Forkynnelse med kraft
Av Mikkel Vigilius

Velg en ny artikkel ved å gå tilbake til artikkeloversikten,
eller trykk på pilene for å bla fram og tilbake.


Blad nr. 3 / 2004. Artikkel nr. 04

Forrige artikkel
Søkelys på forkynnelsen
Neste artikkel

Vi satt i en undervisningstime og talte om forkynnelsen. Hva slags forkynnelse har gitt dere selv mest? Det var spørsmålet. Det ble gitt forskjellige svar. Likevel var det en hoved-linje: Forkynnelse som setter oss fri! Forkynnelse som taler alvorlig om vårt forhold til den hellige Gud, så vi blir helt ribbet overfor ham. Forkynnelse som viser oss og gjør det levende for oss at vi på grunn av Jesu blod kan stå og leve for denne Gud – med frimodighet! "Hvor ofte hører dere den slags forkynnelse?" spurte jeg. Det ble stillhet en hel stund. "Svært sjelden," lød det så. "Jeg kan knapt huske siste gang." Jeg har tenkt en del over denne samtalen.

Vi ønsker å forkynne Guds ord i lov og evangelium. Det betyr ikke at vi samler oss om et snevert utvalg av bibelske emner og tekster. Alle deler av Bibelen må forkynnes. Men alltid slik at Gud blir stor og vi blir små, helvete blir vår rettmessige fortjeneste og himmelen Guds ubegripelige nådegave, synden blir konkret og syndsforlatelsen dyrebar, Guds hellige vilje blir forpliktende og evangeliet om Jesus vår stadige glede og kraft.

Det er i dette spenningsfelt mellom lov og evangelium at troen skapes, det nye liv veller fram, og vi settes fri! Kan det hende at vi er I ferd med å miste det? Og hvis det er tilfellet, hva er da årsaken?

Frykt for tilhørerne

Jeg spurte elevene og fikk et tankevekkende svar: "Forkynnerne er redde – for de andre kristne! De er redde for negative reaksjoner."

Det er ikke så at det finnes én fullgod forklaring på at lov og evangelium er avsvekket i forkynnelsen. Men elevenes svar har bitt seg fast i meg. For jeg kjenner igjen frykten hos meg selv.

Forventningene til forkynnelsen i dag går i forskjellige retninger. Men det er en sterk tendens til å spørre etter balansert forkynnelse. En varsom og hensynsfull forkynnelse. Ikke for nærgående og ransakende. Ikke for radikal i sin avsløring av og dom over synden. Ikke for sterkt konsentrert om soningen, blodet og korset. Ikke for personlig utfordrende og for alvorlig i kallet til omvendelse fra synden. Ikke for lidenskapelig og myndig insisterende. En balansert forkynnelse, som tillater oss å bevare den indre ro og balanse i sinn og sjel.

Skal tro om vi ikke er mange forkynnere som har merket denne forventning? Og kjenner vi ikke på overveielsene om hvordan vi skal få holdt en tale som ikke virker støtende, men likevel får sagt noe godt? Vår målsetning blir å lage en "god preken", som gjør det mulig for oss fortsatt å ha det godt med alle etterpå. Det går jo ikke an at vi støter våre tilhørere fra oss! Resultatet blir en ufarlig og åndelig overflatisk forkynnelse, som hverken døder eller gjør levende, hverken sårer eller leger, hverken knuser eller gjenskaper.

Det kan ligge flere ting bak spørsmålet etter en balansert forkynnelse. Det kan være tale om et berettiget og legitimt ønske om å få med alle sider og nyanser i det bibelske budskap, og om å ta hensyn til en bredde av prekentyper og predikantpersonligheter. I en vekkelsestradisjon må vi være varsomme med å idealisere én bestemt type prekener og én slags predikanter. På dette området er den bibelske bredde og mangfoldighet stor.

Likevel må vi ikke være blinde for hvordan kjødet misbruker disse anliggender, som i seg selv berettigede. Kjødet ønsker å svekke og avvise den vekkende forkynnelse, som stiller oss ansikt til ansikt med Gud. Hele livet igjennom lyder fra bunnen av vårt hjerte det rop som også lød til profetene på Jesajas tid: "Tal smigrende ord til oss … Få Israels Hellige bort fra vårt ansikt!" (Jes 30,10-11)

Møtet med den levende Gud

Forkynnelsens mål er å føre oss inn i et møte med den levende Gud, og dette møtet har vi av naturen en dyp og innbitt motvilje mot. Vi ønsker for alt i verden å unngå det. For det bringer oss ut av balanse, gjør oss urolige og ryster oss, og dømmer alt vårt eget!

