Prøv ånderne, om de er av Gud - I , II, III
Mange av oss uroes over forfallet innen den Svenske kirken, med all dens fornektelse av Bibelens ord. Men også blant oss som vil holde på Bibelen som Guds ord er faren stor. Vi lever i endetiden. Verdens avslutning nærmer seg. Vi spør etter tegn i tiden. Det gjorde Jesu disipler også. Jesus svarte: ”Se til at ingen fører dere vill!”, Matt.24,4 . Denne advarselen fra Jesus er også rettet mot oss.
    Odd Eivind Stensland, Norge, skriver: ”Ulykken er at jeg står i fare med å bli mer opptatt med de andres frelse, enn min egen. Vi står hele tiden i fare med å falle fra troen. Den faren er mye større enn vi selv kan tenke oss. På grunn av at dette ikke går noe særlig innpå oss, har vi fått denne overflatiske selvfølgelighet, som er djevelens forførelse. Selvfølgelig er det Jesus som er frelseren vår. Selvfølgelig er det Jesus som er den eneste vei til himmelen. Nei! Det er ingen selvfølgelighet. (…) Det [er] med nød og neppe den rettferdige blir frelst…(1.Pet.4,18 )” (Bibelsk Tro, oktober 1999).
    I endetidens kristenhet kommer det til å skje mange under og tegn i forsamlingene. Man tar gjerne dette som et bevis på Guds bekreftelse. Men ikke alle disse kraftige gjerninger og under er bevis på Guds bekreftelse, til tross for at det skjer i Jesu navn. Jesus sier i Matt.7,22-23 om dommen på den siste dag: ”Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si dem: jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg dere som gjorde urett!” Les også Matt.24,24 . At det skjer kraftige gjerninger, som helbredelse av sykdommer i forsamlingen, er altså ingen garanti for at alt dermed står rett til.

En viktig nådegave

Det tales om nådegaver, og det er ikke feil, for Bibelen taler jo om nådegaver. Men la oss ikke glemme å be om den viktige nådegaven som apostelen Johannes nevner for den kristne forsamlingen, slik det står i 1.Joh.4,1 : ”Mine kjære! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!” Ja, det er behov for bønn om nådegaven til å kunne prøve åndene, for eksempel i forkynnelsen, sangen og den kristne litteraturen, å kunne prøve om det er av Gud. Det avgjørende er jo at Herren kjennes ved det.
    Måtte vi først be om at Herren må prøve vårt eget åndelige liv! For egen del kjenner jeg et stort behov for det.
   
Mikkel Vigilius, Danmark, skriver: ”Vi har vår gamle vekkelsesarv. Da er det lett at vi regner med at livet også finnes hos oss i dag, for vi har jo ikke endret teologi. Vi bekjenner oss fortsatt som bibel- og bekjennelsestro. (…) Vi vil gjerne slutte oss til alle de trossannheter som våre fedre kjempet for. Men det alvorlige og ransakende er at vi i praksis kan ha endret vår teologi. Det er ikke hva vi slutter oss til som viser vår teologi, men derimot hva vi betoner og legger vekt på. Hvilket gudsbilde kommer til uttrykk i våre vitnesbyrd, sanger og prekener? Hva er det vi takker og lovpriser Gud for? Hva er det vi ønsker at våre forkynnere skal tale om?” (Båndet, juli 2002).
    Det er verd å tenke over det som Vigilius skriver: ”Det alvorlige og ransakende er at vi i praksis kan ha endret vår teologi”.

