skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Jesus stiller stormen.
Af Jan Bygstad - Bibelsk Tro - nr. 5/2005

Så skal vi altså være sammen om denne søndagens tekst som er hentet fra  Matt. 8,23-27:
"Jesus gikk da i båten, og hans disipler fulgte ham. Og se, det ble en stor storm på sjøen, så at båten skjultes av bølgene, men han sov. Da gikk disiplene til ham og vekket ham og sa: Herre frels, vi går under. Og han sa til dem: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Så stod han opp og truet vinden og sjøen, og det ble blikk stille. Men mennene undret seg og sa: Hva er dette for en som både vinden og sjøen er lydige. "
    Kirkefaderen Augustin sier et sted at alle Jesu gjerninger er ord til oss, og alle Jesu ord er gjerninger for/med oss. I dette har han i sannhet rett, for også når Jesus handler, så taler han gjennom det han gjør, til oss og for oss. Slik hører vi i denne fortellingen noe som er gitt til lærdom og til trøst for Guds folk gjennom alle tider. Vi skal se på et par trekk ved denne teksten.
    Det første vi skal merke oss er det vi hører allerede i det første verset. Jesus går i båten, og deretter står det: "Hans disipler fulgte ham. "
Når det her sies at disiplene følger Jesus, brukes det ordet i Bibelens grunntekst som rett og slett betyr "etterfølgeise" av ham. Av de foregående versene ser vi at Jesus taler nettopp om etterfølgeisen, det å følge ham igjennom livet. Det er en som kommer til ham og sier: "Rabbi, jeg vil følge deg hvor du går". Og en annen får kalIet: "Følg meg". Så hører vi her: Jesus går i båten, og disiplene følger ham. Allerede ved at dette ordet brukes i vår sammenheng, sier teksten oss at her pekes det på noe som også er et forbiide på det kristne liv gjennom alle tider. Når disiplene følger Jesus, kan de komme i storm.
    Dette er det neste vi legger merke til. Det å følge Jesus er noe som ikke bærer med seg løfte om at man alltid skal seile i maksvær gjennom livet. Tvert om er det noe som vi gjennomgående må regne med, at det å følge Jesus vil alltid på en eller annen måte lede et menneske ut i storm. Det har sine klare omkostninger å følge Jesus. Dette skal vi ha i minne, fordi veldig ofte så kan vi få fornemmelsen av at når vi ber Herren om hjelp til å finne hans vei og finne hans vilje for livet vårt, og så går inn i det som vi kjenner vi er overbevist om var den rette veien som var utpekt for oss av Herren, så tar vi det lett som et fingerpek fra Gud om at det er under hans velsignelse dersom ting går vel. Så tenker vi så altfor lett motsatt, at hvis ting blir vanskelige, da er det et fingerpek fra Gud om at vi kanskje var på gal vei likevel. Slik må vi ikke tenke.
    Det som er avgjørende for oss som Guds folk og som Guds barn, det er at vi følger Jesus, og så skal vi ikke ta det som skjer, enten det nå butter imot, eller vi får medbakke som tegn på det ene eller det annet. For det å følge Jesus fører ofte dette med seg: Du kommer i storm.
    Dette gjelder ikke bare oss som enkeltmennesker, som enkeltkristne. Det gjelder like meget om den kristne menighet og den kristne kirke som fellesskap. I middelalderen ble det malt et maleri av denne teksten. Her er disiplene alle sammen avbildet med bispelue på hodet, for å anskueliggjøre at her handler det ikke bare om personene Peter, Jakob og Johannes. Nei, her er det den kristne menighet, den kristne kirke som sammen med sine ledere kommer i storm når de følger Jesus. Talende bilde, og uhyre grunnleggende for oss å være klar over.
    Nå skulle vi jo forvente at disiplene kunne ta det som de her kommer inn i med en viss ro. Det er jo faktisk slik at i hvert fall fire av Jesu 6 disipler er yrkesfiskere, så de er vel kjent med hvordan forholdene er på Genesaretsjøen. Det er nok slett ikke første gang de er ute i dårlig vær. Så både ut fra erfaring og det de har opplevd tidligere i livet, skulle en forvente de ville ta det de nå kom opp i med relativt stor ro. Men det gjør de altså ikke, noe som sier oss at den stormen som de her kommer opp i er langt kraftigere enn noe de tidligere har vært borti. Så sterkt, så veldig bryter det på at til og med disse garvede fiskerne begynner å engste seg for livet. Så er det altså de kaller på Herren Jesus: Herre frels!