Forkynnelsens mål er ikke å vekke noen bestemte følelser hos oss. Tar forkynneren sikte på å vekke følelser, forfeiler han sitt mål. Hans kall er i all enkelhet å tale sant og klart om Gud ut fra Skriften, og lede sine tilhørere inn i et rett forhold til ham.

Men hvor dette skjer med åndelig myndighet og kraft, der får vi ikke være upåvirkede som tilhørere. I møtet med Gud vakler alt vårt eget, og vi ser at det er bare én ting som står fast og bærer i liv og død og evighet: Nåden i Jesus Kristus. Her inne i sentrum, i Guds nærhet, foran hans trone – her blir to ting sterke: Syndserkjennelsen og gleden over Jesu frelsergjerning, anfektelsen og fryden over det som er fullbrakt! Her dør vi under loven, og her vekkes vi til live ved evangeliet.

De gamle sangene

Det er tankevekkende å lese våre gamle åndelige sanger og salmer. De ble for de flestes vedkommende skrevet i vekkelsestider av mennesker som levde i Guds nærhet i bønn og ved at de tok imot hans ord.

I disse sanger brenner lov og evangelium igjennom med stor styrke. Det er ild og kraft, nødvendighet og lidenskap i dem. Det tales om synden, om selvbedragets fare og om møtet med den hellige Gud med et alvor, en tyngde og en erfaringsnærhet som vi sjelden møter i dag. Og det øves sjelesorg med en evangelisk klarhet og en frigjørende kraft som vi må speide langt etter i vår tid.

Hva er hemmeligheten? Var det ikke fordi de selv var inne i Guds nærhet? At de selv tok Guds ord til seg, og derfor kjente anfektelsen innenfra. De fryktet helt reelt å leve på et åndelig selvbedrag og å bli forkastet av Gud! For de hadde med Den Hellige å gjøre. Derfor kjente de til hva det var å frykte ham. Men derfor visste de også hva som er det eneste som kan hjelpe og trøste en anfektet synder i møtet med ham – ordet om Jesus!

Predikantens første og største kall

Den åndelige kraft kan bli borte fra vårt arbeid lenge før vår teologi forandres. Vi overlever ikke bare ved å holde fast på gamle prinsipielle standpunkter. Det handler om å leve Gud nær gjennom personlig å tilegne seg hans ord. Det handler om den tro og Ånd som bare han kan gi oss, og som til stadighet må fornyes hos oss.

Hva former en god forkynner? Luthers ord har fortsatt gyldighet: Meditasjon (ettertanke) over Guds Ord, anfektelse i møtet med Gud, og bønn til Gud.

Den åndskraftige og myndige forkynnelse vokser fram av vårt eget personlige liv med Gud. Her blir både lov og evangelium levende for oss selv. Her blir vårt hjerte ett med budskapet. Her ser vi tilhørernes sanne nød og behov som en virkelighet! Her blir vi løst fra menneskefrykt, og får frimodighet og kraft til å tale Guds ord med myndighet.

Forsømmer vi dette samliv, kan vi stadig si fram de samme teologiske sannheter, men vi vil etter hvert oppleve dem stadig mer teoretiske og selvfølgelige. Vi finner det unaturlig og overflødig å bringe fram i vår tale de sentrale grunnsannheter til frelse, og begynner i vårt indre å forstå dem som spør etter en annen forkynnelse.

Hva gjør en forkynner når han merker at dette holder på å skje? Der er bare én vei som fører fram. Det er ikke å fylle nytt innhold i forkynnelsen, men å vende tilbake til det som er predikantens første og største kall: Å selv leve Gud nær og selv ta ordet til seg!

Hvileplassen

Her er det et evangelium til predikanten.

Evangeliet er at han må finne igjen sin identitet i det å være Guds barn for Jesu skyld. Han er Guds nådebarn, før han er tjener. Hans første og største kall er ikke å tjene de andre, men som Maria å sette se ved Herrens føtter, hvile ut og nære seg selv med Guds gode ord – til ham selv.

La oss be for våre predikanter, at de må få hjelp til dette. Til velsignelse og berikelse både for dem selv og for oss alle!

(Overs. G.R.)