Ef 1-3: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus. »

Efeserbrevet fører oss inn i de herligste sannheter i Guds Ord. I det første kapittel blir forhenget trukket til side. Vi får et blikk inn i Guds tanker og planer fra evighet av. Kristenlivets herlighet og livsvilkår får vi se fra Guds side. Det er ikke en kristens skiftende følelser og erfaringer som beskrives, heller ikke hvordan du ser på og erfarer deg selv, men hvordan Gud ser på deg og hvilke tanker og mål han har for deg.

Paulus har, åndelig talt, ved Åndens inspirasjon steget opp på fjelltoppen. Han ser ut over frelsens og velsignelsens herlige landskap. Med en forunderlig innsikt gir han oss del i det som blir åpenbart for ham. Det kan ikke annet enn å gi seg utslag i lovprisning til Gud. «Lovet være Gud» slår an den rette akkorden. Han ser inn i de veldige frelsens rikdommer Gud har gitt oss del i.

Versene 3-14 er en eneste lang setning, selv om den er stykket opp i våre nyere bibeloversettelser. Den ene sannhet knyttes til den andre med en dynamisk livskraft.

Velsignelsen er et nøkkelbegrep i Guds Ord. Det uttrykker det dypeste i Guds tanker og planer. Det kommer tydelig fram etter at Gud har skapt de første mennesker.

«Og Gud velsignet dem og sa til dem; Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden» (1 Mos 1,28).

Hele äpenbaringshistorien er en kraftig understreking av denne Guds klare hensikt og gode vilje. Velsignelsen er uttrykk for Guds innerste vesen og karakter. Guds velsignelse gir seg uttrykk på mange måter. Vi har timelig velsignelse, sjelelig velsignelse, åndelig og himmelsk velsignelse. Mye av dette kan vi registrere både i våre egne liv og i andres liv.

Men i dette Ordet vi har framfor oss i dag, tar vi liksom et steg høyere opp. Vi blir stående ved Guds trone og kjenner evighetens pulsslag slå med mektig tyngde. Dermed faller mange ting inn i sin rette orden.

Gud er velsigneren!

All velsignelse er knyttet til Gud. Når vi velsigner er det egentlig bare en bønn til Gud om at han må velsigne. Det gjelder alle områder. Vi kan ikke legge en alen til vår livslengde. Vi kan ikke få såkornet til å vokse. Drar Herren sin velsignelse tilbake, er vi prisgitt forbannelsen.

Gud er velsignelsen opphav og kilde. Skriften understreker at han er velsignet og gir velsignelse.
«...han som er velsignet i evighet» (Rom 1,25).
«Han som er Gud over alle ting, velsignet i evighet. Amen» (Rom 9,5).
«Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som er velsignet i evighet... »(2 Kor 11,31).

Den som velsigner står høyt over den som blir velsignet. Han har del i en fylde som den som mottar velsignelse ikke eier. Det er sant mennesker imellom og er uendelig mye mer sant mellom Gud og mennesker.
«Nå kan ingen nekte at det er den ringere som blir velsignet av den høyere» (Heb 7,7).

Det er en overveldende fylde i Gud som intet menneske kan måle dybden i. Hans rikdom er uten grenser. Vi får et lite inntrykk av dette når vi leser.
«...som er rik nok for alle som påkaller ham» (Rom 10,12).
«Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt dere trenger til, og ha over?od til all god gjerning» (2 Kor 9,8).

Guds rikdom er uten grenser. Hans livsvilkår høyt hevet over den menneskelige sfære. Hans livskvalitet så mye høyere enn vår som himmelen er høyere enn jorden. Frukten av hans livsgjerning ser vi rundt oss på alle sider.
«For i ham er det vi lever og rører oss og er til...» (Apg 17,28).

Når vi betrakter Guds storhet, makt og majestet, kommer han på mange måter så langt fra oss, så høyt over oss. Og det er sant og viktig. Men det er ikke hele sannheten. Dette Ordet rykker ham så uendelig mye nærmere oss.

Han er Jesu Kristi Far!