Korsets evangelium

Hvordan er det innen vår bibeltroende kristenhet i dag? Vil vi føre vår lutherske arv videre, eller holder vi i praksis på å endre vår teologi? Våre fedre talte om synd og nåde. Det var en forkynnelse av loven som uroet og vekket. Mennesker ble ført inn i samvittighetsvekkelse. Kristus ble malt for deres øyne som korsfestet. Man ble ikke ferdig med korsets evangelium, med evangeliet om Lammets blod som renser fra all synd. Man hadde behov for igjen og igjen å høre om vår oppstandne Frelsers rettferdighet, den eneste rettferdighet som gjelder for Gud, at vi har alt i Kristus.
    Forkynnere som for sin egen del hungret etter nådens evangelium, etter Jesus Kristus, ble redskap for vekkelse og fornyelse. Det var NÅDENS evangelium som gledet og fornyet både forkynner og tilhørere. Det var deres åndelige mat, ja deres sjeleføde. Disse som er blottet for alt sitt eget, og som ikke kan klare seg uten nådens evangelium, kaller Bibelen for de fattige i ånden. Dem priser Jesus salige: ”Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres”, Matt.5,3 .
    Nå lever vi på 2000-tallet. Og spørsmålet stilles: ”Hvordan skal vi nå denne tids mennesker?” Det er et viktig spørsmål. Samtidig er det farlig dersom man mener at referanserammen til vår tids mennesker er så helt annerledes enn våre fedres, og at vi derfor må endre på forkynnelsens sentrum og mål.
    Nei, frelsesveien, og det som virker glede og fornyelse i Guds barns hjerter, endres ikke fra en tid til en annen. Derfor er det farlig når det blir en ny grunntone og et nytt sentrum i forkynnelsen. Da er det noe annet som er blitt føde for sjelen, og ikke lenger nåden i Kristus, evangeliets manna. Det skjer en endring i kostholdet. ”Prøv åndene om de er av Gud”, 1.Joh.4,1 . ”Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange”, Matt.24,11 .
(overs: J E Aasmundtveit)


Prøv ånderne, om de er av Gud - II -
Guds ord formaner den kristne forsamlingen til å prøve åndene, om de er av Gud. Det finnes bare en Ånd som Gud kjennes ved. Alle andre ånder er falske. Om denne Guds Ånd sier Jesus: ”Han skal herliggjøre meg”,Joh.16,14 . Guds Ånds verk har til hensikt å forherlige Jesus i menneskenes hjerter.
    Gud hadde fra begynnelsen bestemt at Sønnen Jesus, ved sitt blodige offer på korset, skulle skape fred og forsoning. ”For det var Guds vilje å la hele sin fylde bo i ham, og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved hans blod på korset”, Kol.1,19-20 .

Det nødvendige offer

Ved tro forsto Abel i det Gamle Testamentet at mennesket bare kan tre fram for Gud ved et offer – et offer som går ut på at mennesket stiller en annens offerdød mellom seg og Gud. Abel visste at det var nødvendig med et blodig offer – et offer som pekte fram mot Kristus.
    Hvorfor ble Abel regnet som rettferdig? Var det på grunn av hans gudsfrykt og hans egen hellighet? Nei, den eneste grunnen til at han ble regnet som rettferdig var at han i tro bar fram et blodig offer som Gud kjentes ved. I Hebr.11,4 står det: ” Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver (svensk: Gud bekände sig till hans offer)”. Det står ikke at Gud bekjente seg til Abels gudsfrykt. Nei, Gud bekjente seg til Abels offer, altså til Kristi forsoningsoffer som Abels offer siktet fram mot. Abel stilte, ved tro, Kristi offer mellom seg og Gud. Derfor ble Abel regnet som rettferdig.
    Vi har et advarende eksempel i det Gamle Testamentet på et urett offer. To av Arons sønner, Nadab og Abihu, bar fram fremmed ild i sin offertjeneste, og derfor falt de døde om. De hentet ikke ild fra brennofferalteret. De viste en ringeakt for brennofferalteret, for Kristi offer, og dessuten viste de ulydighet. Det var noe annet de ville oppleve, og bære fram, noe annet enn det sonoffer som Gud hadde befalt dem. De ble rammet av Guds vrede (3.Mos.10 ).

