I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom. Ef 1,7

Store tanker møter oss i utvelgelsen og forutbestemmelsen i evighet hos Gud. Disse tanker forble ikke i evighet, men ble virkeliggjort inn i vår verden da Guds egen Sønn, Jesus Kristus ble gitt til denne jord og for alle verdens mennesker.
Det Gud hadde bestemt i evighet gav han oss i den elskede (v. 6).

Men denne gaven kunne ikke mennesket motta fordi det var bundet i synden, synet forblindet og sinnet fordervet. Sammen med frelsesgavene fikk mennesket del i forløsningen. Og det var en nødvendig del av virkeliggjørelsen av Guds evige hensikt.
Dette er temaet for denne artikkelen.

Først vil jeg understreke at denne forløsningen er noe vi har i ham. Det er ikke bare noe han har gjort for oss, et verk som er kommet oss til gode. Men dette verks betydning og kraft har vi i Jesus Kristus. Det er ikke bare noe som har skjedd, men som er en levende og nærværende virkelighet. Det er bare dem som lever i samfunn med Jesus som har del i denne forløsningen.

Det andre jeg vil trekke fram er at forløsningen er noe vi har i ham. Det er Guds barns eiendom, ja, en skatt og et privilegium. Derfor er det også interessant å fordype seg i det en eier og verdsette det på en rett måte.

Forløsningen i Kristus innebar at Jesus måtte sone våre synder, bryte syndens bånd og dødens velde. Han måtte bli vår stedfortreder i alle ting og bringe seg selv som det fullkomne offer.

Skriften ser denne sannhet fra to sider. For det første sier Guds Ord at Faderen gav sin Sønn til soning for våre synder. Faderen ofret ham.

For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal fortapes, men ha evig liv (Joh 3,16).

Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav han for oss alle, hvorledes skal han kunne annet enn gi oss alle ting med ham (Rom 8,32).

Det er Faderen som gir oss sin Sønn, den elskede, men ikke mot offerets egen vilje. For den andre siden av denne veldige sannhet er at Sønnen gir seg selv.

Faderen gir ham, men samtidig gir han seg selv. Han går villig inn under offeret. Guds Ord taler på mange plasser om dette.

Han som gav seg selv for vare synder (Gal 1,14).
Kristus gav seg selv som en gave og et offer (Ef 5,2).
Han som gav seg selv for oss (Tit 2,14).

Uttrykket som er brukt i teksten er ordet forløsning. Det sier uendelig mye om menneskets tilstand.

Syndefallet er ikke omtalt, men ordet forløsning tegner den mørke bakgrunnen. Forløsningen var nødvendig for ingen maktet å forløse seg selv.
En mann kan ikke utløse en bror, han kan ikke gi Gud løsepenger for ham - for utløsning av deres sjel er for dyr, og han må avstå fra det til evig tid (Sal 48,8-9).

Utløsningen var for dyr. Det var ikke gangbar mynt blant menneskene. Intet menneske hadde noe å stille opp med når det gjaldt forløsningen.
Derfor var det så akutt å få en forløser. En som hadde makt, evne, utrustning og ressurser til å forløse oss fra fallets fryktelige konsekvenser.

Her steg Jesus Kristus inn som forløseren. Den eneste som var skikket og verdig.
Arme menneskeslekt - som ikke hadde noe å stille opp med. En kjenner trang til å lukke øynene for det drama Skriften viser oss. Det er uhørt og hårreisende urettferdig ~ at den ene, opphøyde, veldige Gud må gi seg selv til en soning for våre synder. Vi som bare har syndet og vært forvent i forholdet til Gud, som bare har såret ham og rakket ned på ham og svertet ham til. At Gud i himmelen kunne ofre seg selv for en så fallen, så fordervet menneskeslekt. Men det er dette som skjer. Denne ene, opphøyde, rene, blir gitt til vår forløsning. Hellig og ulastelig, Faderens uttrykte bilde. Det er Sønnen. Han som hadde barnekåret og herligheten.

Han kalte ham ikke som en mektig seierherre med tríumferende makt og storhet, en som feier all motstand til side. Men vi møter ham som gir seg selv som en løsepenge for de mange, olferlammet som lider og dør.

Forløsningen har en rekke forbilder i den gamle pakt. Skal vi rett kunne verdsette Jesu Kristi forløsning, må disse forbilder og den undervisning som tidligere slekter har mottatt fra Gud, gi sitt bidrag til et fulltonende bilde.

Forløsningen fra Egypt

Egypt ble kalt trellehuset. Der fikk Israels folk smake på kroppen en fryktelig trelldom. Men Herren så til folket sitt.

Han fanget inn deres nød og hørte deres klager. De steg opp til hans øre i himmelen. Og så kom han med forløsning til dem. Hvordan skjedde det?

Den skjedde på to plan. For det første skjedde det en forløsning ved det lyteløse påskelammet. Det ble slaktet mellom de to aftenstunder. Blodet ble strøket på dørstolpene og det øverste dørtre. De stilte lammets blod mellom den førstefødte og dødsdommen. Slik gikk dommen forbi og de førstefødte ble forløst fra Guds vrede ved påskelammet, mens det i Egypt steg opp et stort skrik etter som dommen var blitt en kjensgjerning.

