Men hva slags fornyelse? Hva mener en egentlig med ordet 'fornyelse'?

Dersom vi med dette bare mener at «vi må finne på noe nytt» slik at vi kan nå ungdommen, blir det ikke annet enn «fomyelse» på modernitetens premisser. Nye møteformer og nye musikkformer som er «i takt med tiden», kan aldri bringe fornyelse i ordets bibelske forstand. Og der denne slags «former» kommer inn, opplever de eldre fort at de blir mer eller mindre hjemløse i forsamlingene. De tåler en del av det nye - av kjærlighet til ungdommen. Men innvendig sørger de. Ikke fordi de er gammeldagse, men fordi de - ofte uten år kunne sette ord på det - fornemmer at med de nye formene er det verdsligheten som har fått innpass. Det som kalles «fornyelse», blir fort en trojansk hest som får fienden innenfor murene, og fienden heter verden. Den moderne historieløshet kan nok kle seg i fromme og kristelige gevanter, men fører regelmessig til tap av åndelig substans.

Her skal vi være klar over at med denne måten å tenke på, fornekter vi noe av det som hører til den kristne menighets vesen: Vi er det folk som kommer i hu. Guds folk har noe av det sentrale i sin identitet i sin historie - først og fremst den bibelske frelseshistorien: Det vi har mottatt fra fedrene, overgir vi til våre barn. Eller for å si det med tittelen på gjenutgivelsen av Bo Giertz' hyrdebrev fra 1949; «Vår arv vi kjennes ved». Guds folk står og faller med dette!

Av denne grunn henger begrepet «fornyelse» i Bibelen sammen med det å vende tilbake til begynnelsenHerre, vend oss igjen til deg, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som før i tiden! (Klag  5,21)

Og:

La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli i dere. Dersom det dere hørte fra begynnelsen, blir i dere, da skal også dere bli i Sønnen og i Faderen. (1 Joh 2,24)

Det moderne kan i denne sammenheng bli direkte nedbrytende. Fornyelse består ikke i og kornmer ikke av «å finne på noe nytt», men består i en ny besinnelse på hva som er oss overgirt i de hellige skrifter, i hva som er oss overgirt fra apostler og profeter. Derfor er da også dette en av de viktigste bønner for Guds folk: «Min sjel, lov Herren, og glem ikke alle hans velgjerninger!» (Sal 103,2) Dette for at vi «ikke skal fare hit og dit og følge etter vårt eget hjerte og øye, som lokker oss til utroskap» (4Mos 15,39).

Saken er den at det bibelske begrepet for ny ikke betegner noe som er nytt i tid, men snarere noe som er kvalitativt nytt, det vil si kvalitativt annerledes enn det som er av denne verden og hører denne tidsalder til. Det kalles nytt fordi det kommer ovenfra, fra den himmelske verden, fra Guds evige rike i lyset. Av denne grunn kan noe være nytt i bibelsk forstand selv om det ble åpenbart for 2000 eller 3000 år siden. Og noe kan være gammelt i bibelsk mening selv om det aldri så mye er «siste skrik». Den nye sangen (Salme 40,4) er ikke ny fordi det er en ny «låt» diktet i går. Den er ny fordi den er gitt ovenfra!

Når de kristne i Pakistan skal sette navn på vranglære, har de et eget ord for det: Ordet for vranglære (på urdu) er «en nyhet». Det er noe som den kristne menighet verken har lært eller trodd tidligere, og som de derfor avviser.

Skal det bli tale om virkelig fornyelse i den kristne menighet, må vi gjøre slik vi hører patriarken Isak gjorde:

Og alle de brønner som hans fars tjenere hadde gravd i hans far Abrahams dager, dem kastet filistrene til og fylte dem med jord [...] Og Isak gravde opp igjen de brønnene som de hadde gravd i Abrahams, hans fars dager, og som filistrene hadde kastet til etter Abrahams død. Og han gav dem de samme navn som hans far hadde gitt dem. (1Mos 26,15. 18)

Vår tids filistere har også kastet igjen og stoppet til brønnene med friskt vann som våre fedre grov opp. Så må vi lete dem frem igjen.

Dette utelukker ikke det som kalles «nyskapning» i kristen sammenheng. Men det innebærer at hvis nyskapningen skal ha varig verdi for Guds folk, må den skje i kontinuitet med og ut fra forståelse av arven som er overlevert fra fedrene, og ikke minst ut fra en dybdeforståelse av bibelordet. Slik nyskapning kan en for eksempel se i Børre Knudsens salmer og i deler av Trygve Bjerkrheims sanger, og likeledes i Egil Hovlands og Trond Kvernos kirkemusikalske arbeid. Nyskapning uten slik kontinuitet blir brudd - ikke fornyelse, revolusjon - ikke reformasjon. Det blir tom modernitet uten åndelig gehalt, et speilbilde av tidens flimrende jag som blir lite annet enn flukt fra den uutholdelige kjedsomheten.

Å grave opp brønner kan være et møysommelig og tungt arbeid. Men det gis ingen lettvint snarvei til dette.

Så sa Herren: Stå på veiene og se til. Spør etter de gamle stier. Spør hvor veien går til det gode, og vandre på den! Så skal dere finne hvile for deres sjeler (Jer 6,16)

Der Guds folk på ny begynner å komme i hu - pà hvilens helligdag - der tennes det også lys!

(Afsnit fra kapitel 5 (KOM I HU-!) i "ORIENTERINGSPUNKTER i en forvirret tid" af JAN BYGSTAD - Lunde Forlag 2022 -
gengivet med forfatterens tilladelse  Shafan 21-11-23)