Veien går gjennom Jesus

Vi har den samme hellige Gud nå i det Nye Testamentets tid. Hebreerbrevets forfatter skriver i Kap.12,29 : ”For vår Gud er en fortærende ild”. Bare i kraft av et blodig offer kan vi tre fram for Gud. Det er sant at Gud er forsonet i og med Jesu død og oppstandelse, men det finnes ingen adgang til Gud Fader dersom vi ringeakter Jesu forsoning og går utenom Jesus. Derfor sier Jesus: ”Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg”,Joh.14,6 . Jesus framhever med disse ordene at ingen kan tre fram for Gud uten ved Ham. Jesus vil si oss at Han er det offerlam som skal være mellom mennesket og Gud. Bare for Jesu skyld finnes det nåde innfor Gud, både i den første omvendelsen og i troens daglige liv.
    Jesus er det Gamle og det Nye Testamentets Herre, den eneste som vi kan bli frelst ved. Jesus er både Lammet og Hyrden, både offeret og ypperstepresten. I sin fornedrelse trer Jesu storhet fram. I Jesus fornedrelse er Guds hemmelige visdom skjult. Ja, der ligger selve kraften i evangeliet. Jesu fornedrelse, Jesu blodige død på korset, det som for verden og for den falske åndeligheten ser ut til å være en svakhet i Guds frelsesplan, det er Guds mektige kraft. ”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft”, 1.Kor.1,18 . Legg merke til at Paulus ikke skriver: ”for oss som blir frelst, var det en Guds kraft”. Nei, Paulus skriver om ordet om korset: ”for oss som blir frelst, er det en Guds kraft”. Dette var Paulus nøye med å legge vekt på i sin forkynnelse. Derfor sier han i 1 Kor 1,17: ”For Kristus har ikke utsendt meg for å døpe, men for å forkynne evangeliet, og det ikke med vise ord, for at Kristi kors ikke skulle tape sin kraft”.
    Altså er korsets evangelium en kraft, både til frelse og til fornyelse. At dette evangeliet for Paulus sin del ble både frelse og fornyelse forstår vi av hans ord i Gal.6,14 : ”Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors!” Hvorfor uttrykte Paulus seg slik? Det var for at han visste at det eneste som Gud bekjente seg til, og kjentes ved, var nettopp Kristi offer. Derfor var dette hans eneste ros, det eneste som gav ham liv og frimodighet, og som ble ham til fornyelse.
    Å forkynne korsets evangelium var ikke noe spesielt Paulus gjorde bare for forsamlingen i Korint. Nei, det gjorde Paulus i alle forsamlinger. I Gal.3,1 skriver Paulus: ”Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet!” Disse galaterne hadde begynt i ånden, ved korsets evangelium, men endt i kjødet. Det var noe annet, noe mer, som de nå ville oppleve, regne med og rose seg av innfor Gud. De sluttet seg til Jesu forsoning, men i praksis hadde de gjort seg ferdige med evangeliet om Jesus som korsfestet for våre synder.

Det åndelige livets fortsettelse

Hvordan er dette i vår tid? Hvordan er det med oss? Vi slutter oss til, og er enige om at Kristi offer på korset og Jesu oppstandelse og seier, er grunnen for vår frelse og salighet. Men hvordan blir det så med fortsettelsen? Regner vi også i fortsettelsen, i fornyelsen, med ordet om korset som en Guds kraft? Eller har vi blitt mette av å høre om forsoningen? Smaker ikke lenger evangeliets manna?
    Tenk så stort det er når Gud ved sin Ånd og sitt ord fostrer fram i ånden fattige mennesker. Dem priser Jesus salige. De kan ikke klare seg uten nådens evangelium. Frelsen er uunnværlig for dem. De som er fattige i ånden har ingen egen hellighet, opplevelse eller erfaring som de vil vise fram for Gud. Det er Jesus som er den de påberoper seg innfor Gud. Jesus er deres Herre og Han er oppstått og faret opp til himmelen. Der sitter Han som deres Yppersteprest og Forsvarer innfor Faderen. Siden Jesus sitter på den himmelske tronen kalles denne tronen for ”nådens trone”, Hebr.4,16 . For Jesu blods skyld finnes det allerede nå en adgang til nådens trone. Guds velbehag hviler over Sønnen, og over alle dem som innfor nådens trone påberoper seg og ærer Sønnen.


