mangler, har Jesus. For «alle ting er ham overgitt av Faderen» (Matt 11,27; Joh 17,2).

Riket, makten og æren er Hans (Matt 6,13b) - i bokstavelig forstand:

- Riket er ikke vårt; tidvis kan ledere i den kristne kirke opptre som om kirken var deres eiendom som de kan styre etter eget forgodtbefinnende . ..
- Makten er ikke vàr. Problemet i Guds rike er ikke at vi har for lite kraft og styrke. Vi har tvert om for mye - slik at vi derfor går i veien for Gud. Herren må derfor frata oss det som er vår styrke slik at han alene kan ha makten (se Jes 45,24a)
- Æren er ikke vår. Hvor mye av det vi gjør i Guds rikes arbeid handler ikke om å hente anerkjennelse fra mennesker? Men Herren sier: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke» (Joh 5,44).

Når de tolv skal gå ut, kan det utelukkende skje i avhengighet av og tillit til at Jesus taler sant, at han virkelig har all makt, og at han holder hva han lover: «Jeg er med dere alle dager ...» Om de er hjelpeløse - og føler seg hjelpeløse - har de en Herre som ikke er hjelpeløs. Om de er i villrede om veien videre, har de en Herre som har det fulle overblikk, og som vil gå foran og vise vei. Her sannes Paulus' ord bokstavelig: Apostlene er

...som fattige som likevel gjør mange rike. Som de som ingenting har, men likevel eier alt. (2Kor 6,10)

I dette ligger frimodigheten: Ikke i at de selv duger til det som venter dem, men i at Jesus er den han er, og at hans løftesord gjelder:

Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå. (Matt 24,35)

Dette må disiplene - og vi - stole på og bygge på. For det henger uløselig sammen med et grunnleggende kjennetegn ved troen: Den henger ikke fast ved de ytre ting, det som kan sees:

Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser. (Hebr 11,1)

( Jan Bygstad - fra kap.10  i ORIENTERINGSPUKTER -i en forvirret tid - Lunde Forlag 2022 -  med forfatterens tilladelse  Shafan 14-10-23)