Dette peker fram mot den forløsning som vi har i Jesus Kristus. Han var Guds Lam som bar verdens synd.
For vårt påskelam er slaktet, Kristus (1 Kor 5,7).
Den andre side skjer ved Guds sterke makt da han åpner en vei for folket gjennom havet og dermed skilte dem fra Egypt. Denne veien var bare farbar for Guds folk. Egypts hær kom ikke fram på den, men ble rammet av dommen.

Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodíghet til å gå inn i helligdommen (Heb 10,19-20)

I sin forløsergjerning viste Kristus den største svakhet og den mest triumferende makt. Svakheten ser vi i at han føres som en forbryter til retterstedet og henges på korset, forbannelsens tre. Men også i hans fornedrelse ser vi hans makt. Han satte sitt liv til for oss. Ingen kunne ta livet av Jesus. Han gav det selv (Joh 10,18).

Midt i den fornedrende død, beseiret han den som hadde dødens velde, slik at det ble en mektig befrielse (Heb 2,14-15).

Jesu makt viste han ved å stå opp fra de døde og triumfere over alle sine fiender (Ef 1,20-23).

Løsertjenesten i Israel

En israelitt kunne komme i den stilling at han ble så nedtynget i gjeld at han måtte selge alt han eide. Stillingen kunne bli så komplisert og vanskelig at han måtte selge livsgrunnlaget sitt og bli slave. Og da var gode råd dyre. Men Herren hadde tenkt på det også. Han visste at noen kunne synke så dypt i gjeld at de stod uten evne til å kjøpe seg frie selv. Derfor gav han en forordning i den gamle pakt som gjaldt frikjøpelse. Det var løseren som kunne utføre dette.

Løseren kunne løse fra en del vanskelige tilstander. Men det var visse lover som gialdt. Løseren måtte være i slekt med den som skulle løses. En nær slektning med blodets band. Og dernest måtte han ha evne og kapital til å løse ut slektningen sin. Denne ordning skal vi ikke ta for oss i detalj. Den er omtalt i 3 Mos 25 og i 4 Mos 35.

Vi møter den anvendt i forbindelse med Rut og Boas. Denne moabittiske kvinnen som ble gift med en av Israels sønner i Moabs land og som fulgte sin svigermor, Noomi, tilbake til Betlehem etter at de begge var blitt enker. Foran dem lå et liv i fattigdom og sammen med fattigdommen vanære.

Men så var det en som ble hennes løser. Boas var i slekt med hennes mann. Han løste henne ut fra fattigdommen og de uverdige forholdene de levde under. Slik ble han hennes forløsning.
Når Kristus skulle bli vår løser og komme med forløsningen, måtte han bli i slekt med oss. Guds Sønn måtte bli menneske. Han måtte bli født av en kvinne. I alle ting måtte han bli oss lik, men uten synd (Heb 2,17-18).

Som vår løser hadde han ressurser nok. Han var alt det vi manglet og som ble krevd for at vår forløsning kunne skje.

For en slik yppersteprest var det vi måtte ha - hellig uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære frarn offer først for sine egne synder og deretter for folkets. For det gjorde han en gang for alle da han ofret seg selv (Heb 7,26-27).
Slik var han som ble vår løser.

Forløsningen av det førstefødte

«Alt det første som fødes i buskapen din, og som er av hankjønn, hører Herren til. Det første føllet som eselet får, skal du løse ut med et lam eller kje. Løser du det ikke, skal du bryte nakken på det. Hvert førstefødt guttebarn i slekten din skal du løse ut» (2 Mos 12,12- 13).

I denne sammenheng trengtes det en løsepenge som svarte til det som skulle løses ut. Den førstefødte stod på en særlig måte under Guds dom. Det hadde ingen livsberettigelse dersom ikke løsepengen ble gitt. De skulle knekke nakken på dyrene om ikke løsepengen ble gitt. Slik var løsepengen nødvendig for at det førstefødte skulle ha liv.

Jesus Kristus kom som løsepenge, ikke bare for det førstefødte. Det var for snevert, men for hele verden da han gav seg selv for oss. Han betalte og innfridde alt det som ble krevd av oss.

Men Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange (Mark 10,45).

Uten denne løsepengen var vi alle fortapt, Løsepengen skjedde ved hans blod og blir stående som et evig vitnesbyrd (1 Tim 2,6).

Jesu forløsning sprenger alle forbildene i GT

Forbildene er enkle lyskastere som sier noe om avgrensede sannheter i Kristi forløsning. Til sammen gir de et godt bilde, men ikke hele bildet.
Vi vil ta med et sterkt vitnesbyrd av Jesus om sin forløsergjerning.

Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg. Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle dø (Joh 12,31- 32).

Dette taler ikke om alle menneskers frelse, men om betydningen. av Jesu død. Han talte ikke slik for å si at han skulle dø. Det hadde han gjort tydelig og klart tidligere. Han sa det for å gi til kjenne hvilken karakter hans død skulle ha.

Da han ble opphøyd på Golgata kors, drog han alle til seg. Der måtte de møte fram. Det ble storsamlíng, aksen i hele tilværet. Der måtte de møte opp enten de ville eller ei. Her var det store stevnemøte. Der ble allting avgjort. Her måtte de komme med kra-

(... resten af dette afsnit mangler) (Forts)

(Bibelstudieserie  Efeserbrevet IV -  Kjell Dahlene - Bibelsk Tro nr 2 1995 - Shafan 02-11-23))