skrevet
Shafan
Dette siger Herren:
" ... spørg efter de gamle stier .. "
Jer.6,16

Hva er svermeri?
Av Jan Bygstad - fra Josafat - /  - DagenMagazinet 06-12-08

Begrepet «svermeri» ble i sin tid formet av Martin Luther i hans kamp mot ulike bevegelser på reformasjonens «venstrefløy». Som så ofte er kamptider i Guds rikes historie en tofrontskrig: På den ene side stod reformatorens kamp mot paven og den katolske kirkes gjerningsrettferdighet og senmiddelalderens mange avsporinger. På den annen side fikk han striden mot svermerne. Disse var kjennetegnet av at de i startfasen av reformasjonen mente seg å stå på Luthers side.
    I Wittenberg tar Luthers venn Karlstadt over når han i 1521 sitter i skjul på Wartburg. Karlstadt drar i gang den såkalte «den radikale reformasjon». Dette førte til tumultuariske tilstander i byen, og gjorde at Luther følte seg tvunget til å vende tilbake vinteren 1522 for å gjenopprette ro og orden, og gi nødvendig veiledning i forvirringen som var oppstått. Under inspirasjon fra døperbevegelsen fra Sveits utvikler den radikale reformasjon seg videre, og slår blant annet ut i bondeopprøret i 1525.

Kjennetegn så svermeriet

Hva kjennetegner så svermeriet slik Luther beskriver det? Først og fremst det at en skaper et skille mellom Ordet og Ånden, slik at en mener seg å oppleve Åndens direkte tiltale i eget hjerte: Uavhengig av det ytre Guds ord hører en «Guds røst» i sitt indre. Denne åpenbarer Guds vilje og er samtidig er vitnesbyrd om at en står i fortrolig samfunn med Gud. De som slik roser seg av direkte tilgang til Gud, opptrer ofte med stor selvsikkerhet, og mener seg å kunne bedømme alle ting og alle lærer i kraft av sin særlige åpenbaringskunnskap.
    Reformatorene avviste konsekvent alle slike krav på å ha direkte tilgang til Gud. For Ånden er i følge Skriften bundet til det ytre Skriftens ord (Joh.6,63 ; Gal.3,1ff ), og gis aldri uten eller uavhengig av dette ytre ord – lest eller forkynt. Det er ikke tilstrekkelig å kreve at slike «åpenbaringer» ikke må være i strid med Skriften. Nei, enhver åpenbaring, røst eller visjon som kommer fra den troendes eget hjerte, må prinsipielt forkastes.
    I de Schmalkaldiske artikler (1537), som er bekjennelsesskrift for de fleste lutherske kirker i verden, formulerer Luther seg slik: «Vi fastholder da, at Gud ikke gir noen sin Ånd eller nåde unntatt gjennom eller med det forutgående, ytre ord. Dermed kan vi holde stand overfor svermerne, som skryter av at de har fått Ånden uten ordet og forut for det. Deretter setter de seg til doms over Skriften og det ytre ord, tolker og vrir det som de vil .... Det er alt sammen den gamle Djevel og slange, som også gjorde Adam og Eva til svermere og førte dem fra Guds ytre ord over i åndelighet og egne meninger» (Schm.Art. III, III, 7). Et typisk uttrykk for svermeri i denne betydning av ordet, finner vi for eksempel i kvekerbevegelsen.

Dagens åndssituasjon og svermeriet

Går vi fra dette til dagens åndssituasjon, finner vi i store deler av den karismatiske bevegelse igjen meget av det Luther møtte blant samtidens svermere. Noen eksempler:

    1. I kretser som står OASE nær, holdes «kurs i profetisk tale». Dette kan foregå som følger: En setter seg i ring med lukkete øyne, «åpner seg for Gud» og lytter til hans røst i det indre menneske. Det har så blitt sagt at «det første som faller ned i hodet på deg, er fra Gud; enten du ser en gul sykkel for ditt indre øye, eller hører ordet «potetstappe» for ditt indre øre, er dette et Guds budskap til deg» (sitat fra kursholder). Denne slags sludder våger en å kalle «profetisk»!