Velsigneren kommer oss i møte som Jesu Kristi Far. Farshjertet får fram velsignelsens egenart. Den er åpenbart for oss gjennom Faderens forhold til Sønnen. Mellom dem vokser velsignelsen fram i sitt grenseløse omfang og sin reneste kvalitet.

Skriften taler om dette velsignelsesrike forholdet mange steder, men i denne sammenheng vil vi bare ta med Faderens vitnesbyrd om Sønnen da han ble forklaret på berget.
«Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbehag: Hør ham» (Mat 17,5).

Når det står «vår Herre Jesu Kristi Far», angår det den troende på en særlig måte. Jesus har lært oss å be til ham som «Vår Far» og dratt oss inn i Faderens omsorg og det rette farsforhold. Jesus har nemlig lukket oss inn i sitt eget forhold til sin Far.
«Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud» (Joh 20,17).

Uttrykket forteller oss også at det var Faderens forhold til Sønnen som er all velsignelses opphav. Sønnen ved Faderens høyre hånd gav den fullkomne inspirasjon, glede og harmoni. Alt som kan rommes i ordet velsignelse var tilstede mellom Faderen og Sønnen fra evighet. Det er derfor umulig å skille dem fra hverandre, likevel kan vi skjeldne slik som Guds Ord gjør. Men samtidig skal vi være klar over at alt det som Faderen og Sønnen er og gjør griper dypt inn i hverandre.

Han som har velsignet oss

Vi tenker ofte på velsignelse som noe vi skal få, noe vi må be om og som vi må få oppleve. Og det er sant at også det hører med i Guds rike. Men her blir dekket dradd til side for noe som allerede har skjedd og er en realitet.

Det er ikke noe vi kan gjøre oss fortjent til, for den hviler på Guds suverene gjerning utenom oss. For den enkelte gjelder det at øynene blir åpnet slik at en så kan se verdien og betydningen av den velsignelse som er oss betrodd.

Vi skal ikke i denne sammenheng gå inn på enkeltheter ved velsignelsen, men få fram selve hovedsaken, nemlig...

Kristus er velsignelsen!

Velsignelse er ikke først og fremst det Jesus gir, men det han er. Og Gud ønsker virkelig å åpne våre øyne for at det ikke er hva han kan gjøre som betyr mest, men hva han selv er. For det han gjør hviler helt og fullt på det han er.

Dette kommer klart fram i uttrykket «i Kristus» som står her og går igjen nedover i avsnittet etter hvert som velsignelsene konkretiseres. Den som får del i Kristus, får del i velsignelsen, ja, hele den frelsesfylde som er i ham. Det rommer alt fra Gud og alt for oss.

Kristus er noe langt mer enn en formidler av velsignelsen. Han er ett med selve kilden. Han er hva han gir.

Når mennesker ble velsignet under Jesu gjerning, var det fordi de kom i berøring med selve velsignelsen. De små barn ble lagt i Jesu armer og ble velsignet. De som stanset og lyttet til hans Ord, mottok velsignelse ved hans Ord. Kvinnen som rørte ved ham opplevde kraften av hans velsignelse og ble renset. Da Jesus skiltes fra sine disipler og ble opptatt til himmelen, fikk de stå under hans velsignelse.
«...og han løftet sine hender og velsignet dem. Og det skjedde mens han velsignet dem at han skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen» (Luk 24,50-51).

Han som har velsignet oss

Her må vi spørre hvem er de som er velsignet? Det er nemlig ikke alle mennesker. Det er dem som brevet er adressert til og apostelen selv hører til blant dem. Det er de som tror på Jesus Kristus. Uten samfunn med Kristus har ingen del i denne velsignelse. Men ved troens samfunn med Kristus er det åpen adgang til dette velsignelsens rike der Kristus er ett og alt.

All åndelig velsignelse

Det er den åndelige velsignelsen som er hovedsaken i dette skriftavsnittet. Men vi må igjen minne om at all velsignelse har sitt opphav i Kristus. Det som er godt og vakkert og gjør livet rikt å leve, kommer fra Gud. På denne måten får alle mennesker del i Guds velsignelse. Han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. Også mennesker som forkaster hans frelse, viser Gud sin godhet. Den rike mann får høre at han ?kk sitt gode i sin levetid. Dette gode er Guds velsignelse og burde ført til omvendelse og tro, men for mange ble det ikke det.
«All god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra, fra lysenes Far. Hos ham er ingen forandring eller skiftende skygge» (Jak 1,17).