    Disse versene er en bønn til Gud, en henvisning til Sønnens fortjeneste. De er et uttrykk for troens fortrøstning på det Offerlam, som ved sitt blod på korset skapte fred og forsoning. Den Hellige Ånd har til hensikt å forherlige Jesus, både ved omvendelsen og i fortsettelsen av det åndelige livet. Bare den Ånd som forherliger Jesus, slik at Offerlammet blir dyrebart i hjertet, kommer fra Gud.
    Det er ikke alltid så enkelt for Guds barn å tro med glede og fortrøstning. Følelse av mørke, anklager og åndelig likegyldighet uroer dem. Men du tyngede sjel, kom i hu at det er sin Sønns sonoffer som Gud kjennes ved, og bekjenner seg til, ikke din egen gudsfrykt. Den som bekjenner sin synd for Gud, og henviser til Sønnens fortjeneste og forsoning, skal ikke bli til skamme.
Mer om dagens situasjon i to kommende artikler. (overs: J E Aasmundtveit)


Prøv ånderne, om de er av Gud - III -
Vi lever nå på 2000-tallet, en på mange måter annerledes tid enn den tid våre fedre levde i. Hvordan skal vi som forkynnere nå det moderne nåtidsmennesket, både innenfor og utenfor våre møtesammenhenger? Bør vi ikke gjennom vår forkynnelse forsøke å svare på de spørsmål som folk stiller, og ikke tale om en virkelighet som de ikke kjenner seg igjen i?
    Problemet går dypere enn som så. Ett problem i dagens forkynnelse er at loven sjelden rammer dypt nok, slik at tilhørerne kommer i samvittighetsnød. Men problemet går enda dypere. For anstøtet ligger i selve evangeliet, i forkynnelsen om korset. Det fikk apostlene erfare gjennom jødenes forbitrelse og hedningenes forakt. Anstøtet lå i ordet om korset. Slik er det også i dag.
    Vi skal som forkynnere ikke forkynne hva mennesker vil høre. ”Dersom jeg ennå søkte å være mennesker til lags, da var jeg ikke Kristi tjener”, Gal.1,10 . Der Herren ikke ved sitt ord får tale ut om synden, blir det ingen behov for nåde. Der stanser det hele i en ”forgårdskristendom”. Tilhørerne blir igjen ute i forgården.

Forgårdskristendom

Han Erik Nissen sier i en tale: ”En forkynnelse som oppfattes slik at det er tillatt å synde, er farlig. Et kjennetegn i denne siste tiden er at man innenfor kristenheten ikke vil følge Guds bud, men heller tilpasser seg verdens vis å leve på”.
    I en annen tale tar Nissen opp faren ved å stanse igjen som en forgårdskristen, uten en sann omvendelse. Jeg siterer videre et avsnitt: ”Forgårdskristne er verdslige kristne som aldri har nådd fram til alteret, til soningsplassen. (…) Forgårdskristne ønsker å gjøre det rette, men de mangler troens liv, og selv er de ikke klar over dette. Forgårdskristne er imot alvorsprekener, og de er av den oppfatning at når de kommer inn på møtet, skal de bli hjulpet og trøstet, slik at de kan gå fra møtet glade og frimodige. Står det så fram en forkynner som på alvor gjør ham urolig, så sier en forgårdskristen: ”Ham må vi ikke kalle hit flere ganger”. Så finner man en trøstepredikant som sier det man gjerne vil høre. Forgårdskristne har det forunderlige med seg at de gjerne vil høre om nåden, og at Jesus har gjort alt, og at vi intet skal gjøre. Men dette leder ikke fram til et hellig liv. Når ropet lyder om å holde Guds bud, så sier de: ”Det kan jeg ikke”. I praksis betyr det at de innretter sitt liv slik de anser det som rimelig. Og det blir, under den sterke påvirkningen fra verden, et verdslig kristenliv. Man holder verden i den ene hånden, og nåden i den andre. Den tro på nåden som kan forenes med ulydighet mot Guds bud, den holder et menneske tilbake der ute i forgården. Manges ulykke er at forholdet til synden har ødelagt forholdet til Jesus. Den sanne troen på Jesus fører oss inn i en kampsituasjon i forhold til synden”. Takk for denne alvorlige hilsen fra Danmark!
    Ja, denne fare med å stanse igjen som forgårdskristne, gjelder oss alle. Man vil til himmelen, men man vil samtidig beholde synden og verden. Ett av djevelens knep er å sukre synden, slik at syndens gift blir velsmakende og oppleves som ufarlig.