    2. En kan hyppig lese innlegg fra mennesker som deltar under karismatiske møter, der en vitner om et sterkt «gudsnærvær». En har en følelsesmessig opplevelse av at Gud er til stede. Det er en «ånd» i forsamlingen (som gjerne er skapt gjennom «lovsang», det vil si gjennom utstrakt bruk av suggestive musikalske virkemidler) som gjør at vurderingsevnen overfor det som forkynnes eller foregår i møtet, er satt på sidelinjen. «Gudsnærværet» garanterer for at alt er fra Gud. Det å stille spørsmålstegn, er å ha en «kritisk ånd» og å «stå Gud imot».
    Til dette er å si at ingen følelsesmessig opplevelse – uansett hvor sterk den måtte være – borger for at noe er av Gud. Vi har et objektivt kriterium, læren etter Guds ord. Dette må enhver predikant og ethvert fenomen prøves på, 1.Joh.4,1 .

    3. I forlengelsen av dette hører vi i dag om «soaking», «gjennomvæting». Ideen er å bli «gjennomtrukket» av Ånden, noe som skjer ved at en skal legge seg på gulvet og «være stille for Gud». Så skal Ånden komme dalende gjennom løse luften, fordi møtet er så mettet av «gudsnærvær» som en kan hensynke i. Dette er også svermeri: Å «være stille for Gud» betyr i bibelsk kristendom å være stille for Guds ord, dvs. med åpent øre og hjerte lyttet til og grunne på Ordet.

Subjektivisme

Et par andre viktige trekk ved svermeriet må her også nevnes: Subjektivismen – det vil si at øyne og ører er rettet mot det som foregår i eget hjerte – skaper «opplevelseskristendom» og opplevelsestrelldom. En av Norges fremste kjennere av karismatikken beskriver den slik: «Det er først og fremst opplevelsesfellesskapet som forener i forhold til dem som står utenfor. I så måte er det nærliggende å identifisere «bevegelsen» med en grasrotstrømning hvor opplevelseskristendom av spesifikt varemerke fungerer som identitetsmarkør» (Geir Lie, REFLEKS nr. 7-1 2008, s. 63).
    I og med at opplevelsen spiller en så sentral rolle, blir jakten på følelsesmessige erfaringer regelmessig en viktig del av spiritualiteten. Dynamikken er da ofte slik at en søker stadig sterkere opplevelser som drar i retning av det ekstatiske. Det er her den såkalte «Toronto-velsignelsen» kommer inn, hvor en blir «slått av Ånden» og hensettes i ukontrollerte sinnstilstander for kortere eller lengre tid. Den store plassen suggestiv musikk inntar, trekker også i samme retning – mot det ekstatiske.

Åndelig edruelighet

Til dette er det å bemerke at bibelsk tro og gudsdyrkelse ikke er ekstatisk. Dette er i stedet noe som kjennetegner store deler av hedenskapet (jfr. f.eks. Ba`als-profetene på Karmel, 1.Kong.18 ). Når Herrens apostler formaner til edruelighet (se 1.Tess.5,6ff ; 2.Tim.4,5 ; 1.Pet.1,13 ; 1.Pet.4,7 ), taler de ikke bare for å advare mot drukkenskap, men formaner til åndelig nøkternhet. Åndelig edruelighet er avgjørende for å bli bevart mot all slags forførelse.

Der åndelig edruelighet blir borte, skapes det likegyldighet for læren, noe som dessverre må sies å være et fellestrekk ved meget av det en i dag ser innen karismatikken. Det er all grunn til å minne om de første kristnes forbilde: «De holdt trolig fast ved apostlenes lære - -» (Ap.G.2,42 ). Lærevernet har nemlig samme betydning for Kristi legeme som immunforsvaret har for kroppen vår.
Jan Bygstad - Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn - Bergen menighet - Shafan 9-12-08
Bibelhenvisningerne kan læses på BibelenOnline - Det danske Bibelselskab