    Det vi nå ser, skal vi også merke oss. For det å komme i nød, i vansker, i trengsel eller storm i livet, det har det med seg at det avslører oss. Det avslører hva som ligger i våre egne hjerter og hvordan det egentlig er fatt med oss. A seile i medvind og si at du tror på Gud, det er ikke vanskelig. Men når du kommer inn i slike ting i livet, når det virkelig bryter på, når det virkelig står om livet, da er det det også røynes hvordan det står til med troen. Dette ser vi jo gang på gang i Den Hellige Skrift. Tenk bare på Israel under ørkenvandringen. Der står det om folket når de har vandret igjennom Det røde hav og Herren har delt havet for dem: "Da de så den store gjerning Herren gjorde, da trodde de på Herren og på hans tjener Moses". Og så hører vi den veldige lovsangen som følger i kap. 15 i 2. Mos. Dererter bryter folket opp, reiser tre dagsreiser ut i ørkenen, og det blir slutt på vannet. Hvor er da den troen som var så sterk og mektig tre dager tidligere? Den er blitt like fort borte som vannet var blirt borte. I stedet for å tro på Herren og stole på Herren, begynner de å knurre og være misfornøyde med Herrens førelse og ledelse. Det viser hvor mye troen var verd, for det som ofte er tilfelle med oss og vår tro, det er at troen fester seg ved det vi kan se og ta og føle på i stedet for at den fester seg ved det Guds Ord som står der helt uavhengig hvordan de ytre forhold er. Det er det vi ser under Israels ørkenvandring. "Da de så den store gjerning Herren gjorde, da trodde de". Men når de plutselig ikke lenger ser noe som helst, hvor er da troen? Slik er det altfor ofte med oss også. Det som vi da altså ser i dette, er at motgang og vonde tider, det bringer for dagen hva som ligger i våre hjerter, og hvordan det egentlig forholder seg med den tro som vi så frimodig bekjenner i medgangstidene. Så får medgang og vonde dager den betydning at her bringer det sannheten om mitt hjerte for dagen. Her lutres troen. Og det er nødvendig!
    Derfor skal vi også være klar over at når Jesus fører og leder oss, så vil det alltid være i hans råd å føre oss slik at han lar oss oppleve storm på veien.
    I disse tidene kan det godt hende at vi får høre akkurat det samme som disiplene fikk ved denne anledning: Hvorfor er dere redde, dere lite troende? Da er det at vi sannelig og skal se at det som har med troen å gjøre i våre egne hjerter, det er skrøpelige saker. Slik er det når Herrens venner ser sant på seg selv: Da er det ikke den sterke tro som er min ros. Her er det ganske skrøpelig fatt. Men da er det også at en annen grunnleggende sak får lov til å festes og komme for dagen, nemlig at når Herren Jesus bøyer seg ned til, hjelper og tar seg av sine engstelige små venner, da er det ikke pga. noen sterk tro. Han hjelper nemlig de som har liten tro som er skrøpelige i troen! Han sier ikke at "fordi dere er så lite troende kan ikke jeg hjelpe dere". Nei, slik taler ikke Herren Jesus. Han peker på det som er sant, og så hjelper han. Dette er det som er det store under i Skriften at Jesus på ny og på ny tar seg av de som er lite troende. Ikke minst ser vi dette i Matt. evang. der vi hører Jesus tale i Kap.6: "Vær ikke bekymret", hvorpå han peker på fuglene under himmelen og liljene på marken, og sier så: "Hvor meget mere skal han ikke da kle dere", - dere sterkt troende? Nei: "Dere lite troende"! For han er en Herre som er trofast, selv om vi er troløse. Det å være Guds barn det er å vite at om min tro er aldri så liten, så er min Herre en Herre som er stor, stor i nåde og rik på miskunnhet, selv mot de som er fattige og små, både når det gjelder troen, og det de ellers måtte ha i sitt liv. Og nettopp slik er det Herren Jesus tar seg av disse, altså disse små disipler ved denne anledning.
     Når de her er ført ut i storm, så er det slik i denne teksten i Matt. evang. at det brukes et spesielt ord om storm. Det står egentlig ikke storm, men ordet som står i grunnteksten betyr "jordskjelv". Det er en storm som altså er så veldig i kraft at de føler at hele tilværelsen ryster under dem. De holder på å miste fotfeste, de går under. Og det ordet som brukes slik, det er ord som gir oss et fingerpek frem mot det Den Hellige Skrift sier om avslutningen av denne tidsalder. For nettopp når Skriften taler om avslutningen, taler den også om storm og jordskjelv der hele skaperverket likesom skal ryste i sammenføyningene og vi hører det sies: "Folkeslagene skal forgå i redsel og gru for alt det som kommer over jorderike". Da er det storm. Men da skal vi på grunnlag av det vi hører, ikke minst i denne fortelling, og det Skriften ellers lærer oss, vite at der er et folk som ikke behøver å forferdes i angst og gru, men som tvert om kan gjøre det motsatte: "Når alt dette skjer, da løft deres hode fordi deres forløsning stunder til." Storm skal komme, skaperverket skal bryte sammen. Men vi har en Herre som er i båten, og så skal han tale sitt ord til slutt. "Løft deres hode for deres forløsning stunder til". Da kan vi som Guds små barn være frimodige om det nå ligger foran varsler om vanskelige tider. Han som er Herre, for ham er intet for vanskelig. Han vet å ta seg av sine små barn. Da er det vi skal minne hverandre om et viktig ord i Ef.1. Her tales det om hvem Herren Jesus er, og så sies det om ham i de siste versene at han som er Gud av evighet har satt Kristus "over enhver makt og myndighet og velde og herredom, og et hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende, for han la alt under hans føtter og gav han som hode over alle ting til menigheten". Det er han som er Herre over hver makt og myndighet, det er han som er Herre og hode for sin menighet. Tenk det! Det er dette vi minnes om i denne teksten, og derfor skal vi også la slike tekster som vi her hører være tekster som hjelper oss til det som Paulus ber om for menigheten i Efesus. Han ber om at de må "få opplatte øyne, så de kan se". Se hvilket håp de er kalt til, se hvor rik på herlighet Han er som er vår Herre, og hvor veldig hans makt er for oss som tror. Han som er over enhver makt og myndighet både i denne verden og i den kommende.
