skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Hellig ensomhet
Asbjørn Aavik - "Hellig uro"

Herren er i sitt hellige tempel, stille for hans åsyn, all jorden. Hab.2,20 .

Kanskje var det rettest å si det slik:
- Ensomhet og samfunn.
    Dette er de to hjul på en kristens livsvogn, eller vingene som bærer ham mot målet. På ett hjul går det i grøften, og med en vinge løftes ingen.
    Begge deler er like viktige for en kristen. Ensomhet uten samfunn kan skape åndelige særlinger, og samfunn uten ensomhet vil forme et overfladisk og tomt kristenliv.
    Men på disse sidene her ville vi tale litt med hverandre om - den hellige ensomhet.
    Jeg tenker ikke her på klosterlivet, denne kollektive ensomhet, systemensomheten, eller en ensomhet som er organisert. Klosterlivet har sine gode sider. Men så snart en ting blir system, blir «orden» og paragrafer, tapes det egentlige, det som var der i dets utspring.
    Det jeg her tenker på er den individuelle trang til å være alene med Gud, den som skapes hos hver enkelt kristen ved den nye fødsel. Den blir en del av det personlige gudsliv, av samfunnslivet med guddommen, noe som adles og vokser, noe som springer fram sterkere og sterkere i ens kristenliv, om det bare ikke hemmes.
    Dette bygger vi ikke på fantasier, heller ikke på egne ideer eller erfaringer. Alt dette er sviktende grunn. Som i alle andre emner vi behandler, er også her Bibelen vår kilde, grunnvollen vi bygger på.

Både interessant, lærerikt og gripende er det å studere evangeliene - Jesu liv - når det gjelder den hellige ensomhet. Her vandrer vi trygt i Herrens spor. -
Og tidlig om morgenen, mens det ennå var ganske mørkt, sto han opp og gikk ut og bort til et øde sted og ba der. Mark.1,35 .
- Da Jesus hørte det, dro han derfra i en båt avsides til et øde sted. Matt.14,13 .
- Men ordet om ham kom enda mere ut. Men han dro seg tilbake til øde steder og var var der i bønn. Luk.5,15-16 .

- Øde steder.
    Slik gjengir evangeliene det. Sent på kveld etter en lang arbeidsdag - eller før det var lyst neste morgen, søkte Jesus slike steder. Alene. Ikke engang Peter, Jakob og Johannes tok han med seg. Bort fra sitt vertsfolk, bort fra sine venner, fra vennesamfunnet, fra møter, fra alt gikk han.
    Han gikk alene - til øde steder.
    Det hadde larmet slik hele dagen. Folkemengden var så stor. Trykket og trengt var han hele tiden, Uavlatelig gikk det kraft ut fra ham til alle som ble helbredet (Se Luk.8,46 ), til alle som skulle ha hjelp. Fra gry til kveld var han omringet av mennesker. Og han visste at neste dag ville det bli likedan. Så visste han og at hva han nå trengte, var ensomhet og stillhet. Ro - slik at den tømte brønn kunne flyte full igjen - den slitte stemme få hvile - sinnet falle til ro i ødets favn. Hendene kunne få synke. Gjennom nattlange timer ikke legges på syke. ikke røre ved noen .... Så langt vekk måtte han at det ble ganske, ganske stille. I denne stillhet fikk han atter høre Faderens stemme.
    Alene - ene med Faderen var det aller viktigste for Jesus de årene han var her nede. Dette uutslettelige inntrykk sitter vi igjen med etter atter å ha lest evangeliene igjennom. I ensomhet og stillhet ble det guddommelige samfunn pleiet og holdt ved like. Og fra denne ensomhet og ro gikk han ned igjen til folket.
    Om en slik morgen står det skrevet: Guds kraft var hos ham til å helbrede .... (Luk.5,17 ).

    Kråker flyr bestandig i flokk, lavt over jordene, skvaldrende og bråkende. Ørnen derimot er ensom .. Ene seiler den der høyt oppe over de svimlende dyp. Ensom på brede vinger får den de vide, veldige utsyn - kongeørnen.

    Hvordan er det så med oss?
    Kommer jeg som forkynner for menneskene, til forsamlingen med ensomhetens stempel på min panne. Merker mine tilhørere at jeg kommer fra den stillhet - de øde steder - hvor den allmektige selv stiger ned og rører ved sin tjener - ånder på sitt barn .... ? Merker forsamlingen noen gang at jeg kommer fra ensom ørneflukt over svimlende dyp og under evige høyder. Eller kommer jeg til mitt møte fra kråkeskvalder og lav flukt?
    Hva preger meg når jeg kommer til min arbeidsplass - inn i hverdagen - inn blant menneskene opp på min prekestol? Har Jesus selv - har den allmektige gått framom meg i ensomheten - så nær at hans vide kjortel har rørt ved meg? Er det noe av dette brus fra hans vide kappe over min preken - over min tjeneste?
    Det ble noe av dette guddommens kjortelbrus over profeten Esaias' tjeneste etter tempelopplevelsen, der slepet av Herrens kåpe fylte templet. Esaias var alene der inne - alene med Gud selv. Og det merket ham for livet (Es.6,1-10 ).