Verdens ånd trenger inn

Jeg kan ikke la være å uttrykke min dype uro over denne verdens ånd som trenger inn i våre hjem. For eksempel TV, Internett og radiokanaler med pop- og rockemusikk tilbyr mye som er ren gift for våre sjeler, men som synes å ha blitt så sukkersøtt og ufarlig. Den største delen av TV-tilbudet leder seerne ut på djevelens enemerker. Ikke-kristne menneskers syndige måte å leve på, gudsforakt, umoral, erotikk, utroskap, vold, grove vitser, drukkenskap, misbruk av Guds navn og bannskap er ingen ting annet enn syndens gift. På TV framstilles det som naturlig, men det er synd som Gud hater, og som Jesus, det blødende Guds Lam, gikk i døden for.
    Internett brukes jo til mye som er nyttig og bra, men vær varsom med hva du ser. Det gjelder din sjel, og det er farlig om du venner deg til synden. Syndsbekjennelsen stilner, og du lever et dobbeltliv. Kampen opphører og det blir fred med synden. Djevelen ler. For ikke å tale om fusk, drikkfeldighet, gjerrighet, hustrumisshandling og overgrep mot barn, som alt kan foregå i det skjulte. Eller skjulte seksuelle forbindelser, før eller utenfor ekteskapet, skjult avguderi som legger beslag på hjertet, skjult uvennskap og baktalelse som ofte har sin grunn i misunnelse, selv om man kler det i andre ord. Og videre gamle foreldre som river i stykker fredens bånd ved å kritisere, kontrollere eller binde sine voksne barn eller sin svigersønn/svigerdatter. Og på den andre siden – barn som gjør livet tungt og vanskelig for sine gamle foreldre. Alt dette er synd mot Gud.
    Og videre de indre syndene, slik som hovmod, selvsentrering, ærgjerrighet, og egenrettferdighet, som i Guds øyne er minst like store synder som de ytre syndene. Synden skiller oss fra Gud, om ikke nåden kommer imellom.

Det finnes nåde

Det finnes nåde. Et menneske, også et kristent menneske, kan falle i hvilken synd som helst. Det må klart holdes fram at for soningsblodets skyld finnes det en full tilgivelse og renselse fra all synd. Hvor vanskelige og kompliserte og mørke dine synder enn er, så går du fri om du dømmer deg selv og ikke går utenom Jesus. Gud kjennes ved Jesu sonoffer på Golgata, og derfor er det nåde å få, også for deg.
    Det er to bibelord jeg vil minne om: ”Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt”, 1.Kor.11,31 . Altså, den som dømmer seg selv skyldig, ber om nåde hos Gud og henviser til Sønnens offer, blir ikke dømt men går fri. Et annet Skriftens ord: ”Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd”, 1.Joh.1,7 .
     Det er nådens evangelium som oppfostrer i kampen mot synden, og som gir næring til den tørre hjertejorden slik at Åndens frukter vokser fram. Jesu sinnelag begynner å gjenspeile seg i livet. Jesus sier: ”Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre”, Joh.15,5 . Den Åndens frukt som er ”en enda bedre vei (svensk: vida överträffar alla andra)” er kjærligheten. Les 1.Kor.12,31 og 1.Kor.13 . Kjærligheten til medmenneskene settes på prøve gjennom for eksempel fornærmelse, men Åndens frukter viser seg tydeligst i kjærligheten, kjærligheten som utholder alt, tror alt, håper alt, og tåler alt. Denne kjærligheten overgår langt alle andre Åndens frukter og nådegaver.
    Men forsvarer du synden i ditt liv, gir opp kampen og stilner med syndsbekjennelsen, da viser dette at du lever etter kjødet. Guds ord sier: ”For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve”,Rom.8,13 .
    Men enda er det nåde å få, også for den frafalne. Forskjellige forhold, først og fremst vårt forhold til de ytre synder, er blitt tatt opp i denne artikkelen. Dypest sett handler det om vårt forhold til Frelseren. Er Lammet dyrebart i våre hjerter? Lever vi i vår første kjærlighet til Jesus?

---