For all denne velsignelse skylder vi å takke og prise ham (Ef 5,20). De jordiske velsignelser er ved ham, men de åndelige og himmelske velsignelser er i ham.

Den åndelige velsignelse

møter oss på mange måter på en annen måte. Den er ofte ikke mest synlig i livets medgang, men blir ofte åpenbart i livets motbakker og stormer. Den lukker oss inn i den åndelige, evige verden.

La oss understreke det lille ordet all åndelig velsignelse. Dette ordet all er et meget sterkt ord og betyr all slags, alle former for. Det er noe grensesprengende ved det og dekker hele vår åndelige livssituasjon.

Den åndelige velsignelse knytter oss til Jesus. Det er hans liv og hans Ånd. For vårt personlige liv betyr det:
Våre åndelige behov blir dekket. Gjennom mange slags kanaler når han inn til vårt åndsliv med berikelse, omsorg og den kraft vi trenger. Slik blir vi bevart i hans samfunn for tid og evighet.

De åndelige livslover bryter mange ganger med de naturlige. Det som for det naturlige blikk og vår såkalte sunne fornuft var en hindring for det åndelige livet, viste seg å fremme hans verk. Guds Ord åpenbarer denne hemmelighet slik:
«For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud, dem som etter hans råd er kalt» (Rom 8,29). 

Den åndelige velsignelse betyr skatter som er skjult på lønnlige steder. Det betyr at det onde blir vendt til det gode: Større lys og bedrøvelse til en dypere glede.

Den kanalen for den åndelige velsignelse som vi oftest får glede oss over, er Guds Ords forkynnelse. Da åpenbares de åndelige rikdommer.

Predikanten hadde den lille gutten sin med på møte, men de var ikke kommet så langt ut i møtet før han sov. Da møtet var slutt ble han vekket og så hørte han at noen tok farvel med faren med disse ordene:
- Takk for god mat.
- Men pappa, har det vært mat på møtet.
- Nei da, gutten min. Det har ikke vært mat mens du sov.
- Ja men denne mannen takket jo for god servering.
- Du skjønner, han tenkte ikke på vanlig mat. Det var Ordet fra Gud som ble forkynt i kveld som ble mat for hans sjel. Han trengte det og det gjorde ham godt,

Dette er åndelige velsignelser som vi kan merke og erfare, men de største og dyrebareste velsignelser ligger utenfor rekkevidden av vår erfaring i denne verden. Disse monumentale velsignelser skal vi sette søkelyset på i noen senere artikler. Sannhetene vil styrke vår tro og glede vårt hjerte, fylle vår tanke og berike vårt håp.

En himmelsk velsignelse

Den åndelige velsignelse er også en himmelsk velsignelse. Det betyr ikke at den er langt borte fra oss, men at Kristus er í himmelen, han som er vår velsignelse. Kristus var i himmelen, kom fra himmelen og gikk til himmelen. 

Den himmelske vil si oss noe om arten av denne velsignelsen. Den har sitt utspring, sin fylde og sitt kvalitetsstempel fra himmelen, De himmelske krefter blir så nære at de griper inn i vår hverdag selv om vi ikke kan se dem med våre øyne.

Den himmelske velsignelse er et stort emne, men la oss her bare ta for oss noen antydninger.

Den innebærer Faderens kjærlighet.

Den gir oss del i Kristi velsignelsesrike tjeneste i himmelen til vårt beste, som forsoner, yppersteprest, talsmann og forbeder.

Den omslutter oss med englenes tjeneste med hjelp under livets kamp og strid.

Den innebærer Åndens hjelp i den himmelske helligdom. Han vet å ivareta vår dypeste nød og komme den til hjelp.

Denne rike velsignelse vil Herren skal gi oss styrke og hjelp, nytt mot og ny frimodighet i vårt samliv med ham og vår tjeneste i verden. (Forts. i neste nr.)

Kjell Dahlene - Bibelsk Tro nr 5 1994 - Shafan 05-09-23)