    Det som vi videre hører i denne teksten er at disiplene ennå ikke riktig har erkjent og forstått hvem Herren Jesus er. Vi hører to ord fra deres munn, først bønnen om frelse: Herre frels, vi går under.
    Dette er Guds menighets rop gjennom hele denne tidsalder. Det som kjennetegner Guds folk, det er at det er et folk som alltid søker til Herren J esus i sin nød: Herre frels. For det er han som er den som kan frelse og redde, ingen annen. Derfor er det han de påkaller: "Kyrie eleison" er Guds folks kjennetegn gjennom hele denne tidsalder: Herre forbarm deg over oss. Dernest kommer det undrende ropet: Hva er dette for en? Slik spør mange som ikke har lært ham å kjenne. Men senere vokser også disiplene i erkjennelse inntil den store bekjennelse vokser frem: "Du er Messias, den Levende Guds Sønn ". En bekjennelse som leder frem mot det som er den siste bekjennelse som all skapningen skal stemme i ved avslutningen av denne tidsalder når det lyder slik: "For ham skal hvert kne bøye seg, dere som er i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne: Jesus Kristus er Herren til Gud Faders ære". Merk det, for med dette lærer Den Hellige Skrift oss at det som er hele skapningens mål er at alt skaperverket skal bøye kne innfor ham i den samtonende bekjennelsen: Jesus Kristus er Herren. Og i dette ligger det jo ikke blott og bart det at Jesus er herre i betydningen han er en herre som vi altså skal lyde, det er han og, men at han kalles "Herren". I det sier Skriften: Han er den som bærer det Hellige Gudsnavnet, og som du hører i Det gamle testamente åpenbares for Guds folk. Når Moses står foran tomebusken og får høre: "Jeg er Den Jeg Er ", sier Herren, "så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt deg", så er det slik at senere i Skriften når Guds navn JEG ER dukker opp, da oversettes det alltid i våre Bibler med ordet Herren, slik at når det sies Jesus Kristus er Herre, så sier Skriften med det: Han er Israels Hellige Gud, den som i begynnelsen skapte alle ting ved sitt ord; og på hans bud stod alt det frem av intet. "Det bli lys, og det ble lys". Han er Herren, og det er nettopp som Herren, som allmaktens Gud, Jesus her reiser seg i båten og truer kaoskreftene og maktene og byr dem: Bli stille, og de blir stille, for Jesus er Herren.
    Jesus er Herren. Og når vi har slik en Herre, hvilken grunn skulle vi da ha til å frykte? "Herren er mitt lys og min frelse, for hvem skal jeg reddes. Herren er mitt livs vern, for hvem skal jeg frykte?" sier Skriften Salme 27 . Så kan vi vite at det som er Guds folks kår her i tiden, det er nok når vi følger J esus og opplever både storm, motgang, nød og uvær, men med Jesus, med han som er Herren, så er vi trygg midt i alt, for vi har han som er hode over hver makt og myndighet som vårt hode, Kristi menighets rette hode. Jesus Kristus er Herren til Gud Faders ære! Amen .
Sig alting til Jesus
han kender sig så vel,
han ved, hvad der ængster
og trykker din sjæl;
om dine bedste venner
dig end kan misforstå,
din Jesus dig dog kender,
til ham du trygt kan gå.
Er vejen dig ensom
og tornet og trang,
fortæl det til Jesus,
han vandred den engang;
han dig en ven vil være
at du ej ensom går,
vil dine byrder bære
og læge dine sår.
De ringeste småting,
som kommer på din vej,
o bring dem til Jesus,
så vil han hjælpe dig;
thi intet er for ringe
din frelser at betro,
nej, sig det kun til Jesus,
så får dit hjerte ro.
(M.Wiel-Øjerholm 1883)

Shafan 11-10-07