    Legg merke til de store menn i Bibelen. De fleste av dem måtte bort fra menneskene, bort fra larmen og inn i ensomheten før de ble skikket for de store oppgaver Herren planet for dem.
    Moses fikk et ørkenopphold på 40 år. Han var i sin manndoms kraft, og en kunne synes Herren hadde bruk også for disse år. Men Herren hadde sett at Moses sto opp og slo egypteren ihjel uten å rådføre seg med den høyeste. Så måtte Moses ut i ørkenen - inn i ensomheten for å lære å bli ledet, bli bøyet. Det tok 40 år. Men etter Moses kom tilbake fra ørkenen etter de mange år, og helt til han nådde grensen av det forjettede land, var han en ydmyk høvding ledet av Gud.
    Ensomheten omskapte ham.
    I den store landskrise under kong Akab med treårs-tørken og underet på Karmel, måtte Elias ha det lange oppholdet ved bekken Kritt. Ravner kom med mat til ham, ikke mennesker. Senere ble han av Gud selv gjemt bort hos en enke i den lille landsbyen Sarepta .... Men etter all denne ensomhet, alene med seg selv og sin Gud, sto Elias fram på Karmel ikledt kraft fra det høye.
    Merk den korte bønnen profeten Elias ba der på Karmel:
    - Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli vitterlig at du er Gud i Israel, og at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette! - Svar meg, Herre, svar meg, så dette folk må kjenne at du, Herre, er Gud, og at du nå vender deres hjerter tilbake til deg! - Da falt Herrens ild ned. 1.Kong.18,36-38 .

    Fordi Elias hadde vært lenge i ensomheten alene med Gud, og hadde talt ut med ham der om og om igjen, kunne han nå be kort her han står foran den svære forsamling på Karme!. Her er en hemmelighet. Og jeg tror ikke jeg tar feil. Den kristen, den forkynner, som er mye inne i ensomheten alene med Gud, han ber kort på prekestolen til gIede både for Gud og tilhørerne. Her behøves ikke mange ord. Mannen kom rett fra ensomhetens bønnestrid - timer på sitt ansikt i støvet for den allmektige.
    Og motsatt: ber jeg lenge der på Karmels prekestol, så er det fordi jeg kommer fra larmen og ikke fra ensomheten i støvet for Herrens åsyn. Det er noe jeg synes jeg bør ta igjen der oppe. Og så tretter jeg både Gud og mennesker med det.
    Døperen Johannes kom fra sitt ørkenopphold og til Jordan. Der ropte han folket ut til seg i en profetisk kraft som ikke hadde vært hørt i Israel på 400 år. Så lenge var det siden den siste profets røst var forstummet. Vi leser:
    - Mens Annas og Kaifas var yppersteprester, da kom Guds ord til Johannes, Skarias' sønn, i ørkenen, og han kom rundt i hele landet. Luk.3,2-3 .
 -- I ørkenen ....
-- Og han kom rundt. ...
    Her finner vi for våre øyne nettopp det vi i dag taler med hverandre om. Først ensomheten alene med Gud. Etter det kan vi komme rundt, slik det står videre om Johannes: -- -- Og forkynte omvendelsens dåp til syndenes forlatelse (Luk. 3, 3).
    Ordet burde ha kommet til ypperstepresten. Han var jo den som skulle stå Gud nærmest -- en mellommann mellom Herren og folket. Men det larmet for mye i Jerusalem. Og templet var blitt urent og vanhelliget på så mange måter.
    Men Herren oppsøker en ensom mann i ørkenen. En mann hvis presteskrud er en kamelhårskappe, men en mann som i ensomhet og stillhet har lært å lytte, er blitt fyIt av den Hellige Ånd og kraft.
    Og Israel opplever en ny Karmel-tid.
    Vi synes Herren burde fått Paulus ut i arbeidet litt fort. Evangeliet skulle jo til jordens ender.
    Men Herren tok det med ro. Han lot Paulus -dette utvalgte redskap -- få et ørkenopphold i Arabia før han dro ut som hedningenes apostel. Tro om det ikke var i denne tiden han fikk de syner og åpenbaringer han senere skriver om i brevene sine?
    Dette merkelige ordet fra Jobs bok stanste meg en gang:
 Min rot skal ligge åpen for vann, og nattens dugg skal falle på mine grener! Min ære blir alltid ny, og min bue forynges i min hånd. Job.29,19-20 .
    Se, dette er det Herren venter av meg -- det eneste jeg kan gjøre.
    Han vet at dette er veien for meg inn til et rikere liv -- et sterkere liv -- et fruktbart liv, et liv der han vokser.
    En rot strakt ut -- åpen for vann. En rot i ro. Grener som brer ut sine blad under nattens dugg. Med dette har Bibelen både på en kunstnerisk og treffende måte sagt oss den sannhet vi her taler om -- ensomhet og samfunn.
    Duggen faller i stille netter, etter at dagens siste vindpust har gått over åsene, og den siste tretopp er kommet inn i nattens ro. Og roten søker dag og natt gjennom jord og ur mot vann. Først da kommer den til ro. Og så blotter den alle sine porer -- for selve livet ....
    Den hellige ensomhet er ikke verdensflukt, heller ikke dette å komme vekk fra ansvar, byrder og oppgaver. Nei, denne ensomheten er en åndelig befruktningstid, en skapertid, underets tid. Timer og år da mine røtter suger kraft for å rette mitt åndelige livs visne blad. En tid da dugg faller over min tørre hjertejord og mitt inntørkede sinn og befrukter det for tjenesten, for hverdagen og for søndagen, for kjøkkenet og for kontoret, for åkeren og for skolestua, for misjonsmarken og hjemmeåkeren.
    - Min bue forynges i min hånd.
    Jeg blir aldri «gammel» som predikant. Heller ikke blir jeg en «gammel» kristen selvom jeg får leve til jeg blir åtti.
    Pilene vil fortsatt ramme.
Se, dette er resultatet, slik det vil vise seg samfunnet.
(Fra "Hellig Uro" s.75-84 af Asbjørn Aavik - Lundes forlag  1956 - Shafan 25-06-08
Bibelhenvisningerne kan læses på BibelenOnline - Det danske Bibelselskab)